torsdag 15. oktober 2009

"Når tiden kommer inn i bildet" 1

Serien om berlokksmykket
Nå er det siste kapittel i "Farvenes språk" skrevet!
Serien om "Når tiden kommer inn i bildet" er en slags oppfølger for innlegg som primært ikke handler om blomster og have.




Navnet på serien har flere betydninger som har med tid å gjøre.
Følgende aspekter vil bli presentert i den første delen.

smykket
teknikken
gravene
smedene
kvinnene




Ordet berlokk kan ha en keltisk opprinnelse.
Det betyr noe som dingler.
Betegnelsen ble innført på begynnelsen av 1820-tallet.
På fransk har de ordet breloque som også skrives berloque. Det betyr urstas eller dingeldangel...
Det kan også bety trommelvirvel eller trommesignal.




Berlokkene består av en hul kjerne av pressgull som er nydelig pyntet med ørsmå perler og tråder av gull.
Teknikken kalles granulasjon -og filigransarbeide.

”Berlokker av Guld (No.283-Løken), der hører hjemme i Periodens tidligere del, finnes ikke ganske sjelden, altid, som det synes, i Grave (9 sikre Fund kjendte). De ere hule, arbeidede af tyndt Guldblikk og stadigt prydede med Ornamenter i Filigran” s. 14, Ældre jernalder, Norske Oldsager, ordnede og forklarede af O.Rygh, faksimileutgave ved TAPIR forlag, 1999.

Alle berlokkene er avsluttet med klasegranulasjon og har et øye for oppheng.




Berlokkene har vært bært i en vridd snor rundt halsen, gjerne kombinert med perler.
Det er funnet slitespor både i snorøyet og på de dekorerte partiene.

Både nåler og spenner har hatt avsluttende former som likner på en berlokk.




Det betyr at selve formen ikke har noe eget navn.
Dette kan tyde på at de ble ofte brukt og har vært en del av hverdagsdrakten.
Nålhodet er kun en illustrasjon.

Nåler er blitt funnet både i Klippehøj I og II, to graver ved Hunn, Skjeberg, Østfold.
I den første graven sammen med en sølvfiligransklase som kan ha tilhørt en fibel, en berlokk eller nål med påsatt berlokkformet hode.
Slike nåler er i følge B. Beckmann en av de få grupper blant metallnålene fra romertid som kan ha dekorert skaft. Nålskaftfragment av bronse med åttekantet tverrsnitt kan derfor tolkes som et indisium på at sølvfiligran-klasen og dette skaftet har tilhørt nettopp en slik nål.

I den andre graven sammen med berlokken, en kam og håndtenshjul som sannsynliggjør en datering av funnene til yngre del av eldre romertid (B2).

Berlokkene inndeles i 4 hovedtyper


Type I: rund berlokk med enkel kuleformet avslutning-
ikke funnet i Skandinavia


Type II:berlokker med omvendt pæreform, sparsomt med dekor


Type IIa: bikonisk -
ikke funnet i Skandinavia


Type III: omvendt pæreformet med markert overgang mellom over -
og underdel i dekorfelt med filigramstråd





Opprinnelsen til berlokksmykkene er ennå ukjent, men vi vet at teknikken de ble laget i,
var allerede anvendt før 500 tallet f.Kr. i Etruria.




Etruskerne – Toscanerne

Rundt 800 f. Kr. var etruskene det mektigste og mest utviklede folket på den nordlige delen av den italienske halvøya. Folket var sannsynligvis emigranter fra Troja i Lilleasia.

Etruskerne bodde i et dusin bystater som hadde felles språk og kultur, men ikke felles styre. De viktigste byene var Caere, tarquinia og Vulci.

Grunnlaget for etruskernes makten var landbruk, gruvedrift og bearbeiding av metaller. De var også dyktige handelsmenn og sjøfolk. Etruskiske metallarbeidere var blant de dyktigste i europa.

Av de etruskiske herskerne lærte romerske prester profeteringens –og spådomskunsten.
Hensikten var å finne ut hva gudene ville, og på den måten bli i stand til å forutsi framtida.
De lærte romerne sosiale vaner og om hvordan de skulle kle seg. De elsket fest og store selskaper.



