Vilt og vakkert

lørdag 21. juli 2018

Det er det vanskelig å svare på!

fredag 20. juli 2018

Elecampane, alanrot

Historie --- Elecampane var kjent for de gamle forfatterne om jordbruk og naturhistorie, og selv de romerske poeter var kjent med det, og nevner Inula som gir en rot brukt både som medisin og krydderi. Horace, i åttende satir, forteller hvordan Fundanius først lærte å lage en delikat saus ved å koge den den bitre Inula, og hvordan romerne, etter å ha spist for rike, pined for ropene og de appetittvekkende Enulas acidas:

'Quum rapula plenus

Atque acidas mavult inulas. '

Inula, det latinske klassiske navnet på planta, regnes for å være en korrupsjon av det greske ordet Helenion, som i sin latinske form, Helenium, også nå er brukt på samme art. Det er mange fabler om opprinnelsen til dette navnet. Gerard forteller oss: «Det tok navnet Helenium av Helena, kone til Menelaus, som hadde hendene hennes fulle av det da Paris stjal henne bort i Phrygia. ' En annen legende sier at det sprang fra tårene hennes: en annen som Helen først brukte den mot giftige biter; en fjerde, at det tok navnet fra øya Helena, hvor de beste plantene vokste.

Vegetius Renatus om begynnelsen av det femte århundre, kaller det Inula campana, og St. Isidore, i begynnelsen av den syvende, heter det Inula, og legger til "quam Alam rustici vocant." Av de middelalderske forfatterne ble det ofte skrevet Enula. Elecampane er en korrupsjon av det ante-Linnaeanske navnet Enula campana, såkalt fra sin voksende vill i Campania.

Urten er av gammel medisinsk rykte, etter å ha blitt beskrevet av Dioscorides og Pliny. En gammel latinsk distrikt feirer sine dyder: Enula campana reddit praecordia sana (Elecampane vil åndene opprettholde). "Julia Augustus," sa Plinius, "la ingen dag passere uten å spise noen av røttene til Enula, ansett å hjelpe fordøyelsen og føre til glede." Munkene likte det like hjertelig. Plinius bekreftet at roten "tygges fastende, fastgjør tennene", og Galen det "Det er godt for lidenskapene i hucklebone kalles isjias."

Dioscorides, som snakker om Castusrot, relaterer seg til at det ofte er blandet med Elecampane, fra Kommagene (NW Syria) (Castus, avledet fra Aplotaxis auriculata (DC), er bemerkelsesverdig lik Elecampane, både i utseende og struktur. er et viktig krydder, røkelse og medisin i øst.)

Elecampane nevnes ofte i de angelsaksiske skrifter på medisinstrøm i England før Norman erobring; Det er også 'Marchalan' av de walisiske leger fra det trettende århundre, og var generelt kjent i middelalderen.

Det ble formelt dyrket i alle private urtehager, som en kulinarisk og medisinsk plante, og det er fortsatt å bli funnet i gamle hyttehager. Ikke bare var roten mye ansatt som et legemiddel, men det ble også kandisert og spist som en søtkjøtt. Dr. Fernie forteller oss, i Herbal Simples:

For noen femti år siden ble candy vanligvis solgt i London som flate, runde kaker som hovedsakelig består av sukker og farget med cochineal. Et stykke ble spist hver natt og morgen for astmatiske klager, mens det var vanlig når man reiste med en elv, for å suge litt av roten mot giftige opphør og dårlig luft. Candy kan fortsatt være fra våre konditorer, men inneholder nå ikke mer av planten Elecampane enn det er bygg i Barley Sugar. '

I Danmark blir Elecampane noen ganger kalt Elf-Doc. Her kommer man noen ganger over navnet Elf-Dock lokalt, også Elfwort.

Elecampane - Inula helenium - Vild gul blomst, som en solsikke. De gamle forfatterne nevner Inula som en rot som brukes både som medisin og krydder. Opprinnelsen til navnet helenium kom sannsynligvis fra Helen of Troy. Hun hadde en stor arm full av disse blomstene da Paris stjal henne fra mannen Menelaus som startet trojanskrigen som varede i ti år. Da Paris ble drept, kom Helen tilbake til Menelaus, og gjennom vanskeligheter kom de tilbake til Sparta hvor de levde lykkelig etterpå. Elecampane brukes medisinsk og røttene kan bli candied og spist som en søt.

