Fra boka Magiske steder i serien
Mystiske minner fra hele verden, Cappelens forlag
Det er i dag åtte år siden Thor Heyerdahl ble gravlagt i Oslo Domkirke, og i den anledningen har jeg tatt fram en gammel artikkel om en av hans mest oppsiktsvekkende teorier, nemlig om befolkningen på Påskeøya.
Hundrevis av høye, tause, ubevegelige statuer ligger istykkerbrukket på en naken og forblåst vulkansk øy langt ute i Stillehavet. Hvem lagde dem og hvorfor? Har de sammenheng med andre polynesiske kulturer? Eller er det noe som kan tyde på en søramerikansk påvirkning?
Dette er spørsmål som forfatteren av en gammel artikkel om Påskeøya stiller seg.
Påskeøya er en av de mest isolerte stedene i verden.
Den heter på polynesisk Te Pito o te Henúa som betyr «Verdens navle» eller Mata-ki-te-Rangi, «Øyne mot himmelen», og på språket Rapa Nui heter øya Rapa Nui, Store Rapa. Øya er mest kjent for steinstatuene som kalles moaier, og som finnes rundt hele kystlinja.
I 1995 ble Påskeøya tatt opp på Unescos verdensarvliste, blant annet på grunn av at øyas rike kultur hadde oppstått uten innflytelse utenifra, i tillegg til å oppfylle Unesco's krav I, III og V.
På første påskedag i 1722 lenset mannskapet på en hollandsk seiler unna for de sørøstlige passatvindene da de uventet fikk land i siktet. Admiral Jacob Roggeveen la skuta nærmere den fjellfylte og ugjestmilde kysten og så til sin forbløffelse en rad kjempestore statuer med ryggen mot sjøen. Enkelte av dem hadde en karakteristisk rød "hårtopp". Etter å ha tatt seg i land fant admiralen en liten øybefolkning som var temmelig utpint - de hadde verktøy og våpen av stein og eide bare noen få kanoer som var både små og i dårlig stand.
Den engelske sjøfareren kaptein Cook kom til øya femti år senere. Blant mannskapet hans var det en
sjømann fra Hawaii som forsto øyboernes språk, for det var polynesisk liksom hans eget. Øyboerne fortalte at de faktisk var etterkommere av de som hadde lagd statuene. I følge deres legender var de blitt ledet til øya av høvdingen Hotu Matu'a, og det var 22 generasjoner siden.
Rundt tusen år før vår tidsregning var det et folkeferd av dyktige pottemakere og navigatører - arkeologer kaller dem lapitafolket - som kom fra New Guinea til Fiji, og derfra foretok den lange og farefulle ferden over til Tonga og Samoa. Deres etterkommere seilte enda lenger øst omkring 400 år senere på jakt etter nye øyer "over vinden" som polyneserne sier. De visste at verden var full av øyer, og at øyene "over vinden" alltid var folketomme. Stadig våget de seg lenger og lenger mot øst...
Thor Heyerdahl hevdet derimot at de første kolonistene på Påskeøya kom fra øst, fra førinkatidens Sør-Amerika, på sine flåter... Og at de brakte med seg søtpotet, sivplanter som nå står tett rundt kraterinnsjøene på Påskeøya, og sine ferdigheter i steinhogging.
Folket ble de dyktigste skulptørene i hele Polynesia. Fra rundt 400 bygde de gravplattformer i stein, ahu, nede ved sjøen. Noen av dem ble kledd med store og utrolig fint og nøyaktig tilhogne steiner.
De døde ble plassert oppå akuen som var forbudt område helt til det bare var skjelettet igjen av vedkomne - altså etter at fugler, insekter, vær og vind hadde tatt sitt.
Hele denne tida våket avdødes familie ved akuen. Deretter kom stammen og haugla knoklene inne i akuen, og så holdt de gravøl til ære for den døde.
For å hedre sine forfedre, og som et uttrykk for stammens styrke og velstand, hogg folket ut statuer av den porøse bergarten fra et lite vulkansk fjell, Rano Raraku. Til å begynne med kunne statuene variere i form. Senere, fra ca. år 1000, kom en enkelt statue til å dominere: en mannsfigur med stilisert hode og lange øreflipper, noen ganger med detaljerike dekorasjoner på kroppen som skulle forestille tatoveringer. Statuene ble plassert oppå akuen slik at de ble stående og stirre med sine påsatte øyne inn over stammens hus og åkre. Denne kulturen blomstret i 600 år. Yam, søtpotet og bananer ble dyrket, kanoer bygd til fisking, høns ble alt opp.Tømmer ble hentet i skogen, og de bygde fine hus med steinmurer og sivtekket tak. Men så inntok fremmede stammer øya, og det ble nedgangstider.
Sagnene beretter om et stort slag som endte med at "kortørene" slaktet "langørene" ned for fote.
Disse folkene kan ha vært de siste etterkommerne av de to forskjellige imigrantene, fra øst og vest, som ble drevet til krig da tømmeret tok slutt og hungersnøden kom.
Det er tilsammen funnet over seks hundre statuer på øya. Flere av dem er over ni meter høye. Av de
statuene som ligger uferdige i bruddet ved vulkanen, er en over tjue meter og med en anslått vekt på ovr trehundre tonn. Det var den amerikanske arkeologen William Mulloy som gjenreiste dem i 1960.
Akuene ble som regel fint murt opp av steinblokker av vulkansk bergart. De lå ned eved sjøkanten, hadde lange ramper med sirlige rekker av små, runde stein på langsidene. Den største ligger ved Vinapu på sørkysten. Disse er også satt i stand.
Dette er et sted jeg kunne tenke meg å dra til. Kanskje det byr seg en mulighet en vakker deg!
Og ikke visste jeg at en av kolossene er stilt ut i British Museum i London. Først da jeg lette gjennom bøkene i bokhylla etter mer stoff, oppdaga jeg det. Stadig nytt å lære når det kreves research i forbindelse med forberedelser av innleggene.
Fra boka Oppdagelsesferd til fortiden
i serien Verden og vi fra Cappelens forlag.
Mer info:
http://www.kon-tiki.no/Exp_Paaske.php
http://www.sydhav.no/Artikkelarkiv/moai.htm
http://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5ske%C3%B8ya#Moai_-_steinstatuene
Påskeøya er på UNESCO´s verdensarvliste.
Klikk på bildet av blomsten som er tatt av Matt og Isabell for å komme til en fantastisk bildeserie av statuene.
