At en blomst kan hete noe så underlig! Men det er ikke bare på norsk, for svenskene sier förgätigej, tyskerne Vergissmeinnicht og på engelsk heter den forgetmenot. Videre heter blomsten på nederlandsk verggeet-mijnietje, på fransk ne-m'oubliez-pas, og det finnes allerede i gammelfransk, der det het ne moubliez mie. Tsjekkere og slovaker sier nezabudka, ungarere sier nefelejs, alt oversettelser fra fransk. Da er det ikke underlig at også eperanto her neforgesumino ved siden av det mer høytidelige miozoto, som kommer fra gresk myosotis musøre, som er blomstens latinske navn. Botanikeren Viborg laget navnet kjærminde, som Grundtvig gjorde kjent. Nå var det minde i betydningen 'mynte' botanikeren tenkte på, men når Grundtvig oppfattet det som 'minne', ble ordet fort populært i Danmark. Det finnes en rekke sagn som forteller hvorfor blomsten har så et poetisk og romanisk navn; naturligvis var det den blomsten elskende unge ga hverandre i avskjedens stund. Knut Fægri antyder imidleritid en mer prosaisk forklaring, nemlig at kronbladene så lett faller av. Men intet er til hinder for å kombinere forklaringene.
Kilde: Levende ord av Johan H Rosbach
Det er navnet jeg synes er fantasifullt, og det er vel ganske spesielt at den henviser til det samme på mange språk i Europa. Det er verdt å prøve å finne ut av om den er forbundet med en tradisjon og et folkeminne som har gjort at navnet er spredd over landegrensene. Og hvorfor er det denne lille blomsten som er plukket ut til å formidle disse følelsene som er knytta til å ikke glemme...
Litt gransking:
Sikre norske navn på blomsten er kattøye, mariaøye som også er et internasjonalt navnvalg.
På grunn av øye-motivet er forglemmeg i folkemedisinen vært anvendt som øyemiddel, men ellers er det i grunen forbløffende få tradisjoner om disse plantene tatt i betraktning populariteten.
FORGLEMMEGEI finner vi første gang i en legende fra Persia. Den
handler om en yndig liten engel som ble forelsket i en ung pike. Mer
skulle det ikke til for å bli utvist fra Edens hage.
Hun gråt og
gråt og gråt. Natt og dag gråt hun. Og ingen klarte å trøste henne. Da
kalte Allah den ulykkelige engelen til seg og ga henne en klar beskjed.
Du har å bli lykkelig igjen, og dette er medisinen: du må plante den
tandre, vakre og himmelblå forglemmegei-blomsten rundt omkring i hele
verden. Den lille engelen sank ned på kne og sa: det er en alt for
vanskelig oppgave for meg. Ikke er jeg reisevant og verden er så stor.
Hun betrodde seg til tjenestejenta. Det var en tjenestejente som var
full av omsorg, og hun lovet å bli med på den lange reisen. Da fikk Allah
dårlig samvittighet. Men han måtte holde det han hadde sagt. Du skal få
komme tilbake til Edens hage med en gang du har fullført oppdraget. Med
det løftet gikk engelen med godt mot ut i verden, og det gikk ikke
lenge før forglemmegei dekket hele jorden.
En annen legende forteller om en glemsk Gud. Han hadde bestemt seg
for å skape jorden på seks dager. På den tredje skapte han trær og
blomster. Han ga navn til alt som vokser på marken. En etter en fikk de
sine karakteristiske navn. Men han glemte bort en blå liten blomst.
Forglem meg ei, visket blomsten, ikke glem lille meg.
Du skal hete det samme som din beskjedne bønn, svarte Gud.
Og siden har blomsten hatt sitt lange navn.
To bibelske legender forteller om forglemmegei:
Den første handler
om de tre vise mennene, Kaspar, Melchior og Balthasar. De ble så
fascinert av de vakre blå øynene til Jesusbarnet. Kaspar klarte ikke å
glemme dem og dro tilbake til stallen med Jesusbarnet. På veien plukket
han en simpel liten gul blomst. Det var ikke den fineste blomsten han
kunne finne, men den duger nok, tenkte han. Tilbake i stallen ba han
Maria stryke den over barnets øyne som et minne. Da hendte det noe helt
spesielt: Blomsten forandret farge og ble like blå som øynene til
Jesusbarnet. Siden har folk kalt denne blomsten for forglemmegei.
Det fortelles også om da Jesus var liten gutt. Han var ofte ute og
lekte med vennene sine. Han merket at barna var opptatt av å være sammen
med Maria. En dag nappet han mamma i skjortelen, så henne dypt inn i
øynene og sa: du har så vakre øyne at alle som ser deg lurer på hvorfor
de er så vakre. De sier at de kan se paradiset når de kikker inn i dine
øyne. Og når de først ser det, kan de ikke gjøre annet enn å lengte
etter det deilige stedet. Det ønsker jeg å gjøre noe med.
Jesus la hendene på morens øyne og deretter ned på jorden. Og med en
gang vokste det opp hundrevis av små, blå øyne. Slik kan mennesker til
evig tid få se inn i Marias vidunderlige øyne, sa han.
En annen legende kommer fra Østerrike og er full av tragedie - og romantikk:
Et ungt og forelsket par gikk på en romantisk tur langs elven Donau.
De var svært glad i hverandre, så forelsket at de ikke hele tiden måtte
holde rundt hverandre. De så frem til den største begivenheten i deres
liv. Om noen få dager skulle de få prestens velsignelse. De skulle svare
et evig Ja til hverandre og love hverandre lykke og omsorg. Da oppdaget
den unge mannen noen vakre blå blomster ved elvebredden. Han slapp
hendene til kjæresten for å plukke en nydelig bukett til sin elskede.
Men elvebredden var sleip og bratt og plutselig skled han ned i den
strie strømmen. Han ble ført av gårde og det siste hans kjæreste hørte,
var ordene ”Elsk meg, glem meg ei”. Og i hånden holdt han de vakre blå
blomstene.
Det er blitt en festival ut av denne legenden. På flere steder i
Europa blir det arrangert fester til ære for forglemmegei. Unge kvinner
bærer blomsterkranser i håret og danser på bredden av Donau.
Symbol
Et lommetørkle som er brodert med forglemmegei er et signal
om at hun aldri vil glemme kjæresten, at de har inngått et vennskap ut
over døden. På blomsterspråket betyr forglemmegei ekte kjærlighet og et
løfte om ikke å glemme. Gir du forglemmegei sammen med sitrongress,
betyr det at du elsker henne svært høyt.
Kilde: http://risvikmedia.no/default.asp?page=302
For jeg glemmer ei mamma som jeg så for siste gang for nøyaktig åtte år siden i dag!
