Endelig dukka oppskriften opp

Jeg har lett og lett, men i feil permer. Den lå blant sider med hekleborder og julepynt. Jeg har til og med sett i bunker av bøker og spurt de som har blogger om samestrikk, etter oppskriften, uten å finne, uten å ha fått svar!
Men nå er de utrevne sidene fra Norsk Ukeblad nr. 52-91 kommet til rette - og jeg vil dele med alle den spesielle strikkemåten.

Vottebruk og mønstervariasjon

Samene har alltid vært glad i farver, noe de strikkede vottene også bærer preg av. Det var stasvotter eller brudevotter og ble brukt på helligdager.

I distriktene i indre Finnmark med samisk befolkning, bygdene Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og Varanger, varierer vottemønsterne skli at vi kan snakke om stedsegne mønsterformer. Mange av strikkemønsterne har hentet med inspirasjon fra båndveven. Vottene var ofte like til mann og kvinne, bare størrelsen var forskjellig.

Foregangskvinnen

Den første votten vi kjenner til som er strikket med "Avzi-votten". Denne votten har fått navnet sitt etter en liten bydg som ligger ca. 8 km sørøst for Kautokeino. Det var samekvinnen Elen Clemetsdatter, født i 1841 i Avzi som først strikket denne votten. Senere har flere brukt samme teknikk, men variert mønsterbruken.

Elen var gift med en flyttsame, reindriftsame, og var en dyktig kvinne. Det var ikke på bare på vottestrikkingens område hennes navn er kjent. Hun var også med i pionerarbeidet for bånd -og belteveving og komponerte mange flotte mønstre.

Ikke skulle jeg i utgangspunktet til byen, men måtte bare ut i lyset. Ikke er det vanlig med samer i kofte i gågata heller. Tilfeldigvis ble det et sammentreff i dag - og det nettopp når jeg har postlagt et innlegg om samisk strikk. Jeg tok mot til meg og spurte om å få ta et illustrasjonsbilde. Ande kom som bestilt!

"Vantene er strikka av mamma..."

Materialer

Vottene ble opprinnelig strikket av håndspunnet garn. Før rokken kom, spant de som hadde ull garnet sitt med håndtein. Det ble spunnet passe tykt og brukt entrådet i strikkingen. Spelsau var vanlig blant sjøsamene. Garnet skulle helst ikke vaskes for strikkingen. Tovingen ble bedre på den måten.

Alternativ til vrangborder

Vrangbord som ribbekant har ikke vært brukt så mye hos samene. Etter opplegget er det gjerne strikket noen omganger med rillestrikk (vrange og rette omganger).

I Kautokeino, Neiden i Sør-Varanger og på finsk side av Tana-elven strikket mange gjerne en spesiell slyngbord etter opplegget. Denne strikkes i to farger, og tråden slynges på retten av arbeidet slik at det blir en dekorativ skråvirkning (også kalt tvebandstrikking).

Mansjetter

Over denne borden ble det så strikket en mansjett med mønster i to eller flere farger. Denne mansjettborden ble strikket rundt. På vottene fra Kautokeino var borden gjerne 10-12 cm eller mer bred.

Mange av disse mønsterne satt sammen av mønstre fra vevde bånd.

De fleste vottene avslutter mønsteret etter mansjetten og strikkes videre med hvitt. Et spennende unntak er Avzi-votten.

Avzi-votten

Avzivotten har mønster kun på håndbaken (og enkelte ganger på utsiden av tommelen) mens håndflaten er ensfarget hvit. Mønsteret finnes i to varianter - den ene med en skråstilt mønsterrute i farger, den andre med en dobbelrute. I eldre tid ble mansjettenstrikket rundt mens håndflaten og håndbaken ble strikket hver for seg, fram og tilbake. Disse delene ble enten masket sammen under arbeidet eller sydd sammen etterpå. Fellingen på votten ble strikket rundt og avsluttet som vanlig. Nå strikkes gjerne hele votten rundt på 5 pinner, men på en spesiell måte.

Mønsteret strikkes altså fram og tilbake mens bunnfagen strikkes rundt: Den hvite bunntråden strikkes vanlig rett på retten. De fargede mønstermaskene strikkes første gang med på rettsiden. Ved mønsterpinnens slutt snus arbeidet med vrangsiden ut, og de fargede mønstermaskene strikkes vrangt

tilbake. Her løftes de hvite maskene av og over pinnen. Disse strikke bare på rettsiden. Omgangen strikkes så ut med hvite rettmasker (håndflaten). På neste omgang som strikkes rett, løftes de fargede mønstermaskene av og over på pinnen. I følgende rette omgang strikkes alle masker rett, også de fargede. Så snus vrangsiden ut igjen, og de fargede mønstermaskene strikkes vrangt tilbake mens de hvite bunnmaskene løftes av og over på pinnen osv. Slyng trådene der det er nødvendig for å få en jevn overgang.

Fargemønsteret

strikkes med mange små nøster - et for hvert loddrette fargefelt. På denne måten unngår man lange løse tråder på baksiden, og det går lite av det fargede garnet. Mønsternøstene kan træs inn på en lang pinne i samme rekkefølge som fargene ligger i møsnteret. Mønstertrådene skal lett rotere på den lange pinnen når det trekkes i den. Disse trådene føres ikke med rundt hele omgangen, men følger hver sin fargebord nedenfra og oppover. Det strikkes kun 2-3 masker etter hverandre med den samme fargen, tråden blir så hengende, og det strikkes videre i en annen farge eller den hvite fargen som mønsteret tilsier.

Et slikt mønster kan ha opptil 11 mønstergarnmønster på pinnen pluss bunntråden. Teknikken minner om knytting eller veving av bånd.

Navnebokstaver

Vanligvis ble eierens initialer også strikket inn på vottene, gjerne på den ensfargede håndflaten.

Snorer

Alle vottene skulle ha en flettet snor med dusk, vanligvis i de fargene votten var strikket av. Det er brukt flere forskjellige flettemetoder i disse båndene. Snorene var dekorative, men også praktiske - for med dem kan vottene knyttes sammen når de ikke er i bruk....


Se
Folklore Fashion
Votter fra kautokeino
Manndalen
http://nordic-aputsiaq.blogspot.no/2013/01/mittens-from-kautokeino-and-anny-haugen.html
Vottene er strikka av Kirsti-Synnøve