.
Volve er det norrøne ordet for spåkvinne
og hun hadde en viktig funksjon
i norrøn tro. Ordet volve stammer
fra vǫlr som betyr stav eller tryllestav.
Volven blir da en stavbærerske. Hennes
oppgave er å formidle kunnskap mellom
gudene og menneskene. Volven
fremfører sine spådommer på noe som
kaltes seidhjellen som er stedet volven
satt under seansen. Seidhjellen var plassert
høyt og etterliknet trolig en ås eller
et fjell.
Det er ikke snakk om store forandringer siden sist. Bergkrystallene er stramma opp, men fremdeles gjenstår en del arbeide med dem.
Torbjørg Lislevolves spådom
**************************
Det var stort uår på Grønland den gang;
folk som hadde vært på fiske og veiding,
hadde fått liten fangst, og noen av
dem hadde ikke kommet tilbake.
Det var en kone som het Torbjørg
der i bygden. Hun var spåkone og
ble kalt ”Lislevolve”. Hun hadde ni søstre,
og alle hadde vært spåkoner; men nå
var bare hun i live. Om vinteren hadde
Torbjørg for vane å dra rundt på gjesting;
hun ble mest buden hjem til folk
som gjerne ville få vite sin skjebne eller
få greie på årveien. Ettersom Torkjel var
den største bonden der omkring, så syntes
det å være hans skyldighet å finne
ut når det skulle bli slutt på dette uåret
som sto på. Torkjel bad spåkonen hjem
til seg, og de tok godt imot henne, som
skikken var når en skulle huse slike koner.
Det ble gjort i stand et høysete til
henne og hun fikk puter å sitte på; - de
måtte være stoppet med hønsefjær. Hun
kom om kvelden sammen med den mannen
som var sendt for å møte henne, og
da var hun slik kledd: hun hadde på seg
en mørkeblå kappe til å snøre i halsen,
den var pyntet med steiner fra øverst til
nederst; om halsen hadde hun glassperler,
på hodet en svart lammeskinnslue
innvendig foret med hvitt katteskinn; i
hånden hadde hun en stav med knapp
på, den hadde messingbeslag og var
besatt med steiner rundt knappen; om
livet hadde hun et knuskbelte, og i det
hang det en stor pung, i den gjemte hun
trollredskapen som hun trengte til å spå
med. Hun hadde lodne kalveskinnssko
på føttene med lange lisser som endte
i store tinnknapper. Hun hadde katteskinnsvotter
på hendene, de var hvite inni og lodne.
Da hun kom inn, kjente alle
det som sin skyldighet å hilse henne
med ærefrykt. Hun hilste igjen ettersom
hun likte folk eller ikke. Torkjel bonde
gav henne hånden og leide henne til setes
der de hadde gjort i stand for henne.
Torkjel bad henne kaste et blikk på folk
og fe og på gården også. Hun var fåmælt
til alt sammen. Bordene kom fram om
kvelden, og det må fortelles hva spåkonen
fikk til mat. Det ble kokt graut av
kje-mjølk og laget til en rett av hjerter
av alle slags dyr som var der. Hun hadde
en messingskje og en kniv med tannskaft
og dobbelt holk av kopper; odden
var brukket av. Da nå bordene var tatt
bort, gikk Torkjel bonde fram for Tor
bjørg og spurte hvordan hun syntes det
så ut der, og hvordan hun likte husene
og levemåten, og hvor fort hun kunne
komme på det rene med det han hadde
spurt henne om, og som folk var mest
ivrig etter å få vite. Hun sa at hun kunne
ikke si noe om det før neste morgen, når
hun hadde sovet der en natt.
Morgenen etter, da det var blitt
dag, gav de henne de sakene hun trengte
for å fremme seiden.
Hun bad om å få hjelp av kvinner
som kunne ordene på noe som het
”vardlokur” og som hørte med til seiden.
Men det var ingen slike kvinner
tilstede. Så lette de rundt på gården om
det var noen som kunne. Da sa Gudrid:
”jeg er verken trollkyndig eller klok
kone, men Halldis, fostermor min, lærte
meg på Island et kvede som hun kalte
Vardlokur.” Torkjel sa: ”Da har du en
god kunnskap.” Hun sa: ”Dette er en
adferd som jeg ikke vil ha noe med, for
jeg er kristen.” Torbjørg sa: ”Kanskje
du kunne være til hjelp for folk med
det, og du blir ikke verre enn før om du
gjør det. Jeg skal be Torkjel at han skaffer
oss de tingene vi trenger.” Torkjel
gikk nå hardt inn på Gudrid, og hun sa
hun skulle gjøre som han ville.
Så slo kvinnene ring om hjellen,
Torbjørg satt oppe på den. Da kvad
Gudrid kvedet så godt og fagert at ingen
av dem som var tilstede, syntes han noen
gang hadde hørt et kvede bli fremført
med vakrere stemme. Spåkonen takket
henne for kvedet og sa at nå var mange
vesener kommet tilstede, og de hadde
syntes det var vakkert å høre på at kvedet
ble så godt fremført, ”men før har de
villet skilles fra oss og ikke høre på oss.
Og nå ser jeg godt mange ting som før
var skjult for meg, og enda mange flere.
Til deg Torkjel, kan jeg si det, at dette
uåret ikke kommer til å holde seg lenger
enn vinteren ut, og åringen vil bedres
når det blir vår. Den farsotten som har
gått her hos oss, vil også gi seg fortere
enn vi skulle tro. Og deg, Gudrid, skal
jeg lønne på stedet for den hjelp du har
ytet oss, for din skjebne ser jeg nå helt
klart. Du skal få det beste giftet som er
her på Grønland; men det blir ikke av så
lang varighet for deg, for din veg går til
Island, og fra deg skal det komme en ætt
som er både stor og god, og over dine
ætlinger skinner det lysere stråler enn
jeg har makt til å se klart. Men far vel
og vær heil, du datter!”
Siden gikk den ene etter den andre frem
til spåkonen, hver spurte om det han
helst ville få vite. Hun hadde mye godt å si,
og det gikk oftest slik hanhadde sagt.
Men så kom det folk etter
henne fra en annen gård, og hun drog
dit. Da sendte de bud etter Torbjørn,
for han hadde ikke villet være hjemme
mens slik styggedom gikk for seg.
Været bedret seg snart, slik
som Torbjørg hadde sagt.
Torbjørn gjorde skipet sitt klart og seilte av sted
og kom til Brattalid. Eirik tok godt imot
ham og med glede, sa at han måtte være
velkommen der. Så var Torbjørg og alt
skyldfolket hans hos Eirik om vinteren,
men til mannskapet leide de hus hos bøndene.
Om våren gav Eirik land til Torbjørn
på Stokkanes, og der ble det bygd
en staselig gård, og han bodde der siden.
Utdrag fra Eirik Raudes saga.
Oversatt av Anne Holtsmark.
Helene Bøksle som jeg har omtalt tidligere, synger om volven i sangen 'Vardlokk'.
Sangen på You Tube.
