Å gre / å kamma

Jeg måtte langt tilbake i tid for å finne bildet jeg synes kunne passe til denne ukas utfordring som på norsk heter å kjemme eller gre som jeg vanligvis sier.

Bildet er et klipp fra videofilmen Spor som ligger halvveis redigert på en datamaskin som ga opp. Heldigvis har jeg råmaterialet liggende på små kassetter. Kanskje jeg en dag vil gå løs på redigeringsarbeidet på nytt. Flere innlegg på bloggen om prosjektet finnes under etiketten Spor - om noen har lyst til å se mer.

Jentene er kledd som jenter fra jernalderen. De var den gangen mine elever. Mia, lengst framme, er snart utdanna lærer. Hun er nå praksis-student på skolen jeg jobba på fram til sommerferien. Etter 46 år som lærer ble jeg pensjonist og har aldri før hatt det så travelt! Godt at nye krefter trår til!

Det tok sin tid å samle rekvisitter til filmprosjektet. Jeg oppsøkte markeder, hadde litt flaks og kom over mange gjenstander, og de jeg ikke fikk tak i, lagde jeg sjøl!

Håret har til alle tider vært menneskers pryd, og å dandere det har vært en kunst fra vår spede begynnelse .Moten har forandra seg og kommet tilbake. Jernalderens frisyrer var ganske populære noen få år tilbake.

Jeg legger ved noen bildeklipp fra en vitenskapelig artikkel, En hårete historie om hår og kam i jernalder og middelalder av Margrete F Simonsen -  som det er en lenke til her: Kilde 

Jeg var innom og hilste på tidligere kollegaer i dag, og der satt også Mia rundt lunsjbordet. Skikkelig artig å møte henne nettopp i dag!

Julekakeraid, 4 år på rad; oppsummering og vurderinger

Dette innlegget skrev jeg i fjor, nærmere bestemt 10. desember, men det ble aldri publisert. Her kommer det! Hvilket land skal jeg velge å bake julekake i fra dette året. Jeg har flere oppskrifter "på lager" - det er bare å velge på øverste hylle....!

Julekakeraidet starta for 3 år siden i desember 2017 etter at jeg hadde vært i Peru. Det hele begynte med et stunt og spørsmål om julekaker er like over hele verden eller om det er en forskjell. Det jeg så langt har funnet ut er at de har mye felles: gjær, mel, søtningsstoff og væske, så kan krydder, fyll og bakemetode variere en del. Klikk på bildene for å komme til innleggene.

Det skjer at jeg får hjelp av barnebarn til bakinga. Mener å huske at den ble vellykka og smakte veldig godt!

Litt norsk julekake har det blitt innimellom, så julekake nummer to i 2017, ble mormors julekake som ble en fulltreffer.

Så var det tid for svensk på luciadagen med safran og det hele (ingefær, anis og aspikat). Kan ikke bli annet enn god!

Mer norsk på menyen: Go´gammaldags norsk julekake.

Dags for den italienske panettone. Den ble så deilig i smaken, akkurat som om den skulle ha vært bakt av en italiener, så det endte med at jeg kjøpte panettoneform og sa til meg sjøl: denne baker jeg om igjen når jeg har fullført raidet!

Alle julekaker har jo ikke samme form og pynt, noen er runde, noen er store, noen av avlange, noen er små som disse:

Den smakte kjempegodt, var kommentaren til barnebarnet mitt da vi så på innlegget om den spanske "Hellige tre kongers- kake". Den har en form som en turban og pynta med all verdens glitter og stas av barnebarna. Bakt på nyåret 2018.

Turen høsten 2018 gikk til Uzbekistan, og med sylta kirsebær fikk den den rette smaken. Herren i huset vurderte den til veldig god, verdt å bake igjen!

Tid for hjemlige trakter igjen, og jeg fikk hjelp av fire små barnehender:

Så over til fransk. Etter et besøk i Arles passa det bra med en fransk variant, men det var ikke lett å oppdrive en oppskrift. De har sjelden den type gjærbakst til jul. Den fikk formen av en stek!!! Har oppdaga en annen oppskrift som jeg vi teste senere.

Tid for en egenkomponert julekake, med innslag av sursøte biter av eldkvede, den fikk betegnelsen "himmelsk"!

Stollen fra Tyskland er verdenskjent, og bakes stort sett av spesialister. Jeg tok utfordringen.

Den skulle nok ha vært lagra mye lenger, smaker best etter 3 uker!

Over til 2019. Den rumenske julekaka cozonack er mye lik andre julekaker i øst-europa. Minner fra besøket i Romania dukka opp.

I desember 2019 var jeg i Tyrkia og tok med meg hjem ingredienser til tyrkisk, kreolsk julekake "çöreği".

Vi skrive slutten på 2020, og nok en gang starter bakinga med en klassisk norsk julekake.

Og flytter baketradisjonene til mit "annet" hjemland. Lenge siden jeg har vært på de greske øyene nå. Her kalles julekaka Christopsomo. Det er egentlig et julebrød.

Og for tur står argentinsk pan dulce , tsjekkisk julekake med svisker og valmuefrø og ukrainsk kolach med rom-smak. Dette blir unntakskaker, for jeg har aldri kommet meg verken til Argentina eller Ukraina. Julekakeraiden avsluttes i år med en nyttårskake kalt brioche.

Neste år blir det russisk, en annen fransk, ungarsk og Christmas pudding - den må lages først for det kreves lang modning. Har laget den en gang for mange år siden. 

Så finsk, bulgarsk, nederlandsk, serbisk og om jeg finner oppskrift fra Jordan, Egypt, Marocco, Kina - og Island som jeg absolutt burde kunne få tak i oppskriften til.