Blomstereng i Marzabotto, Etruria
Foto: Sidsel Anstem

På 400-tallet f. Kr. måtte etruskerne som engang hadde vært en stormakt, stadig avverge invasjoner nordfra. Disse inntrengerne var en keltisk stamme som romerne kalte gallere.
Sørfra trengte romerne på, og greske kolonialister truet samtidig grensene fra flere hold.
De sies at kelterne erobret byen Melpum i nærheten av dagens Milano på samme dag som romerne erobret Veii. Tarquinia , den siste skansen, falt i hendene på romerne i 261 f. Kr.

Gravplassen til etruskerne var å sammenlikne med skikkelige byer hvor de døde bodde i like flotte og utstyrte boliger som sine levende slektninger.
De trodde at de døde hadde samme daglige behov som de levende.

Romerne overtok etruskernes byggeskikker, kalender, seremonier, kunst og mytologi –
likevel til tross for sin posisjon, er det etruskerne vi kjenner minst til blant de
store gamle sivilisasjonene.

Berlokkene fikk ingen betydning blant etruskerne etter romernes erobring av deres område ca. 400 f.kr.


Etruscisk veggmaleri i Skjoldgraven, 325 f. Kr. Tarquinia


This is me!
The following is from an email sent in response to an inquiry on the goddess Turan: Turan is the Etruscan goddess that is equivalent to the Roman Venus and Greek Aphrodite. She appears in several mirror inscriptions with her name only above her image and one bas relief where she is seated beside Ceres, an Asian mother goddess. I have planned to add to my Banquet of the Gods.html the roles of the goddesses in the pantheons of the western religions, but haven't gotten to it.
Se: http://www.maravot.com/Divine_Mirror.html




Til tross for fremmede impulser som tydelig kan anes, er flertallet av berlokkene våre laget i Norden.
I hovedsak ble råemnene importert fra Romerriket.
Etterhvert ble romerne eksperter på bryting, knusing, maling, risting og smelting av gull.
Det finnes flere teorier om smykkenes ”vandring” fra Etruria til Norden.
En teori er at smykkene ble spredt til de greske koloniene i Syd-Russland. De greske berlokkliknende anhengene er kjent fra 700-tallet f. Kr...




Fra Svartehavsområdet kom berlokkene via handelsveiene til Norden.
Handel

Gjennom utveksling av luksusvarer og andre prestisjevarer knyttet menneskene sosiale og politiske forbindelser over store avstander.
I dette gavebyttet fungerte noen få steder i Danmark som viktige sentre der betydelige varemengder fra sør ble samlet opp. Noe av dette ble sendt videre nordover i Skandinavia. Østfold var det norske området som lå nermest de danske sentrene. Folk her hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia. Derfor kom de som de første på norsk område til å handle eller bytte til seg romerske varer. Særlig den sørlige delen av Østfold, på gårdene langs raet, både menn og kvinner stadig oftere gravlagt med rikt utstyr av gull ,- sølv –og bronsegjenstander. Det kunne være ulike spenner og annen pynt til drakten, berlokker av gull til å henge i ørene, beslag til drikkehorn, seletøy til hesten, øser, kar, begre og drikkeglass.

Enkelte mindre ting var gjerne laget av lokale håndverkere, men etter forbilder fra germanske områder på kontinentet. Større og mer prestisjetunge gjenstander kom nordover som ferdige produkter.
At de nordiske kontaktene med disse områdene var utviklet allerede før år 0, er veldokumentert.
Ren fysisk import som ideóverføringer har skjedd
En annen teori er at de keltiske røverbandene som truet etruskerne og erobret byen Melpum på Po-sletta på begynnelsen av 300-tallet f. Kr., brakte berlokksmykket med seg nordover og til Østfold.



Illustrasjonen er motiv fra Ågårdselva.

Kelterne


Kvinnene sminket seg med en urt som het ruan for å få farge i kinnene. De malte fingerneglene, og de svertet brynene med mørk saft av bær. Kelterne var nøye med sin personlige hygiene, og brukte såpe når de vasket seg – noe romerne ikke gjorde. Etterpå smurte de kroppen inn med olje og søte urter.
Kelterne likte å vekke oppmerksomhet med klesdrakten.
Ullkappen , sagum, de bar om vinteren , var mer enn et vanlig klesplagg. Den var mønstret med glorete striper og ruter, og kunne være pyntet med gull –eller sølvbroderier. Den keltiske kappen sto høyt i kurs og var beslaglagt med en egen skatt i Romerriket.
Med sine høye skikkelser kledd i sterke farger, med armringer og spenner i gull, fletter og rødblondt hår må kelterne som vandret rundt i Romas gater ha virket veldig fremmedartede.
I tillegg laget de uvante lyder, for de hadde bjeller festet til kantene på klærne – enda et tegn på forfengelighet.

