Romerske teatre i Arles

.

 

 

Vi tenker på tyrefektig som en typisk spansk sport, men den har sitt opphav i sørlige kanter av Frankrike. Det er to typer. Det som kalles tyrekamp og tyrefekting. Den første er relativt uskyldig. Flere unge gutter kjemper om å få tatt tyren om hornene, og oksen får leve. I den andre er målet å drepe dyret. Kroppen blir umiddelbart slaktet og kjøttet spist.

Den gamle arenaen lå lavere enn den nåværende, og folk på første benkerad var således naturlig beskytta.

Det var to vesentlige forskjeller på et amfiteater og teater i antikken. Et amfiteater har en oval arenea, plankegulv med sand, sitteplasser rundt hele, og det foregikk underholdning - hovedsakelig i form av bryte - og slåss kamper mellom gladiatorer her. De var profesjonelle, og det ble satset penger på dem.
Amfiteateret er romersk. 
I teateret ble det framført skuespill, først som vekselsang mellom en solist og kor i orkesteret, det sirkelrunde gulvet foran tribunene, senere med replikker og flere roller på en scene. Publikum satt på benker oppover i vifteform. Spillene var ment å ha en terapeutisk virkning ved å gi de som overvar forestillingen katarsis som betyr renselse. Her skulle man få innsikt og kunnskap om menneskelige reaksjoner og relasjoner.
Teateret er gresk. Dette teateret har aner tilbake til festene for Baccus eller retteresagt vinguden Dionysos der kvinnene hadde en regien. Les mer om dette: www.studenttorget.no/filer/Det_greske_teaterets_historie.doc

 

Når patriarkiet ble rådende, mistet kvinnene sin innflytelse, og deres roller på teateret ble overtatt av menn med masker. De finnes to masker, en for tragedien og en for komedien. I tillegg til å forsterke det visuelle uttrykket fra scenen, var de også lydforsterkere. Sjøl om bygningskonstruksjonene ga perfekt akustikk, var det ofte nødvendig å gi lyden enda mer kraft.

Scenen hadde sceneteppe som gikk ned , ikke opp! Bak scenen var det rom for maskineriet. Her var det mange finurlige konstruksjoner som gjorde det mulig å skape en spennende scenografi.