ELECAMPANE - TROY'S HJEMMEL: HISTORIE, BRUK OG SUNDHETFORDELNINGER ELECAMPANE

ELECAMPANE, INULA HELENIUM

Elecampane har vært brukt i det minste siden de gamle grekernes tid i medisinske preparater. Det skal ha navnet Helenium (av Helen) fra den berømte skjønnheten, Helen of Troy, kona til den greske konge Menelaus. En legende sier at hun hadde en bue elecampane blomster da Paris fanget henne og tok henne til Troy. En annen sier at blomstene sprang fra tårene hennes. Enda en annen legende antyder at hun var den første som brukte elecampane for biter av "giftige slanger." Alternativt vokste planten prolifically på øya Saint Helena og fikk navnet sitt fra øya.

Elecampane er innfødt i Sørøst-Europa og Vest-Asia, og har store blader som har fløyelsete undersider og kan vokse til lengder på en og en halv meter. Bladene ligner de av mullein, mens blomstene ser litt ut som solsikker, derav et av navnene, den ville solsikken. Det er også kjent som hest helbred fordi det har blitt brukt som en kur for noen sykdommer lidd av hester og scabwort, som det har vært effektiv i å behandle scabies på sauer; På grunn av sine fløyelsete blader er det også blitt kalt fløyelsdock, selv om bladene som de vokser på planten, ikke ser ut som havnens blader. Det har blitt naturliggjort i mange land, inkludert Storbritannia hvor det regnes som en innfødt art som den har vokst der i sin ville tilstand i så lang tid. Det ble også dyrket i hager for medisinske formål i middelalderen.

Gamle forfattere som den romerske planeten kalte den Enula, og han skriver at Julia Augustus spiste røken av elecampane daglig "for å hjelpe fordøyelsen og forårsake glede." Han fortsatte med å skrive at roten hvis tygget mens fastende ville "feste tennene". Galen, en annen gammel lege, anså det bra for ischias.

John Gerard skrev i sitt 16. århundre Herball hadde å si om Elecampane, og det bør huskes at det meste av hans informasjon kom fra de gamle klassiske forfattere.

"Det er bra for kortpustethet, og en gammel hoste, og for de som ikke kan puste, med mindre de holder nakken oppreist. Det er av stor vertue både gitt i en looch, som er et legemiddel som skal slikkes og på samme måte bevart, som også ellers gitt til å rense og tømme tykke, tøffe og klammehumor som holder seg i bryst og lunger. Roten tatt med honi eller sukker gjort til en elekturie, klamrer brestet, riper ut tøft, og gjør det lettere å bli spetret og hersker kraftig mot hosten og kortpustet, trøster også stomakken og hjelper til med fordøyelsen.

Nicholas Culpeper skriver i 1700-tallet hadde dette å si om det:

"En av de mest fordelaktige røttene naturen gir til hjelp fra forbrukeren. Den har en duftende, veldig behagelig lukt; og en krydret, skarp og litt bitter smak. Det er bra for alle brystsykdommer, og har gode dyder i ondartede feber; i å styrke magen, og bistå fordøyelsen, ikke som en bitter, men som en varm, forfriskende, animerende medisin; og det har ikke det samme i helbredelsen til hodehud hos barn, når alle andre medisiner svikter. Elecampane friske røtter som er konservert med sukker, eller laget i sirup eller konserver, er svært effektive for å varme en kald, blåsende mage, eller prikken deri og sømmer i sidene forårsaket av milten; og for å hjelpe hosten, kortpustethet og hvesing i lungene. Den tørkede rotten laget i pulver, og blandet med sukker og tatt, tjener til samme formål; og er også lønnsomt for de som har deres urin stoppet, eller stopp av kvinners kurs, moderens smerter og av steinen i tøyler, nyrer eller blære; det motstår gift, og forblir spredningen av slangens gift, som også søl og pestilensielle feber og selve pesten. "Han kalte det også" Elfwort "eller elven.

Hovedsakelig har elekanan blitt brukt til hoste og respirasjonsproblemer, selv om de walisiske legene av Myddfai anbefalte det for brannblandinger blandet med hvit hvit, røttene til den hvite Canna-liljen og hvitløk. I walisisk er elekampan kalt "Marchlan og Llwyglas." Den brukes fortsatt i urtehudelinjer ofte blandet med timian, lakrisrot, mullein og hvit horehound.

Den har også blitt brukt i potioner for å beskytte mot hekser og andre ondskap, hvorav det ene krever ni urter, nemlig: - rue, verbena, mugwort, yarrow, wood betony, den mindre celandine, hvite kløver, nettle og elecampane. En europeisk oppskrift på et kjærlenspulver besto av denne urten kombinert med misteltein og verbena.