Kelterne hadde mange indre stridigheter.
Kelterne hadde kvinnelige dommere. Den keltiske jomfruen valgte selv ut sin kommende husbonde, og det kunne hende det var hun som fridde. En keltisk mann kunne ikke avslutt kontrakten uten hustruens billigelse, og kelterne hadde flere kvinnelige enn mannlige guddommer. Deres ”paradis” heter ganske enkelt ”kvinnenes land”. Det er i denne forbindelse verdt å nevne at det var i keltiske områder Mariadyrkelsen først ble utøvd. Derimot hadde kelterne ingen Afrodite, og nakne kvinner spilte tilnærmelsesvis samme rolle i deres kunst som den nakne mannen.
Det var kvinnen som valgte , og det var den utvalgtes fortrinn som gir næring til fantasien.

Nye ideer og tanker bredte seg via handelsveier og på grunn av sterke kontakter mellom germanske høvdingætter.
Som viktige ferdselsårer var særlig de store elvene Donau, Rhinen, Elben og Oder av betydning for spredning av de nye skikkene.
Det er funnet berlokker sørøst i Østerrike ,i Sachsen i Tyskland, ved Slatina i Den Tjekkiske Republikk og flere i Holstein i Nord-Tyskland.

Germanerne

– et keltisk stammenavn.
Arkeologisk er det umulig å skille mellom germanske og keltiske grupper ved Rhinen i århundrene før kristi fødsel.
Germansk område var det meste av det som i dag er Tyskland, den nordlige delen av Nederland, Danmark, det meste av Norge og Sverige, størsteparten av Polen, Tsjekkia og Slovakia.

Germanerne ble styrt av stammehøvdinger, men later til å være et raust og åpenhjertlig folk som i likhet med kelterne likte å feste og drikke.
Mennene gikk gjerne nakne under en stor slengekappe av skinn som var festet på skulderen med en brosje. Germanerne var flinke til å lage tekstiler.Vinterstid brukte de vanligvis lue, vevd kappe, et slags skjørt , lange gamasjer og sko. Kvinnene bandt i tillegg et skjerf rundt overkroppen.
Håret samlet i de en knute eller flette i nakken.

Som skikken var i velstående germanske fyrsteslekter på kontinentet, ble det også i Norden vanlig å begrave den døde ubrent og med rikt gravgods. Dette inneholdt gjerne importvarer som var fraktet over lange avstander før det havnet i jorden i Østfold.
Varene kom nordover fra verksteder i Italia og ved Middelhavet eller fra de romerske provinsene i vest, og ble fra forskjellige steder ved limes fraktet videre.
En romersk historieskriver sa at germanerne aktet sine kvinner så høyt og mente at det var noe hellig og profetisk ved kvinnenaturen:
”De forsmår derfor verken deres råd eller lar være å ta hensyn til deres krav…”


Kilde: Aschehougs Norges Historie


Vi må tro at flere nordmenn også har besøkt Romerriket.
De har dratt sørover med skinn, hud og hvalrosstenner i lasten.
Noen har tatt tjeneste som leiesoldater.
Andre har reist til de store romerske byene for å se og lære.
Det er ikke gjort funn av berlokker som minner om våre i dagens Toscana.




De norske berlokksmykkene oppbevares i dag på Historisk Museum i Oslo. Jeg har vært i magasinene og sett også de smykkene som ikke er utstilt. Det sammen gjorde jeg dessuten på Kunsthistorische Museum i Wien!



Verdens vakreste smykke

Halssmykket står som et urgammelt tegn på gudommelig verdighet.Gudinnen Frøya eide et smykke - Brisingamen, kaltes det. "Brisinga" betyr flamme og glør, enden "men" er det samme som smykke. Med andre ord et flammende smykke. Brisingamen var en dyrebar skatt uten sidestykke i hele gudeverdenen. Dets blennende glans, dets magiske kraft og dets evne til å bringe den som bar det, lykke.
Blant Frøyas mange navn er Menglød - den halssmykkeglade!
Sagnet forrtelles levende på s. 111 i Jordens Moder I Norden, av Birgitta Onsell, Carlssons Bokförlag, Stockholm 1994.



xxx

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!