Å kjenne

 

Jeg liker å kjenne navnet på planter og blomster jeg ser i skogen, på enga, på fjellet, ved sjøen og i haven. Det gir en større naturopplevelse. Det er ikke alltid like lett å finne rette navn. Er dette en tannrot eller en levkøy (mattihola incana), er det samme plante med to ulike navn? Eller likner de bare veldig på hverandre? 

Studerer vi bildene, er det mulig å oppdage ørsmå forskjeller i formen på kronbladene og farven nær arret. Begge hører til familien korsblomster.

En annen liknende blomst er dagfiol.

Denne gror i haven...

Jeg er også opptatt av å kjenne til bruksområdene, blomstenes betydning, dyrking og vekstforhold, noe bloggen min bærer preg av.

Å kjenne kan brukes i mange sammenhenger:

- å kjenne med sansene smak, lukt, lyd, syn og taktilt med huden.

- å kjenne på følelsene på godt og vondt.

- å kjenne på sosiale forhold som i ulike fellesskap.

Noen har også den egenskapen å kunne kjenne på seg at noe vil skje.

Det er mulig å kjenne igjen og kjenne til og kjenne på og kjenne for og kjenne etter....

Og så kom jeg på at jeg har bodd sju år ikke så langt fra stedet Kjenne. Får se å få tatt et bilde derfra innen uka er omme!

Her skjuler seg spennende kulturhistorie om Kjennetjern: https://www.f-b.no/nyheter/nyheter/innsjoen-med-en-mork-fortid/s/2-2.952-1.7705098

 

Å ramle

Jeg har vært sammen med det mellomste barnebarnet i hele dag siden skolen hans har planlegging/utviklingsdag. 

Vi var for det meste inne foran en skjerm etter leksene var unnagjort. Han så på Newton, et aktuelt  program for barn på statskanalen. Denne serien handler om klima, og episoden jeg refererer til er hva som skjer når det blir mildere i været og nedbøren øker. Da dannes det sprekker i fjellet, og vi får steinras som kan ødelegge bygninger, veier osv. Programlederen og to barn illuderte hva som kan skje når store kampesteiner ramler i full fart ned en fjellside. Ikke mye igjen av campingvogna!

Det er bra at barneprogram på TV tar for seg hva klimaendringene kan bety for oss og at det lærer om hvordan vi skal håndtere dette fornuftig og med respekt og omtanke for naturen.

Å passe

Mandag var det utviklingsdag i barnehaven til det minste barnebarnet mitt, og jeg dro til Oslo for å passe han mens foreldrene var på jobb. Det er veldig hyggelig å kunne være til nytte når behovet er der.

Heldigvis var jeg ikke opptatt denne formiddagen, måtte bare rekke et styremøte klokka 19.00, og det rakk jeg såvidt!

Han er snart to og et halvt år, og språket er i full utvikling. Han fortalte meg at han ville se ugla i treet i Botanisk have. Det ønsket var enkelt å oppfylle. Så vi tok en tur ut i gråværet. Da vi passerte kafeen i haven, ville han ha eplemuffins. Dessverre var det stengt fordi det var mandag. Mange besøkende ble skuffa over nettopp det fordi skiltet med velkommen inn og ÅPENT, ikke var tatt bort.

Da vi kom fram til treet med ugla, var han så trøtt at han knapt orka å heve blikket og hilse på ugla som han er veldig begeistra for.

I Botanisk have så jeg en fantastik busk med små lilla eller rettere sagt fiolette bær. Er det noen som kjenner navnet på denne busken? For her mangla en beskrivelse og navneplakat. Tok noen frø som jeg sår til våren.

Enden på historien er at vi kjøpte både eplemuffins og bananbrød som han også ville ha, på et lokalt bakeri, og da var alt "fryd og gammen"!

Hatten fikk jeg av faren, den eldste sønnen min, 

til jul for noen år tilbake.

Passer meg veldig bra, både i størrelse og stil!

Er dette utsagnet også kjent utenfor Norges grenser: 

"Å få så hatten passer"... det betyr å få tilbakemelding i form av en kraftig irettesettelse eller korreks, kjeft med andre ord. Jeg har prøvd å lete etter opphavet til denne underlige kommentaren uten hell. Noen som vet?

Fant navnet: japanglassbær/Callicarpa dichotoma

Å trives

 

Lia er familiens landsted i Telemark, og her trives jeg utrolig godt. Huset er det hvite til høyre. Jeg var der senest fra onsdag til torsdag sammen med en venninne. Vi kjørte nærmere fire timer hver vei for å være til stede når en installatør monterte ny el-bil-lader på huset.

Vi ble møtt av en fantastisk magisk stemning med tåke over Lilona og barfrost som glitret i sollyset på morgenkvisten dagen etter.

Trolsk motiv, kunne nesten se at alvene danse! Tåka forsatte å ligge over vannet.

Jeg har også en instagramkonto lia_i_drangedal som de som ønsker, kan få tilgang til.

Blogger´s Sunday Walk, Autumn 2021

This is my adventure... 

I ettermiddag ble det Halloween-tur med brødrene Happy og Spot. 

Vi hadde håpa på en vakker solnedgang, 

men skyene hindra det i siste lita.

Happy og Spot på hver sin matmors fang.

Vaflene ble for fristende for Happy!

På vei hjem, og mørket senker seg...

Halloween-opplevelser

Av frøene til gresskarene barn og barnebarn skar ut, lagde jeg snacks og suppe!

https://www.matprat.no/oppskrifter/familien/ristede-gresskarkjerner/

Tagetesene står fremdeles fint i flor.