Dette bildet av en akantusplante tok jeg i dyrehaven i Melbourne da vi besøkte den eldste sønnen i studietida hans. Siden akantus er blitt så flittig brukt i kunsten opp gjennom tidene, fra antikken og fram til 2009.... har jeg alltid hatt interesse for denne planta.
Da den så dukka opp på et lokalt haveutsalg for to -tre år sida, var jeg ikke sen om å anskaffe meg et eksemplar. Bladene ble nyttig anskuelses objekt i kunsthistorieundervisninga. Den vokste seg stor og sterk, trodde jeg. Men i vinter ble det for kalt for denne varmekjære veksten. Den forsvant under torva før den noengang fikk anledning til å vise seg fram med nydelige blålilla leppeblomster.
Innpakkingspaipir anno 2009
Lenge gikk jeg - langt ut over sommeren, og kikka etter et livstegn. Nå må jeg innfinne meg med at hvis jeg noen gang vil se disse nydelige blomstene i egen have, må jeg gå til innkjøp av en ny plante.
Nå lurer jeg på, hvorfor i all verden tok jeg ikke bilder av den? Jeg ville vente til den ble enda større, enda flottere, enda..., enda... da var det for sent! Frosten tok den.
Etter litt leting i arkivet fant jeg likevel et bilde som viser den våren 2009.
Så moralen er : ikke utsett noe til i morra, du kan gjøre i dag!
Ogggg: Det gjelder ikke å gi seg....
Ogggg: Det gjelder ikke å gi seg....
Jeg har også skrevet innlegg der jeg henviser til bruk av akantus i kunsten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!
Alle kommentarer vil godkjennes før publisering.