At en blomst kan hete noe så underlig! Men det er ikke bare på norsk, for svenskene sier förgätigej, tyskerne Vergissmeinnicht og på engelsk heter den forgetmenot. Videre heter blomsten på nederlandsk verggeet-mijnietje, på fransk ne-m'oubliez-pas, og det finnes allerede i gammelfransk, der det het ne moubliez mie. Tsjekkere og slovaker sier nezabudka, ungarere sier nefelejs, alt oversettelser fra fransk. Da er det ikke underlig at også eperanto her neforgesumino ved siden av det mer høytidelige miozoto, som kommer fra gresk myosotis musøre, som er blomstens latinske navn. Botanikeren Viborg laget navnet kjærminde, som Grundtvig gjorde kjent. Nå var det minde i betydningen 'mynte' botanikeren tenkte på, men når Grundtvig oppfattet det som 'minne', ble ordet fort populært i Danmark. Det finnes en rekke sagn som forteller hvorfor blomsten har så et poetisk og romanisk navn; naturligvis var det den blomsten elskende unge ga hverandre i avskjedens stund. Knut Fægri antyder imidleritid en mer prosaisk forklaring, nemlig at kronbladene så lett faller av. Men intet er til hinder for å kombinere forklaringene.
FORGLEMMEGEI finner vi første gang i en legende fra Persia. Den handler om en yndig liten engel som ble forelsket i en ung pike. Mer skulle det ikke til for å bli utvist fra Edens hage.
Hun gråt og gråt og gråt. Natt og dag gråt hun. Og ingen klarte å trøste henne. Da kalte Allah den ulykkelige engelen til seg og ga henne en klar beskjed. Du har å bli lykkelig igjen, og dette er medisinen: du må plante den tandre, vakre og himmelblå forglemmegei-blomsten rundt omkring i hele verden. Den lille engelen sank ned på kne og sa: det er en alt for vanskelig oppgave for meg. Ikke er jeg reisevant og verden er så stor. Hun betrodde seg til tjenestejenta. Det var en tjenestejente som var full av omsorg, og hun lovet å bli med på den lange reisen. Da fikk Allah dårlig samvittighet. Men han måtte holde det han hadde sagt. Du skal få komme tilbake til Edens hage med en gang du har fullført oppdraget. Med det løftet gikk engelen med godt mot ut i verden, og det gikk ikke lenge før forglemmegei dekket hele jorden.
En annen legende forteller om en glemsk Gud. Han hadde bestemt seg for å skape jorden på seks dager. På den tredje skapte han trær og blomster. Han ga navn til alt som vokser på marken. En etter en fikk de sine karakteristiske navn. Men han glemte bort en blå liten blomst. Forglem meg ei, visket blomsten, ikke glem lille meg.
Du skal hete det samme som din beskjedne bønn, svarte Gud.
Og siden har blomsten hatt sitt lange navn.
To bibelske legender forteller om forglemmegei:
Den første handler om de tre vise mennene, Kaspar, Melchior og Balthasar. De ble så fascinert av de vakre blå øynene til Jesusbarnet. Kaspar klarte ikke å glemme dem og dro tilbake til stallen med Jesusbarnet. På veien plukket han en simpel liten gul blomst. Det var ikke den fineste blomsten han kunne finne, men den duger nok, tenkte han. Tilbake i stallen ba han Maria stryke den over barnets øyne som et minne. Da hendte det noe helt spesielt: Blomsten forandret farge og ble like blå som øynene til Jesusbarnet. Siden har folk kalt denne blomsten for forglemmegei.
Det fortelles også om da Jesus var liten gutt. Han var ofte ute og lekte med vennene sine. Han merket at barna var opptatt av å være sammen med Maria. En dag nappet han mamma i skjortelen, så henne dypt inn i øynene og sa: du har så vakre øyne at alle som ser deg lurer på hvorfor de er så vakre. De sier at de kan se paradiset når de kikker inn i dine øyne. Og når de først ser det, kan de ikke gjøre annet enn å lengte etter det deilige stedet. Det ønsker jeg å gjøre noe med.
Jesus la hendene på morens øyne og deretter ned på jorden. Og med en gang vokste det opp hundrevis av små, blå øyne. Slik kan mennesker til evig tid få se inn i Marias vidunderlige øyne, sa han.
En annen legende kommer fra Østerrike og er full av tragedie - og romantikk:
Et ungt og forelsket par gikk på en romantisk tur langs elven Donau. De var svært glad i hverandre, så forelsket at de ikke hele tiden måtte holde rundt hverandre. De så frem til den største begivenheten i deres liv. Om noen få dager skulle de få prestens velsignelse. De skulle svare et evig Ja til hverandre og love hverandre lykke og omsorg. Da oppdaget den unge mannen noen vakre blå blomster ved elvebredden. Han slapp hendene til kjæresten for å plukke en nydelig bukett til sin elskede. Men elvebredden var sleip og bratt og plutselig skled han ned i den strie strømmen. Han ble ført av gårde og det siste hans kjæreste hørte, var ordene ”Elsk meg, glem meg ei”. Og i hånden holdt han de vakre blå blomstene.
Det er blitt en festival ut av denne legenden. På flere steder i Europa blir det arrangert fester til ære for forglemmegei. Unge kvinner bærer blomsterkranser i håret og danser på bredden av Donau.
Symbol
Et lommetørkle som er brodert med forglemmegei er et signal om at hun aldri vil glemme kjæresten, at de har inngått et vennskap ut over døden. På blomsterspråket betyr forglemmegei ekte kjærlighet og et løfte om ikke å glemme. Gir du forglemmegei sammen med sitrongress, betyr det at du elsker henne svært høyt.
Silhuett er en betegnelse på en bildemessig framstilt figur der omrisset er det som identifiserer figuren. Ordet kommer etter den franske politikeren Étienne de Silhouette (1709-1767). Han var besatt av konturer klippet ut i papir, som hang overalt på slottet hans.
Silhuett er et ord som brukes bl.a. om portretter av personer klippet ut eller malt med fin pensel.
Portretter i form av silhuetter var særlig populære på 1700-tallet, men også på 1800-tallet før daguerreotypier og fotografier ble vanlige. Silhuettkunstnere reiste rundt i Norge og lagde portretter som oppdrag særlig for velstående personer. Det er idag bevart mange silhuetter både på museer og hos private.
