S for både seid og slekta mi

*

Bildene er kornete pga dårlig lys og gammelt 

videokamera, dessverre! 

Seid

Gjennom seiden kunne menneskene skaffe seg innsikt i fortid og framtid, og de kunne se inn i fremmede og ukjente verdener.

Det var vanlig at folk tilkalte seidkvinnen når de var i krise eller ønsket å få løst vanskelige spørsmål. Derfor var hun både fryktet og respektert. Som velkomstmålltid fikk hun mat tilberedt av blod fra hjertene av alle dyrene på gården.

Seiden kunne mane fram både hvit og svart magi. Det var kvinnene som sto for seiden, men Frøya lærte Odin å seide. Seidkvinnen kunne gjennom trance foreta et hamskifte og frigjøres fra sin jordiske kropp.

Seiden fant sted i skumringen gjerne i et skogsholt en høstkveld, og redskapene hennes var seidstaven og ganden. Mens vovlene rundt hennes startet å gaule, falt hun lenger og lenger inn i trancen.

 

Seidkvinnen var lett å kjenne igjen. Hun skulle sitte høyt oppå en hjel med pute av dun. Hun var en eldre kvinne, kledd i blå kappe, handsker av katteskinn og rundt livet bar hun et belte der det var festet en skinnpose. Her oppbevarte hun spåtingene sine. På føttene hadde hun skinnsko med lisser det var tredd perler på. På hodet hadde hun en lammeskinnslue med for av katteskinn. Hun bar også en ring på storetåa.

Til seidkvinnenes eiendeler hørte blant annet jernsaks, flintkniv og øks, nåler, kammer, skrin av lind, eske av siv, hylster av beinvedbark, muslingskjell, kråkeboller, små runde steiner, pinner av piletre, poser med furufrø, spinnehjul, teiner.
De små pinnene ble brukt til å spå med, furufrøene er i folketroen knyttet til fruktbarhetsmagi og kråkebollene ble båret som amuletter.

 

Den måtte skje mens det var nymåne eller fullmåne -mens månen ennå hadde kraften sin i behold.

Enkelte har satt seiden i  forbindelse med månen, og mener at koret påkalte månens kraft i sangen og at seidkvinnen ble ”månesyk”- lunatic.
Frøya var månegudinne ved siden av å være fruktbarhetsgudinne - Frøyas hovgydje har vært den som fremmet den hvite seiden, støttet av kvinnelige medhjelpere og styrket matriarkatet.

Kvinnene stilte spørsmålene om sin skjebne til seidkvinnen. Mens vovlene rundt henne startet å gaule, falt hun lenger og lenger inn i trancen. Seidkvinnen kom i trance gjennom volvenes korsang ”vardlokkur”. Volvene brukte galdrer, trylleformularer, som kommer av samme ord som ”gale”, noe som gir et hint om at disse ble resitert i grell diskant. Det hadde en magisk kraft.
Vardlokkur – nordisk= den som inneslutter åndene, åndelokking
Volva betyr ”stavbærerske”. Redskapene hennes var seidstaven og ganden, liten pinne. Volvene satt i en sirkel rundt seidhella. Seidkvinnen satt på en pute fylt med hønsefjær. Sjelen  - vården (betyr også omsorg) - forlot legemet og kunne ferdes fritt. Når seidkvinnens sjel hadde vært ute av kroppen en stund, vekte ei ung ugift jente henne opp igjen med sang.
Så fikk kvinnene svar på spørsmålene sine! Før seidkvinnen gikk fra gården, fikk hun en gave som takk for hjelpen.

Forberedelse til seid
I en grav som kalles Blidegn-graven i Danmark, er det funnet gjenstander med symbolsk verdi: Forsteinede sjøpiggsvin ”steiner” som visstnok skal ha hatt evne til å frembringe lyn og torden (tordenstein) hvis de falt ned fra himmelen. Folk samlet dem opp for de  skulle beskytte mot lyn. Sammen med mange små gjenstander ble det funnet en liten sivkurv som inneholdt en liten eske med kråkebolla, kongleskjell av pinje (frukbarhetssymbol) og frø av blærennøtt - Staphylea pinnata. Kelterne plantet busken på graver. Jo flere frø det finnes I frukten man får, jo lykkeligere blir man. Den er en amulett man har i pungen, som gir magisk kraft. Brikkevev og øsekar av sølv er andre gravgjenstander, samt vevde stoffer, og små hvite steiner, blant gjenstandene i graven.

Egentlig hadde jeg planer om å "legge inn et ord" for slektsbloggen min i dette innlegge på S.
Sjølom det ikke ble sånn, viser jeg likevel til linken. http://allmyroots-slektami.blogspot.com/
Det som er morsomt er at jeg ved en tilfeldighet kom inn på en islandsk side da jeg drev og gjorde litt research om slekta mi på nettet. Her fant jeg de siste leddene i rekka bakover, og lenger bakover enn til sagnkonger kommer jeg nok ikke. Det er absolutt siste slektsledd.
Jeg regner med at mange nordmenn- og kvinner har forgreninger til samme sagnkonge uten å vite om det. Her har noen sjansen til å utvide sitt forhold til slekta l a n g t  bakover i tid, nemlig til Yngvi Háfdanarson  20 f. Kr. Han var Tyrkjakonungur står det skrevet i teksten!
Her er veslejenta som er min mor, og starten på ferden tilbake i tid. Klikk på bildet!

Flere innlegg på S i ABC-tema hos Petunia finnes her:

*