Blomstrende fredag; nyperoser

Nå står de ville nyperosene i full blomst i haven. Har aldri før sett dem vakrere med dyp, intens, rosa farve. Og så masse knopper! Buskene er overstrødd. Helt nydelig mot den flotte, blå himmelen.
Det finnes tre typer nyperoser i Norge. To rosa, der det bare er mulig å se forskjell - i alle fall for meg- på nypene, og en hvit. Den vokser ute på øyene, og er mer sjeldne enn de rosa.

Skjønner via søk på nettet at begrepet nyerose ikke er helt adekvat. I floraen " Norges blomster" referes det til eplerose, pimpinellerose og steinrose. Men det holder ikke med disse! Mer eksakt informasjonan tyder på at det er mellom 100 og 200 arter i alt. Andre mener over tusen. Grensene er vage fordi artene i naturen krysser seg med hverandre og lager mellomformer. Med et slikt "stort" artsbegrep vil vi ha sju viltvoksende arter i Norge. Det finnes bare en med gule eller gulhvite blomster. Jeg vet om en - jeg skal prøve å få sådd noen frø til våren! Den har svarte nyper og derfor kalles den noen steder for trollrose. Det er pimpinellerosa, på latinsk Rosa pimpinellifolia eller Rosa spinosissma som betyr sterk tornet.

Klipp: Ville roser kan bliopptil et par meter høye busker med grovt rotsystem og sterkt grenede stammer med glatt grønn-brun bark og barktorner som faller av eldre stammedeler, samtidig som barken blir grå og oppsprukket.
Blad ulikefinnet. Blomster med ytterbeger og ofte flikete begerblad, hvite - lysgule - røde, 5+5, 5  mm.
Nøttfrukter omsluttet av en mer eller mindre kjøttfull, krukkeformet blomsterbunn. Vanlig i Europa og Vest-Asia

Rosa het rosen allerede hos romerne, og grekerne kalte den rhodon.

Pimpinellrosa er en ganske lav busk, knapt knehøy som gjene vokser på ufruktbare steder, i lynghei eller til og med på gammel flyvesand. Den stille små krav til jordsmonnet, men til gjengjeld er klimakravet stort. Den er en kystplante og er blitt funnet noen få steder langs Skagerakkysten. Noen av buskene i Østfold kan være etterkommere av forvillede kulturplanter.

De andre, røde villrosene utgjør hva som kalles klunger. Klungerosene stter det første året et ganske sterktvoksende langskudd med store, kraftige torner og spredtstilte blad. Langskuddet er ofte dårlig  forvedet og spissen dør vanligvis bort om vinteren. På den gjenlevende delen kommer det neste år  kortskudd, ofte torneløse, tettsittende blad og blomster. Vanligvis lever skuddsystemet bare et par år og visner bort samtidig som rotsystemet produserer nye skudd.  Noen langskudd kan også vokse ut fra gamle skudds øverste knopper.
Hos eplerosa er både blomsten og bladene velluktende. Duftstoffet sitter i små kjertelhår på undersiden av bladene. Den var veldig populær som haveplante i middelalderen. Blomstene er forholdsvis små. Kronbladene er ikke lenger enn begerbladene og ofte ganske mørkt rosafarvet. Den finnes på lyse og lune steder, særlig nær bebyggelse.

En tredje rose som er lett å klassifisere, er kanelrosa. Den kjennes igjen først og fremst på barken som er glinsende kanelbrun (årsskuddene er grønne). Tornene er rette eller svakt krumma.. Blomstene har en litt skarp rød farve og en svak, men karakteristisk krydret duft. Småbladene sitter lengere fra hverandre enn hos andre roser, og de har en oval form. Om høsten får bladene nydelige rød sjateringer.
Kanelrosa har nok vandret hit østfra helt nord til Finnmark og så høyt som 1250 meter til fjells.

Andre, mer udeffinerbare, er bustnype (Rosa mollis = bløt)  og bruksnype (Rosa tomentosa = filtet), kjøttnype (Rosa dumalis =  kratt), steinnype (Rosa canina=hunde). Kjøttnype er vanligst på Øst- og Sørlandet, steinnype på Vestlandet.