Hvis du bruker roten til elecampan for dets inulininnhold, er det best å høste det om høsten og ta en rot fra en to eller tre år gammel plante. Disse sies å ha det høyeste utbyttet av inulin som beroliger fordøyelseskanalen og er nyttig i behandling av hoster hos eldre og barn og også bra for nervøse hoster som det er en rel axant. Den flyktige oljen fra elekampan inneholder kamfer sterolene sitosterol og stigmasterol, alantol, helenin og alantoinsyre blant andre bestanddeler. Oljen har anti-bakterielle og anti-soppegenskaper. Meget få studier har blitt gjort på elekampan, men da det er medlem av Asteraceae (Compositae) eller tusenfamilie, må du ikke bruke medisiner som inneholder elekampan, hvis du er allergisk mot disse plantene.

http://herbs-treatandtaste.blogspot.com/2011/10/elecampane-flower-of-helen-of-troy.html
Urtekilden

Dette lærte jeg på

studiet i deltok på i psykodrama... nyttig kunnskap! Du kan heller ikke forandre personer, kun måten du oppfatter dem på...

torsdag 19. juli 2018

Katter- herlige dyr

Vår Sia fyller 19. JULI 99

Bekymringstimen

onsdag 18. juli 2018

Fokus

tirsdag 17. juli 2018

Dagens utfordring

I skrivende stund er jeg ikke i stand til å se hvilken utfordring som vil komme. Jeg er nødt til å komme tilbake til det.
Jeg har oppdatert meg mye på styrke de siste dagene siden sterk er utfordringen utpå høsten i https://gemsweeklyphotochallenge.blogspot.com/ , så hva dette ender opp med, er spennende å tenke på!

Tropaeolum peregrinum, Karins blomst

lar vente på seg. Jeg sådde frøene i april, spirene har voks, men å blomstre har den ennå ikke gjort.

Det er en klatreplante som vokser til 2,5 m høyde ved å krype over andre vegetasjoner. Bladene er 2-5 cm diameter, palmeforma flikete blad med tre til syv (for det meste fem) fliker. De er subpeltate dvs bladstilken er festet i bladet (ikke ved kanten), men nær kanten. Blomstene er 2-4 cm i diameter, med fem kronblad, lyse blekgule (kanariefarvede, derav det engelske navnet), ofte med røde flekker ved foten av kronbladene, åtte stammer og en 12 mm nektarsporer på den bakerste.

Kanariblomkarse, Kanariskrønn, Tropaeolum peregrinum, er en pen klatrer med dypt oppdelte palmeformede blader og masser av gule blomster om sommeren. Det er perfekt for å vokse opp en solfylt vegg og er også fint for drivhuset.
Tror jeg vil flytte den til drivhuset når kulda kommer, kanskje den overlever!

Plant Tropaeolum peregrinum i godt drenert jord i full sol, ideelt sett på et skjermet sted som foran en sør- eller vestvendt vegg. I milde områder kan den stå ute hele året, men er ellers best behandlet som en årlig.

mandag 16. juli 2018

Tunbalderbrå

Imellom rekkene av spede gulrøtter, løk, agurk, beter og grønnkål dukker det opp en liten, unnselig plante med gulgrønne blomsterknapper som mangler kronblader.

Else Thorenfeldt bøyer seg ned og plukker en hel bukett. Er det ugress?Nei, Mikael Svensson vil gjerne ha blomstene levert til restauranten sin. Han klemmer blomsterknappene mellom fingrene og lukter. En kjent duft brer seg: Ananas!– Tunbalderbrå heter pineappleweed på engelsk, sier han med et smil.

Blomsten har også smakstoner av ananas og sniker seg derfor lett inn på kokkens kjøkkenbenk. Blomstermat

http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/lepi_sua.htm
https://www.facebook.com/pg/plukkselv/posts/?ref=page_internal

Nye mål

Nå begynner det å bli så mange mål at jeg må prioritere....

søndag 15. juli 2018

Det er ikke vanskelig med to barnebarn rundt seg hele dagen....
I går kveld var vi en venninnegjeng som så Mamma Mia, en riktig "feel good-film", på utekino. Det var nesten bare damer i vår alder der, pluss noen menn som hadde slengt seg med, og noen ungdommer med begeistring for Abba-musikk!

Den nye oppfølgeren ser vi mandag....

