27. desember - Julebukk

Julebukker

Romjul eller romhelg er en norsk betegnelse for perioden mellom julehelga og nyttår, det vil si fra tredje juledag, 27. desember til og med nyttårsaften 31. desember. Tradisjonelt var romjula imidlertid perioden mellom helligdagene i jula og trettendedagen (Hellig tre kongers dag 6. januar). Ordet romhelg kommer fra det norrøne rúmheilagr som betyr «som ikke trenger å holdes strengt hellig».
Før var det også vanlig å gå julebukk i romjula. En nyere tradisjon er å knuse og spise pepperkakehuset en har lagd, i romjula eller uka etter.
I gamle dager var det vanlig å ha en bukk av halm stående i jula. Dette skulle symbolisere vinternettenes uspesifiserte spøkelser.
Jeg manglet en illustrasjon til dette innlegget, for det ble aldri tatt noen bilder av oss da vi som unger gikk fra dør til dør kledd ut som fjøsnisser og julekjerringer. Vi sopte med lima på vinduene for å skremme dem i stua, sang julesanger og fikk kurven full av julegodter. Det var aldri snakk om å kle seg ut som bukker!
En rask prosess med klipp og lim - og illustrasjonen er et faktum i kveld, dagen før!
Utgangspunktet er  et avisbilde av Christer Falck på forsiden av DB fra juleaften, med nesa til Shrek, munnen til Åge Hareide og kroppen til Arne Brimi. Hornet er også Brimi sitt! I panna har jeg limt på en bobbyhjelm. Han ble temmelig et skrekkinngytende vesen til slutt.
En av de hedenske julelekene var julebukk. Julebukken er trolig en overlevering fra den tiden da man dyrket guden Tor, siden julebukken av og til ble utstyrt med en trehammer, og leken gikk ofte ut på at en død bukk ble levende igjen, slik som bukken til Tor ble.
Etterhvert som dyrkelsen av Tor ble mindre utbredt, og hold av geitebukker ble forbudt, forandret julebukken sin posisjon.
Julebukken kan også være en etterlikning av haugbukken som var et skogtroll som oppholdt seg i hauger. Et tidligere ord for vætter, underjordiske, busemenn og spøkelse var bokke. Julebukk var også en opprinnelig skremmende ting. På enkelte steder ble ordet julebukk erstattet med jolegeit.
Julebukk var dels navnet på den geitebukken som ble slaktet til jul, antakelig for å få et godt år, dels navnet på en halmfigur som i dag brukes som julepynt. Mellom jul og nyttår var julebukkene på ferde. Julebukk betegner også en person som kler seg ut, gjerne i en lodden fell og med bukkemaske, og tigger mat og drikke i romjula.

Om morgenen første juledag kunne folk se spor etter julebukken i asken i grua, og det betydde lykke.
Denne skapningen har røtter i fjern fortid, og det er vanskelig å si noe sikkert hvor han kommer fra. Bukken har også tradisjon i greske dionysosfester der deltakerne utstyrte seg med skinn og horn fra bukken.
På den måten kunne bukkens virilitet og fruktbarhet overføres til menneskene.
Mange steder på våre kanter ble det slaktet en gjøbukk til jul, og dette ble trolig gjort for å øke fruktbarheten i julehuset.
På 1700-tallet var julebukken blitt en skremmende, nærgående skikkelse, som ofte krevde mer enn litt godteri. Han dukket opp plutselig i selskapet, og selv om alle visste at det bare var en kjenning som hadde kledd seg ut med hode og horn, var det en truende skapning som skremte barna - og til og med "kunne gjøre fruentimmere med barn, uten at de visste det!" 

Det kan også tenkes at bukkeskikkelsen kunne ha noe å gjøre med dramatiske framstillinger av julebudskapet i middelalderen. Her spilte en djevelliknende figur med horn i panna en sentral rolle som et motstykke til personene i juleevangeliet.
I spissen for julebukk-opptogene gikk gjerne en person kledd ut som julegeit eller bukk med lang hale, og andre fulgte med masker eller sot i ansiktet. De spilte og sang utenfor husene og gårdene for små gaver, julekaker, epler, fikner og dadler.
Men julebukktradisjonene er mange og sprikende, og har vært forskjellig fra bygd til bygd og fra generasjon til generasjon. I dag kjenner vi han mest som barn som går ut i romjula, og synger julesanger for å få godteri i belønning.
Det er en gamle skikken å gå julebukk er dessverre i ferd med å forsvinne til fordel for halloween. Hvorfor ikke opprettholde begge?
Tredje juledag var kirkelig helligdag fram til Festdagsreduksjonen i 1770.
Da dagen var helligdag, ble den også kalt Evangelisten Johannes´dag. Det ble preket over Evangeliet etter Johannes, 21. kapittel, versene 19-25.

xxx