Julens overnaturlige vesener

.
I folketradisjonen var forestillingene om julen som en magisk tid meget sterke. Dette hadde sammenheng med året som var på hell og som i løpet av julehøytiden ble avsluttet, mens et nytt begynte. Med andre ord symboliserte julen både en utgang og en inngang, og denne overgangen ble tolket som spesielt kraftfull. Forestillingene om de overnaturlige vesenene kan betraktes som uttrykk for at man så langt det lot seg gjøre ønsket å kontrollere denne tiden. Slik kan tradisjonen om de ulike vesenene sees som et uttrykk for en sosial kontroll av menneskenes handlinger, all den tid de gjerne dukker opp og ”sanksjonerer” dem som ikke følger de normer og regler som var forbundet med ulike aktiviteter.

Gammel tegning av ukjent kunstner

digitalt bearbeida av meg med eget foto av Ida på hesten

Lussi fremstår i folketradisjonen som en streng, ofte ond og demonaktig kvinne. Hun er knyttet til den 13. desember som ble regnet som den lengste natten i året. Den 13. desember fungerte, med Lussi, som tydelig markering av at man gikk over i en ny tid, en høytid og også det man kan kalle en mørketid. Fra denne dagen av var alt trollpakk ute. Hvorfor hun har fått navnet Lussi er usikkert, men en teori går ut på at det er en sammenblanding av Santa Lucia som også har 13. desember som sin dag, og Lucifer. Et særtrekk ved forestillingene om henne er at hun fremstår som et arbeidstilsyn. Lussi var en skikkelse som så til at arbeidsordningen ble holdt ifølge reglene, og ifølge tradisjonen var det hun som kom og straffet dem som brøt disse reglene. Hennes hvite, forvridde ansikt kunne også ses presset inn mot ruta. Dersom hun ikke likte det hun så kunne hun skrike ut en advarsel: ”Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!!”.Samtidig fremstår hun som et skremsel for ulydige barn. I tradisjonen fortelles det at Lussi kunne komme både kjørende og ridende. Nattetid var det farlig å være ute fordi hun kunne ta folk med seg.

Gammel julegavemerkelapp

Den skikkelsen man kanskje først og fremst forbinder med julehøytiden er Tomten eller Tomtenissen. Skikkelsen kan på mange måter kalles en vette, som i første rekke hadde i oppgave å holde orden på gården, og især i fjøs og uthus. I følge en forestilling som hang igjen fra hedensk tid fantes det på hver gård en gårdsbeskytter eller skytsengel. Ordet tomt betyr også den som bor og råder over et jordstykke hvorpå et hus eller en gård er bygget. Tomten fremstilles gjerne som en kortvokst liten figur med skjegg og ikledd grå og blå klær med rød lue. Andre benevninger på tomten var rudkallen, gardvorden, gardsbonden, tunkallen eller tomtegubben. Tradisjonen forteller oss at tomten holdt strengt på rettighetene sine, og så lenge folk på gården respekterte dette kunne de føle seg trygge. Om de ikke tok hensyn til tomten kunne han straffe dem. Dette kunne han gjøre ved å endevende fjøs og uthus, skade husdyrene og også gå til det skritt å gå løs på selve våningshuset. For sinna, det kunne den lille tomtenissen bli! Tomten hadde flere rettigheter. For det første skulle han ha sin grøt på låven juleaften. Ble han glemt kunne man forvente seg hevn. Videre skulle den beste sengen på gården være tom julenatta, for den skulle tomten ha.

Sønnen sin tegning av nissen

Oskorsreia eller Julereia var et støyende følge av allslags trollpakk som for gardimellom i julehøytiden og især juleaften. Da burde man holde seg inne, og måtte man ut for å gjøre noen ærend, burde man ikke gå på andre steder eller plasser enn dem man vanligvis brukte, og ærendet burde man få unnagjort så fort man kunne. Om ikke kunne man bli tatt med på Oskorsreias ville ferd. Oskorsreia kom gjerne til hest og bråkte voldsomt der de kom. Tradisjonen kan fortelle om mennesker som angivelig skulle ha blitt tatt med av dette følge. Da ble de regelrett revet bort fra det de holdt på med, og ført med på ville ferder i luften. Om man krosset seg eller bannet kunne man få slippe unna, og da ble man gjerne sluppet ned på et helt annet sted. Som forberedelser på et eventuelt besøk av Oskorsreia måtte man rydde gården for skrot utvendig og innvendig, hvis ikke kunne man risikere at reia rev det med seg i ferden sin. Reia kunne ta med seg hestene på gården, og levere dem tilbake skamridd og utslitte. Oskorsreia tok ofte og endevendte beholdningen av nybrygget juleøl ved å drikke, tappe ut og fylle tønnen opp med vann.

Oskorei, ridende følge av vetter som ifølge folketroen farer gjennom luften ved juletider og skaper uhygge. Navnet ble tidligere ofte skrevet åsgårdsrei, fordi man tenkte seg at det var et følge av de gamle hedenske gudene. Ivar Aasen tolket navnet som «den fryktelige reia», som nok er riktigere. I Telemark og Setesdal ble reia ført av Sigurd svein og Guro rysserova (fra sagaen om Volsungene).
Der oskoreia stanset («salte av»), ble det ofte slagsmål og drap. Den drakk gjerne opp juleølet og spiste maten, men kunne også ta folk med seg om de var ute i mørke. Man kunne verge seg mot reia ved å slå korstegnet eller kaste seg ned med armene utstrakt som et kors. Best var det å sette kors over alle dører. Stål over båsene til husdyrene var også virksomt.
Oskorei ble trolig oppfattet som et følge av døde, kanskje av dem som verken hadde gjort seg fortjent til himmel eller helvete. Man må se tradisjonen på bakgrunn av mørketiden og allmenne forestillinger om døde som søker tilbake ved juletider.
Billedlig fremstilt i Peter Nicolai Arbos hovedverk Åsgårdsreien (1872, Nasjonalgalleriet).

Kildeklipp: Olav Bø

Gammelt kort

I folketradisjonen finner vi også klare forestillinger om at trollkjerringene var ute og for i jula. Trollkjerringen var i første rekke virksomme på høytidsnetter ved påske, jonsok og jul, og i tilknytning til julehøytiden var det især julenatten som var deres aktive natt. Dette kan ha en sammenheng men sterke religiøse ladningen disse høytidsnettene hadde, som førte med seg et ekstra mottiltak fra de mørke kreftene. De til dels fryktinngytende kvinnene brukte sopelimer eller møkkspader som framkomstmidler. Tradisjonen forteller at det gjerne var vanlige kvinner, ofte fra nærmiljøet, som om natten forvandlet seg til trollkjerringer og utførte svart magi. Dette gjorde det farlig for folk å treffe dem, for man måtte ikke røpe hvem man hadde sett i trollkjerringfølget. Dette kunne nemlig få store negative konsekvenser for dem det gjaldt. Trollkjerringene kunne ofte gjøre skade på de steder de dukket opp. En av forhåndsreglene man kunne ta var å sette sopelimen og møkkspaden utenfor fjøsdøra julenatten slik at trollkjerringene kunne ri på dem, og dette ville dermed forhindre at de tok seg inn i fjøset og forsynte seg av dyrene. Og sopelimene måtte stå oppreist, ellers hadde ikke kjerringene makt til å ta dem.

Klipp: http://www.althelse.com/sagn-myter-fabeldyr/folketro

Tradisjonen med å sette ut grøt til nissen på julekvelden henger sammen med den opprinnelige dyrkingen av og ofringen til forfedrene. Kilde