Kunstige roser med røtter

Om akantus og rosemaling

Maleren Gerhard Munthe var en av de første som snakket om "det norske fargesyn", og forsto at rosemalingen, i likhet med annen folkekunst, hadde en egen stil og estetikk (Kilde: Eva Valebrokk).

De gamle mesterne, de som "misforsto" når de tok ordet fra prestens munn, strofer fra folkeviser og det lokale folkelivet og naturen, og blandet det med barokkens akantus og rokokkoens C-form, med kristne og hedenske vandresagn, for så å omsette det hele i tegning og koloritt til en lokal og personlig dialekt.

De gamle maleriene er spekket med symboler. Fortuna og lykkejegeren, han som "rir sig ut i Verden for Lykken at naa", er ofte bruke figurer.
Rosemaling er ikke typisk norsk, men det utviklet seg forskjellige former for fantasiblomster som var lokale fenomener, blant annet i Telemark og Hallingdal.
Urnorske skikkelser som troll og underjordiske glimrer med sitt fravær i rosemalingen.
Årsaken er at folk flest faktisk trodde på dem, og av respekt for vettene gjorde at man ikke dristet seg til å male dem.
Derimot kan man av og til se såkalte dørvoktere, gjerne en løve med hellebånd, som ble brukt som skremmedyr og som vernesymbol mot onde makter.
Folkemusikk og folkemaling synes å ha samme karakter i stil. I Hallingdal og Valdres er tonen mer lavmelt enn i Telemark. Kanskje speiler rosemalingen forskjeller i folkelynnet!
Mye berodde på tilfeldigheter og på hva de forskjellige rosemalerne foretrakk.


Selve dekoren i rosemalingen er en videreutvikling av en lang ornamental tradisjon som kan spores helt tilbake til den greske antikken, til ca. 5-600 år f. Kr., hvor man tok i bruk akantusplanten som dekorativt element. Akantusornamentikk ble også flittig brukt av romerne og har vært i bruk opp igjennom hele den europeiske kunsthistorien.
Rosemalingen her i landet er et resultat av motestrøminger fra Kontinentet. I Frankrike ble akantusplantens blader et populært innslag i dekorasjonsmaling, i mønster og ornament på stoffer og skinn særlig på 1600-tallet.


I Norge gjorde denne ornamentikken sitt inntog i kirkeutsmykninger på begynnelsen av 1700-tallet.
I rosemalingen ble bladene et særlig viktig element med stor variasjon i farver og former,
og det ble etter hvert en populær måte å dekorere inventar på i alle samfunnslag. Det mest vanlig å dekorere da som nå er interiører, møbler, bruksgjenstander av tre, dører, veggpaneler, bjelker, himlinger, senger, skap, kister, ølboller, kanner, ferdaskrin, tiner, boller, fat, skjeer, bunadsdekor og sølvsmedarbeider.
Rosemaling deles inn i 9 forskjellige varianter:
• Telemark-stilen
• Hallingdal-stilen
• Rogaland-stilen
• Os-stilen
• Valdres-stilen
• Gudbrands-stilen
• Vest Agder-stilen
• Romsdal-stilen
• Viksdal-stilen

http://www.kursagenten.no/3/Rosemaling-602.aspx?sted=0

Den mer bygdeorienterte rosemalingen har siden hentet elementer fra akantusornamentikken, smeltet dem sammen med elementer fra senere epokestiler som regencen og rokokkoen, og utviklet en ny ornamental stilform. De første bygdemalerne dukket opp i Telemark og Hallingdal i 1730-40-årene. Siste halvdel av 1700-tallet må imidlertid anses som en overgangsperiode fra de ulike epokestilene, og den ornamentale stilen som vi dag anser som rosemaling var ikke fullt utviklet før rundt 1800.

Rosemalingen smeltet barokkens akantus, regencens båndornamenter og rokokkoens kartusjer og kineserier sammen i en ny stilform, der alle forbindelser med naturens former og farver er forlatt. Den er en abstrakt, ornamental stil, der linjerytme og kalligrafi er sidestilt med farven. Og den er alltid todimensjonal, holdt i flata.

Klipp fra: Norges malekunst, Rosemalingen

Komposisjonen i rosemalingen bygger gjerne på et fastlagt skjema som varierer fra sted til sted i ulike lokale stiler. Den såkalte ”telemarksrosa” er for eksempel en komposisjon som tar utgangspunkt i rokokkoens C-formete kartusj. En stor C-form danner stengelen, en mindre C gror ut som en rot på tvers av den nedre spissen av den store C-en, og fra disse to vokser det ut akantusaktige blad og småblomster på tynne stilker, oftest tre og tre. Sideskudd og stilker fletter seg over og under hverandre, det kalles smøyging. Dette er en ren ornamentform. Den ligner ikke på naturens blomster, og den er todimensjonal, ikke plastisk. Koloritten er ofte i samstemte farger, ingen store kontraster, og bryter ned primærfargene til noe mer dempet.
Rosemalingen fra Hallingdal er gjerne symmetrisk ordnet rundt en sentral rose, eller en medaljong. Fargene er gjerne kraftige, med blått, gult og hvitt på rød eller grønn bakgrunn.

http://www.skmu.no/digimaker/documents/I_ROSENS_NAVN_l%C3%A6rerveiledning_uxfdzQ260ng.pdf



Acanthaceae vokser vilt ved Middelhavet og i Asia.
Den første virkelige akantusplanta så jeg første gang ved inngangen til huset der sønnen min bodde i Melbourne, Australia. Nå pryder også akantusplanta inngangen vår. Den har faktisk kommet med nye skudd, men den har ikke blomstret med nydelige lilla leppeblomster ennå.
Det gjelder å være tålmodig.