Groblad

Groblad
En gammel legeplante som vi stadig tråkker på.

"Det som menneskene tråkker ned, er ofte dets beste venn", skrev Dioskorides, en stor gresk lege som levde like etter år 0.
At vi tråkker på kjempene, er sikkert, for de vokser langs veikanter og på tun og er alminnelig "ugress".




Kjempene har bladene i rosett ned ved grunnen. Noen arter har brede blad, andre smalere. Plantene er 12- 25 cm høye. De har nokså uanselige blomster som vokser i tette aks eller hoder på bladløse stilker.
Navnet kjempe henger visst sammen med en lek hvor det gjaldt om å slå hodet av hverandres kjemper. Den som tapte først, mistet hodene sine.
En av kjempene kalles groblad. Den hører til en av de mest ansette og vanligst brukte legeplantene. Groblad er blitt brukt mot mange slags lidelser. Bladene ble vasket og knust og lagt som omslag på sår. De trekker ut verk av byller og betennelser. De lindrer og helbreder også insektstikk og brannsår. Brenner man seg på brennelse, hjelper det å gni et groblad mot den såre huden.
Groblad har helt siden vikingtida blitt brukt til å legge på verkebyller. Det er sagt om den at " forsiden leger, baksiden trekker!"

Avkok ble brukt som munnvann ved betennelser i munnhulen eller som skyllevann mot øreverk.
Det virker også febernedsettende.
Mot tannverk som de sikkert må ha lidd fryktelig av i gamle dager, skar de små biter av rota og puttet dem forsiktig i øret.
I gamle urtebøker fortelles det at groblad virker blodstillende. Det renser og styrker mage og tarmer, nyrer og lunger.
Et engelsk råd mot hodepine besto i følgende: "Uten hjelp av jern skal du før soloppgang grave opp en kjempe og binde røttene sammen med åkersvineblommen med en rød tråd og sette denne kransen på hodet."
Dette rådet er blitt brukt i Bayern i Sør-Tyskland helt opp til våre dager.
Shakespeare sier i "Romeo og Julie" at groblad er godt mot hudskader og sår. Kjemper var i det
hele tatt et vanlig middel i engelsk folkemedisin.
At groblad også ble brukt her hos oss, kan vi se av våre egne sagaer og sagn . Folk trodde at dyrene helbredet seg selv ved hjelp av groblad. I Numedal fortelles det at når en orm blir slått fordervet, ruller den seg inn i groblad, og "da blir den god att på timen". I den norønne Soga om Volsungane fortelles det om en røyskatt som rullet seg i groblad for å bli frisk.

Og tilslutt: En legebok fra Østfold forteller at groblad kokt med salt og eddik er et effektivt middel mot diaré...

Til tross for at forskjellige kjempearter i over 2000 år har vært regnet som meget gode legeplanter folkemedisin, har ikke vitenskapen funnet noen stoffer med helbredende virkning i disse plantene.
Kjempene har rikelig med frø. På en enkelt grobladplante ble det ikke funnet mindre enn 20000.
Når været er fuktig, skiller frøene ut et klebrig stoff som gjør at de blir hengende på dyr, mennesker og redskap.
På den måten er kjempene blitt spredt, særlig der hvor det drives jordbruk.
Planten kom til Amerika da europeerne tok med seg sitt landbruk. Derfor kaller indianerne groblad for "hvite manns fotspor".
Finker og andre småfugler er svært glad i grobladfrø.
Særlig om vinteren setter de seg ofte på grobladstilkene. Og når stilkene bøyer seg under vekten av fuglen, følger fuglen ofte med og blir liggende på ryggen og holde fast på stilken mens den spiser frø.

Kilde: Nyttige planter av Bjørn Våde

xxx