onsdag 29. desember 2010

Ulefoss, en krok full av skjulte skatter

.
Tettstedet midt i Telemark har en skjønn blanding av arkitektur og fortidsminner, det er alt fra gamle arbeiderboliger til herskapelige slott og kirkeruiner fra tidlig middelalder.





Øverst godseier Cappelens slott i nyklassisk stil, under 'kårboligen' Kohinoor litt bortgjemt bak trærne, er oppført i engelsk stil med typisk borgpreg.






Godseier Aalls residens ruver på en høyde over Ulefoss i såkalt kolonistil.






Godset har flere staller, jordkjeller, gartneri og portnerbolig som seg hør og bør! På det nederste bildet sees såvidt huset som kalles Lille Ulefoss. Under sees boligen over slusehuset fra en annen vinkel. Ikke alle bodde like staselig i storhetstida. Det var nok stor forskjell på fattig og rik. Arbeiderboligene er i dag et koselig kunstnerkvartal med små utsalg og kafe´er.






Slusene er en turistattraksjon. De gjør det mulig å seile eller kjøre båt fra fjorden til Dalen. Og strømmen ga kraft til smelteverket og livsgrunnlaget for hele Ulefoss.

Da jeg traff Herren i Huset på høyskolen på Notodden, syntes jeg å huske at Ulefoss var et stort 'høl', bokstavlig talt. Det eneste jeg kunne huske fra en ferietur da jeg var fem seks år, var det enorme dypet ned i slusene. Men det må også ha gjort et veldig inntrykk. Jeg husker det som om det skulle ha vært i går!
Det er lite sol der, men ellers har stedet mye fint å by på...







Øvre verket med små, røde trehus bygd like ved Nordsjø





Her er det god, gammeldags julestemning på tunet med julenek, julekranser, julestjerner og juletre!
Og hvert år arrangeres det julemarked: http://www.ovreverket.no/





På Ulefoss er vi på historisk grunn - langt tilbake. En gullberlokk fra jernalderen er blitt funnet ved kirkeruinene. Les mer om det på en tidligere post i bloggen min: http://viltogvakkert.blogspot.com/2009/10/nar-tiden-kommer-inn-i-bildet-3.html








Fra kirkeruiene er det flott utsikt over hele Norsjø som er nesten helt isa igjen. Bare ei råk er åpen på grunn av strømmen. Det er julebesøket hos svigerforeldene mine som er årsaken til denne lille fotorunden! http://no.wikipedia.org/wiki/Norsj%C3%B8



Holla gamle kirke er innvidd til St. Maria på «Simonis & Judæ» dag, den 28. oktober. Året vet vi ikke. Kirken er reist på Hollahaugen midt i bygda, og med en enestående utsikt over denne. Kirken kunne sees fra deler av Eidsbygda, fra Ulefoss, Romnes og deler av Sannesbygda. Valebø kunne se den vakre kirke der vest heve seg høyt over Norsjø. Men best tok den seg ut for soknet selv, som største-delen lå fruktbart og ydmykt foran den. Den gamle kirke er antakelig ført opp først på 1200-tallet. Den avløste kanskje et gammelt gudehov, som sikkert ikke sto langt fra stedet hvor den er reist. Lengderetningen er den vanlige vest-øst. Byggematerialet er stein, som er henta i nærheten, altså gneis. Og steinene er sammenhefta med kalk. Våre fedre forsto å behandle kalken på en egen måte til dette bruk. Kirkeskipets lengde er etter oppmåling av ruinene 50 fot, og bredden 28 fot ut-vendig. Murens tykkelse ca. 3 ½ fot. Koret 14 fot i kirkens lengderetning og 17 fot bredt. Foran kirken var der et skruv av tre på grunnmur av stein. Størrelsen av dette var omtrent som korets. Over skruvet hevet seg det firkantede klokketårn med pyramidal avslutning. Kirken var til å begynne med bare ca. halvdelen så lang, noe ruinene viser. Denne lille kirke var omkring 1700-tallet helt falle-ferdig. Presten Stabel skriver at kirkens kor ved den tid raste sammen. Commerceråd Halvor Sørensen Borse imøtekom da kravet om å få kirken bygd større og mer tjenlig til gudstjeneste. I sitt testamente bestemte han at 800 rd. etter hans død skulle brukes til kirkens utvidelse og opp-bygging av nytt kor. Og kirken kom etter restaureringen i den skikkelse, slik vi kan se den i dag. Det vakte selvsagt glede hos såvel prest som menighet. Borses navn erindres derfor i takknemlighet langt ned i tia. Ved denne ombygging ble den gamle inngangsdør på lang-veggen mot syd gjenmura - og kirken fikk ny inngangs-portal mot vest. I henved 800 år sto den der og kalte våre fedre sammen til bønn og dåp, bryllup og gravferd. Hit har de gått med sin synd, sin glede og sin sorg. Bygningen var for dem opphøyet og hellig. - Og betagende virker kirkens ruin på oss. På stedet gripes vi av stille andakt. Gravfreden senker seg over oss, og ruinene minner om at alt er forgjengelig.
Klipp: http://www.visittelemark.no/index.php/layout/set/print/layout/
set/print/Opplevelser/Attraksjoner/Kirker/%28ProductID%29/?lang=no&id=243051






3 kommentarer:

  1. Det var rart å lese så mye om Ulefoss, et sted jeg trodde jeg kjente delvis godt, men ikke godt nok skjønner jeg. Da jeg var barn ble jeg alltid sendt "på landet" om sommeren, jeg var ved Vrangfoss og så Victoria komme inn daglig...... Dette vekket en del barndomsminner.

    SvarSlett
  2. Flott reportasje. Men det som ikke nevnes her, er hvorfor denne vakre kirken ble en ruin. Kanskje sannheten er ubehagelig?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, tusen takk, se nytt innlegg også!
      Grunnen til kirken er blitt ruin, må vi finne ut av.
      Er det ikke et jubileum for kirken i år også?

      Slett

Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!