Min første "bokanmeldelse" - Frøya, Sagaen om Valhall

Wenche bak bloggen Troll och citroner har bedt meg om å si hva jeg synes om denne romanen. Jeg har aldri før skrevet noen "bokanmeldelse", så dette er et lite eksperiment. Jeg har som ellers holdt et litt uformelt språk!

Illustrasjonen er knytta til en av scenene jeg lot meg trollbinde av: Frøya som helbredes av ei dvergkvinne. Teknikken jeg har brukt, er en kombinasjon av frihåndsakvarell på kroppen og digital flash på svarthyllblomstene.
Utdrag fra teksten:
Frøya lå på ryggen med lukkede øyne, naken og med amene i kors på brystet. Plutselig ble tTor helt rolig. Han satte seg andektig ved siden av henne. Hun pustet. Brystet hevet seg svakt. Det var malt tegn over hele kroppen, og hvite blomster lå strødd utover leiet. De duftet tungt og søtt og gjorde han yr. Frøya levde.
Scenen jeg så for meg liknet nesten til forveksling på et maleri av John William Waterhouse kalt Ophilia fra 1889.

Originaltittel: Freja, Sagan om Valhalla
Forfatter: Johanne Hildebrandt
Forlag: Bazar
Utgitt: 2002


Det var med noe skepsiss jeg slo opp på første side i paperbackboka jeg hadde fått anbefalt av en annen blogger. Var dette kvalitetslitteratur? Nå kan man jo stille seg spørsmålet, hva er det! Jeg lar spørsmålet ligge ubesvart, for det er vel like mange svar som det er litteraturvitere...enes ei de lærde, heter det jo!
Jeg hadde til og med på forhånd funnet fram til en avhandling som kritisk hadde gått gjennom alle sider ved romanen.
Men jeg fant fort ut at hvis jeg skulle få glede av boka, var det bare å kaste alle hemninger og motstand over bord og hengi seg til romanen skrevet av Johanne Hildebrandt. Avhandlingen ble lagt til side. Jeg hadde satt av hele påska til denne boka i tillegg til to andre, Gudinnens fortellinger av Marit Clemenz og Ingvild Forbord og Hjemkomsten av Victoria Hipos. Den siste startet jeg på i høstferien og har aldri helt blitt oppslukt av historien. Det har gått tregt rett og slett. Jeg fikk ikke åpnet boka i påska heller. Derimot leste jeg litt i Gudinnens fortellinger samtidig med Frøya Sagaen fra Vallhall. På en måte befatta forfatterne seg med samme tema. Likevel, det varte ikke lenge før jeg satt igjen med en bok i fanget..Jeg ble hensatt til en verden ca. 2700 år tilbake i tid. Jeg levde blant prestinner og regenter i Vanenes rike, og all familie rundt meg forsvant sakte og sikkert som dogg for sola.

Lenge prøvde jeg å beholde et vurderende blikk på teksten. Setningsoppbygging, skildringer, fakta og handlinger som ble beskrevet, ble sett på som gjennom en "lupe".
Noen steder syntes jeg miljøskildringene virka konstruerte og stive. Ordene fløt ikke.
Heldigvis kunne jeg telle med fingrene på ei hånd hvor mange ganger jeg opplevde det totalt i boka da permene definitivt ble slått igjen etter siste punktum.
Det sterkeste ved forfatterskapet til Johanne Hildebrandt er hennes evne til å vise Frøyas styrke, mot, redsel, sinne, kamp, tvil, kjærlighet, svik, hat, lengsel, stolthet .... ja, hele følelseregisteret. Måten hun levendegjør Frøya på er verdt å trekke fram. Da flyter ordene.
Frøya er først og fremst en ensom kvinne, forlatt av mora, frastøtt av prestinnene og sveket av søstrene. Mosteren som ho var så sterkt knytta til, klarte ho ikke å redde, og skyldfølelsen det skapte, plager Frøya til stadighet.
Friheten til å bestemme blir rokket, men den betyr så mye for Frøya at det blir bestemmende for de valgene ho tar. Dette er glimrende skrevet.
Forfatteren har hatt betydelig faglig hjelp i skriveprosessen, og det er lite å sette fingeren på når det gjelder kunnskap om redskap, klesdrakter, mat, gård, drift, seremonier og tilbedelse.

Det er lite vi vet om sen bronsealder- tidlig jernalder, den tida dette skuespillet fant sted.
Noe måtte jeg sette spørsmålstegn ved. Kan hende min egen kunnskap ikke er tilstrekkelig om forholdene rundt Uppsala der handlingen utspiller seg, til at jeg kan komme med kritiske uttalelser.
Sammen med vanene, æsene og dvergene lever kvenene i Hildebrandts fortelling. Det er et folk som vi kjenner fra taterslekter, og jeg kan ikke huske å ha hørt om at kvenene er omtalt i vår mytologi. Jeg fikk aldri det helt til å stemme med mine forestillinger om folkestammene vi hører om i mytene.
Litt let på nettet ga resultater:

Det forfatteren har lykkes i, er å spinne mytologien elegant inn i livene til disse folkene, familiene til Frøya og Odin, to slekter med ulikt syn på forholdet til naturens krefter og forvaltingen av hva naturen har å by på. Det er en sann blanding av fiksjon, sagn og mytolgi. Frøyas ulike personligheter er forvandlet til skikkelser- til moster, søstre og tjenerinne- en liten genistrek som gjør det mytiske mer virkelig og muligens lettere tilgjengelig for oss.

Den episoden som har festet seg sterkest i minnet mitt, er som nevnt den da Frøya ble sjuk og fikk behandling av en dvergkvinne inne i en hule mens Tor vandret utålmodig og uvitende om Frøyas tilstand på utsiden av berget. Han fikk ikke komme inn, og det var for han helt forkastelig, men skjønte etterhvert at han er nødt til å gi seg .... en stund!

Dette er ikke Nobellprislitteratur. Det er heller ikke i nærheten av nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris. Det er derimot fortellerkunst, fortryllende lesing, god avslapping og en mulighet til å la seg henføre til et samfunn fjernt fra oss i tid. Menneskene vi blir kjent med, er manifestasjoner av egenskaper vi finner igjen hos oss sjøl i 2010. Vi har ikke forandret oss så mye når det gjelder mellommenneskelige relasjoner, vil jeg hevde. Det kan gi litt sjølinnsikt og noen aha-opplevelser underveis i lesinga.
Det er vel verdt å bruke noen timer og dager i lesekroken med denne boka spesielt i en ferie da andre gjøremål ikke står i kø og kan forstyrre "sjelevandringen"!

Boka er den første i en serie på tre der de andre bøkene heter Idun Sagaen om Vallhall og Sagaen fra Vallhall.

De som savner et resyme av handlingen, kan forstette å lese Vanaheim er på raden av krig
- og avhandlingen jeg refererer til finnes her

UPPSATSER.SE: Fornskandinavisk mytologi kontra Hildebrandt : en ..

Også denne boka inneholder ordet nærvær, opptil et dobbetsifret antall -

så fortsatt spiller ordet meg et puss. Vil det være sånn at hver bok jeg leser -
der er det minst et