Sten

Denne steinen lå og lyste mot meg i et steingjerde ved stien opp mot toppen av øya Amantani hvor vi bodde hos en familie en dag. Vi skulle se den fantastiske solnedgangen over Titicacasjøen.
Kan dette være en aventurin («solstein») som er en plagioklas, en type kvarts, med et rødlig farvespill?

Steingjerdene imponerte meg. Mange av dem var bygd opp av én stein i bredden, og jeg kan ikke forstå hvordan de kan stå imot sjøl det svakeste vindkastet.

Rød aventurin styrker egenskapen som er nødvendig for å håndtere andre mennesker. Det virker også positivt på utholdenheten.

Steinen gir evner til å kunne oppfatte hvordan fortiden har påvirka nåværende ubalanse.

Den hjelper også mot alvorlige nevroser som kommer og går, fordi den gir forståelse for problemene som ligger til grund for disse forstyrrelsene.

Aventurin er en stein som virker svært positivt på alt som er knyttet til velstand og rikdom.

Den gir beskyttelse for haver eller hus i geopatogene (jordstråling) soner. Steinen absorberer elektromagnetiske stråler og beskytter mot miljøgifter.

Rød aventurin har en positiv effekt på skjoldbruskvevet som igjen har en forbindelse til nervesystemet. Det bidrar til å opprettholde balansen mellom blodtrykk og stimulerer stoffskiftet. Senker kolesterol, det vil forhindre arteriosklerose og utbrudd av allergier. Det bidrar til å lindre migrene og har gunstige effekter på øynene.

Aventurine har god effekt på binyrer, lunger, bihuler, hjerte og muskler og urogenitalt system. I form av en eliksir lindrer det hudproblemer. Kilde

Andre farver: grønn, blå, brun, fersken

Utseende: matt prikket med små skinnende partikler

Stjernetegn: Tyren, Tvillingen, Krepsen, Jomfruen

Solstein kalles også aventurinfeltspat. Det er en rødbrun feltspat med et egenartet rødt fargespill som skyldes inneslutninger av tynne lameller med jernglans (hematitt). Feltspaten er vanligvis av typen oligoklas, men et tilsvarende fargeskimmer kan også forekomme i mikroklin-feltspat.

Solstein benyttes som smykkestein. I Norge er solstein særlig kjent fra Sørlandet og fra Finnmark. En vakker solstein ble utvunnet ved Østerådalen nær Tvedestrand, der den fantes i en pegmatitt sammen med hvit gjennomskinnelig kvarts. Denne forekomsten er nå uttømt, men solstein til smykkesteinsformål har i nyere tid vært produsert fra Bjordam gård i Bamble og fra Havredal. Kilde

Kanskje jeg burde få meg en rød aventurin.....

Prøvde å bestille dette, men de sender ikke til Europa, så jeg ettersøkte en løsning her!

For ved å kjøpe dette armebåndet, bidrar jeg med poliovaksine til 49 barn!

En annen stein med noenlunde tilsvarende utseende er thulitt som jeg vil ha et eget innlegg om senere. Den er kåra til Norges nasjonalstein, og den har vært inspirasjonskilden til navnet på den nye bloggen min som åpner 6.mai 2019.Thulitt kan likne ganske mye på aventurin i rosa farve, tror jeg, uten å ha granska dem i natura.

Aventurinfeltspat, også kalt solsten, er et mineral og en varietet av feltspat (gjerne oligoklas) som inneholder små flak av hematitt (jernglans) som gir et ildlignende fargespill i rødliggule farger. Kilde

Thulitt, også kalt "rosalin", er en opak (opakmineral = ugjennomtrengelige for lys) og massiv mangan-holdig variant av mineralet zoisitt, som hører til epidot-familien, en relativt vanlig mineralgruppe.

Mineralet ble første gang beskrevet på begynnelsen av 1800-tallet fra en forekomst på Sauland i Telemark. Det ble navngitt av svensken A.G. Ekeberg etter Ultima Thule som var grekernes navn på den nordligste del eller det ytterste av den bebodde verden i gresk mytologi. Mange mener og har ment at dette tilsvarer dagens Norge eller Grønland. Kilde

På våre egne breddegrader har stein alltid hatt stor betydning både som redskap, pynt og symbol.

Fallossteinen på bildet fant jeg tilfeldigvis i kanten av et jorde. Den er ikke stor, så den kan neppe kalles en fallosstein i rette forstand. Er nok naturlig forma.
Steinen er satt sammen av flere ulike sedimentære bergarter og matriks (mindre partikler) og kan derfor kalles en konglomerat. Navnet er latinsk og betyr nettopp blanding.