tirsdag 13. desember 2016

"Den fjerde vise mannen"


Klikk på illustrasjonen

er en vakker legende om han som ikke nådde fram til Betlehem med gavene sine. Den er skrevet på slutten av 1800-tallet. Fortellingen er i slekt med Tolstojs legende om den fattige skomakeren som jeg har et innlegg om på bloggen.
Historien om Arbatan hørte jeg før første gang i går under en julekonsert i Domkirken, Stille natt, Hellige natt. Rune Larsen fortalte om den fjerde vise som etter en lang reise nådde fram til Jerusalem ved påsketider. Det var ikke lov til å ta bilder under konserten, men en illustrasjon må jo innlegget ha.





I høst har jeg ikke har overskudd til å tegne illustrasjoner, verken tid eller krefter har vært til stede. Men med dagens programvare er det mulig med gjenbruk, plukke litt herfra og derfra, klippe og lime, gi de gamle delene litt nye farver og former for så å sette alt inn i en annen sammenheng. Da er det ikke nødvendig med vann, maling eller pensler.
Kjortelen er fra Saturn, sekken fra fjøsnissen, ansiktet fra både fjøsnissen og skomaker Papa Panov, landskapet fra Nazaret





I Det Gamle Testamentet er det skrevet om de tre vismennene som kom til Betlehem for å besøke det lille Jesusbarnet. Henry Van Dyke skrev som nevnt, i 1895, om en fjerde vismann. Artaban het han og var en vismann fra Persia. Vismannen hadde sammen med sine tre venner, Kaspar, Melchior og Baltasar, oppdaga lyset fra en ny stjerne, og ved å lese i skriftene sine og tryde drømmene sine, forsto de at et stort profeti var i ferd med å gå i oppfyllelse. Den unge Artaban ønsket å følge stjernen dit den ledet han, og hadde solgt huset og alle eiendeler sine for å kunne dra ut på reisa. For pengene kjøpte han tre gaver – tre edelstener; en safir, en rubin og en perle. Edelstenene skulle gis som gaver til den nye kongen som var født. Kongen som profetiene og stjernen vitnet om. Tre store edelstener; ”én blå som et bruddstykke av nattehimmelen, én rødere enn soloppgangens glød og én ren som toppen av et snødekt fjell i skumringen”. Men før Artaban kom til kongen måtte han legge ut på en lang reise. Han tok sin raskeste hest, og satte av sted. På veien til stedet der han skulle møte de andre tre vismennene, kom han over en skadet mann. Uten hjelp ville mannen dø, så Artaban stoppet og hjalp. Slik gikk det til at Artaban ble forsinket på sin reise, og måtte selge sin safir for å få kameler og proviant til reisen. Da Artaban vel kom frem til Betlehem, var byen øde og tom. Han forsto at den nye kongen han skulle besøke hadde måttet rømme til Egypt med sin familie. Kvinnen Artaban treffer er redd, og mens han er der kommer Herodes’ soldater og vil drepe hennes lille sønn. Igjen blir Artaban en hjelp i nøden; han beskytter den lille familien, og for å bli kvitt soldaten gir han fra seg sin andre edelsten – rubinen. Gjennom resten av livet fortsetter Artaban å søke etter kongen. Hos en vis, jødisk rabbi blir han minnet om at kongen han søker ”ikke finnes i palass, heller ikke blant de rike og mektige.” Slik går det til at Artaban besøker de undertrykte og lidende i halvmørke, underjordiske fengsler og overfylte slavemarked. I denne myldrende verden av lidelse fant han ingen å tilbe, men mange å hjelpe. Etter mange års søken, ender Artaban opp i Jerusalem ved påsketider. På vei til Golgata blir han stoppet av en kvinne som er nær ved å bli solgt som slave. Hun får hans siste gave – perlen – som løsepenge. Straks etter dør Jesus på korset, og Artaban innser samtidig at han ikke har noen gave igjen til Kongen. Men i sitt eget dødsøyeblikk møter Kongen – Jesus – ham, og viser ham at hele hans liv har vært en gave til Kongen, gjennom alt han har gjort for andre. Kilde

https://www.youtube.com/watch?v=j7w0u1EGWBs
Hele fortellingen på engelsk:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!