torsdag 9. september 2010

En litterær blomst

.



Etter at jeg hadde lest ferdig Hjemkomsten av Victoria Hislop, lå Cecilia Samartins bok Señor Peregrino og venta på meg. Som jeg tidligere har nevnt, er jeg ingen leser av nye utgivelser. De må vente på meg, nærmest modne, for det er altfot mange jeg ønsker å lese, så det hoper seg opp i høye stabler. Ikke er jeg av den typen som leser ut en bok til frokost heller. Det tar mer tid for meg, kan jeg trygt si!

Da jeg fikk nyss om at Cecilia Samartin skulle komme på sitt andre forfatterbesøk til Fredrikstad og Røde Mølle, var jeg blant de første til å sikre meg billett.
I kveld var kvelden. På scenen sto en sped og tander kvinne med en egen evne til å formidle historier som ikke alltid har en lykkelig slutt, men en slutt som gir håp... Magien i historiene ligger i skjæringspunktet mellom de gamles erfaringer og de unges mangel på sådanne, deres tanker om livet, tro og tvil. Skildringen av øyeblikkene, farvene, lydene og luktene skaper den rette stemningen som så mange har vanskelig å slippe taket på.



 



Man skulle tro vi har vært venninner hele livet. På bildet presser vi oss tett sammen på et smalt sete,  strekker hals .... sitter stivt og smiler til den "usynlige fotografen bak veggen i en grå fotoboks". Bare de tre andre bildene i remsa mangler, og de er ikke i svart/hvitt som den gangen det var populært i venninnegjengen å la seg fotografere på den måten.
Med dagens teknologi er det ikke vanskelig å framkalle minnene som om de engang kunne ha vært.
Et nytt virtuelt vennskap så faktisk dagens lys i kveld, også det i tråd med dagens digitale verden, på Facbook!

Jeg kan røpe at neste bok er under arbeid. Den vil la oss bli enda mer kjent med Rosa fra Señor Peregrino. Det er helt etter min smak. Hvor mange ganger har jeg ikke ønska at Astrid Lindgren hadde skrevet om møtet mellom Pippi, Mariken, brødrene Løwehjerte, Tjorven, Ronja og Emil. For en historie det ville ha blitt!
Det er derfor jeg er så betatt av Samle ved reisens slutt. Mange ulike sjebner blir fletta sammen på uforklarlig vis i romanen av Erik Fosnes Hansen.
Og til slutt en liten kuriositet: Norge er det landet den siste romanen, Mofongo, aller først blir gitt ut i!
PS. Denne kvelden hadde jeg fotoapparatet i veska, men likevel kunne det være artig å lage en byanttegning av ho, så det blir nok det som vil oppta meg en del i helga. DS



 



Jeg ser her at Cecilia Samartin ble litt for nordisk lys i håret. Hårfarven lar seg lett rette på ...


 



 

2 kommentarer:

  1. Så flott å kunne gå og oppleve denne fine forfattaren! I dag kom Mofongo i postkassa mi, den fjerde boka av Samartin i mitt hus:) Det starta med Señor Peregrino, artig å lese for meg som har gått pilgrimsvegen til Santiago, så vart det Salvadoreña, og no i sommar Drømmehjerte. Denne siste skal eg faktisk presentere i eit hønsehus hos ei venninne ein gong i oktober:)Men før den tid kjem eg nok til å lese ferdig Mofongo også, det er slik med meg som med deg, mange bøker må vente fordi eg har så mange som skal lesast, men nokre går framfor andre når eg veit at eg likar forfattaren.

    SvarSlett
  2. Facebook
    to me

    show details 3:46 PM (43 minutes ago)

    Cecilia Samartin har kommentert veggmeldingen sin.

    Cecilia Samartin skrev:
    Bjorg Nina, Fredrikstad and the "Red Mill" was a wonderful experience for me! thank you for posting the photos, I will check them out soon!!!

    SvarSlett

Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!