Første dag i 2010

Første dag i 2010

Datoen er 01.01.10
Skikken å sende nyttårskort er slutt, men noen sender kanskje en forsinket "god jul hilsen" på denne måten? I alle fall var den en fin måte å sende en hilsen til dem som det ikke var sendt julekort til, men som hadde sendt til meg... nå blir det sannsynligvis en sms - ikke like koselig!

SKÅL for det nye året!

Og det ble sprekk i skydekket, jeg var stø på hånda -
og her er bildet av en virkelig blå måne!

Vi har fått fint besøk av en masse gulspurv, rødstrupe, kjøttmeis og spurv. De er veldig vare, så hver gang jeg nærmer meg vinduet med kameraet, er det vill flukt  inn i buskene - som regel!
Det kom en stor trost også, men han fløy før jeg fikk den rette posituren! Og jammen dukket blåmeisen også. Det oppdaget jeg etter at bildet ble tatt!

Da jeg var liten, klipte jeg ut små tekster kalt Vingede skarer  av Sverre Fjeldstad om de mest vanlige fuglene våre. Jeg fikk også en gammel fuglebok av onkelen min fordi jeg var så interessert i å høre på han fortelle om dem. Boka som består av Vore venner smafuglene av Jacob Sann og Fugleboken av Sophus Aars, kommer stadig til nytte. 

Rødstrupa kommer tidlig og trekker sent på året, ja, enkelte steder trekker den ikke i det hele tatt, men forsøker å overvintre på våre nordlige, kalde breddegrader. Disse fuglene er helt avhengig av daglig kosttilskudd i from av f.eks. brød og kakesmuler, lettkokte havregryn og litt talg om de skal klare seg. Men folk er blitt flinke til å fore, og derfor er det også stadig flere rødstruper som overlever vinteren i landet vårt. Lokketonen er en vedvarende tikking. Den låter nesten som urverket på en klokke bare i et raskere tempo. Tikkingen har blant annet gitt opphavet til tilnavnet tiurklokke, fordi tiurjegere i gamle dager påsto at rødstrupa hadde til oppgave å vekke tiuren i tidlige vårmorgener slik at storfuglen skulle komme på leiken i tide!

Alle fugleforere kjenner gulspurven.I flokker oppsøker den i disse dager kornnek og fuglebrett hvor den forsyner seg flittig av brød -og kakesmuler og havregryn av den lettkokte sorten.

Gulspurven hører kulturlandskapet til. I dype skoger eller på fjellet hekker den nesten aldri. Redet ligger godt skjult på bakken under en gress- eller lyngtue, bare ytterst sjelden er det funnet i en busk!

Ganske tidlig på året tar gulspurvhannen til med sin eiendommelige sang: den går sekd toner opp i toneskalaen, og dypt ned på siste - "syvslaget". Derfor høres det faktisk ut som om den sitter og teller til sju!

Alle kjenner spurven, men vi vil ikke gå forbi den for det, er det skrevet i Vore venner smaafuglene av Jacob Sann. Jeg ser den dessverre sjeldnere og sjeldnere. Tung og klossete er den, men en av de aller klokeste av småfuglene våre. Ingen er så mistenksom som den, og ingen er så vanskelig å lokke i en felle. har den først forvisset seg om at ingen fare truer, går den løs på måltidet med stor appetitt.

Spurven er ikke så nøye med å ha et fint rede. Den tar til takke med et gammelt, fraflytta rede, et skjul under en takstein, et hull i en murstein eller liknende der hunnen hekker to, tre ganger i året på  fem, seks egg.
Kjøttmeisen har mange tilnavn bl.a. talgokse, talgtit, Kjøtt-Eirik. Alle er betegnende, for kjøttmeisen er ualminnelig glad i talg, spekk og kjøtt. I riktig gamle dager da folk ikke var så flinke til å fore fuglene, levde kjøttmeisen i vinterhalvåret for en stor del som åtselfugl. Den krøp inn i dyrekranier den fant ute i skogen og forsynte seg av ingredienser som rev, ulv, jerv og gaupe ikke fikk tak i. I dag er den kanskje den vanligste fulgen på foringsplasser over det meste av landet. Fordi den ikke har evnen til å hamstre slik som skogsmeisene, er den om vinteren avhengig av det vi byr den, og som den finner på våre avfallsplasser. I sommertida er den en ivrig insektsjeger.

Blåmeisen  finner fuglematen straks den første frostnatta er der. Den er travelt opptatt med å legge i seg av fettmat og havregryn. I mangel av hamstreinstinkt er den veldig avhengig av foreplasser i vinterhalvåret. Den elsker fløte! Blåmeisen foretrekker løvskog, men ruger også i barskog som grenser opp til parker og haver. Mange blåmeiser foretrekker å bli her vinteren over.

Vis vett på brett og i nett

Dompaper som koser  seg i fugleneket er jo et velkjent julemotiv, men dompapen liker faktisk ikke korn. Skal du få et bilde av dompapen i fugleneket, må det lures noen solsikkefrø inn i neket. Det er det de liker!

De siste åra har spettmeis som kjennetegnes ve at de har kraftige føtter og kan gå ned trestammen med hodet først, blitt stadig oftere å se utenfor vinduet.

Det siste innenfor "fuglebrett/foringsplass" er et bur av netting som dekkes og tettes med greiner og bar. Inni burdet strøs smuler og silsikkefrø på et fat, det henges opp talgkuler og annet fuglesnadder.

Buret henges slik at det er mulig å se det fra vinduet.

Kilde: Trond Vidar Vedum, Aftenposten 2. januar

I dag, 3. januar, har jeg hatt besøk av store fugler som spiser de røde bærne på buskene der neket står .

En  fru svarttrost var også innom såvidt. Vanskelig å fotografere fugler nå for mørket sniker seg innpå!

Fikk endelig tatt bilde av svarttrosthannen i dag 6. januar

Første dag i 2010