Jeg gikk over plassen der alle bilene sto parkert. En mann med barnevogn kom mot meg. Jeg gikk videre bort til en av lukene ved inngangen til sykehuset. Der satt en mann bøyd over disken bak et pleksiglass. Han stilte meg de vanlige spørsmålene: Har du følt deg syk eller vært forkjøla de siste dagene? Har du vært i kontakt med folk i karantene? Har du vært i utlandet? Han ramsa opp hele liste med spørsmål, og jeg bare rista på hodet og fikk passere.
De store skyvedørene inn til hallen åpna seg stille. Jeg desinfiserte hendene og gikk rett bort for å registrere meg digitalt. På skjermen sto det: "Følg lilla skilt til venterom 80 i annen etasje". Jeg gikk til høyre innover en lang gang med store vinduer på hver side. Jeg overså det lille atriet med springvann, jeg vet er rundt første hjørne. Blikket mitt søkte etter lilla skilt. Folk kom mot meg, noen på krykker, andre med hånda i fatle.
Jeg fant ikke skiltet som viste hvor jeg skulle ta trappa opp til annen etasje. Det sto 79 og 81, men ikke 80.
Damen bak skranken ved skilt 79, henviste meg til heisen rett ved, opp en etasje. Jeg leverte arket med innkallelsen og fikk beskjed om å sette meg og vente. Jeg tok opp boka for å forkorte ventetida med å lese.
Jeg bladde opp på første side og leste:
....Rue Ambroise-Paré var nesten folketomt frem til sykehuset. Jeg gikk bortover den lange gangen med hvelvet tak i Elisa-fløyen. Første gang hadde jeg ikke lagt merke til musikkpaviljongen i gårdsrommet utenfor den vindusrike korridoren. Jeg lurte på hvordan jeg ville oppfatte alt etterpå, på vei ut. Jeg skjøv opp dør 15 og gikk opp de to etasjene. I resepsjonen på diagnosestasjonen leverte meg lappen med nummeret mitt. Damen bladde i et kartotek og fisket opp en brun konvolutt med noen papirer i. Jeg strakte fram hånden, men hun ga den ikke til meg. Hun la den på skrivebordet og sa at jeg skulle gå og sette meg, så skulle de rope meg opp.
Fra Hendelsen av Annie Ernaux
