Gifteringene

Her er gifteringen til faren min med Din Inger inngravert.

Gifteringen er et symbol på kjærlighet, troskap og evighet. Dette er en av de eldste tradisjonene og har her opprinnelse helt tilbake til slutten av vikingtida mot 1300-tallet. Utveksling av ringer var et symbol på at det var inngått avtale mellom 2 personer. 

Gammel overtro sier at ringen utgjør en magisk sirkel som beskytter mot onde makter, ettersom ringen verken har begynnelse eller slutt. Tradisjonen med å bruke gull utviklet seg fordi gull ble sett på som et metall som var knytta til sola, hjertet og ilden, og det ekte gullet symboliserer ekte kjærlighet som aldri ruster. Det var dermed et perfekt metall for å symbolisere trofasthet.

Ringen er obligatorisk ved inngåelse av ekteskap. Den glatte gullringen skal være det ytre og synlige tegnet på løftet paret gir hverandre under vielsen: Det å elske og ære hverandre alle livets dager! Etter gammel skikk er det brudgommen som skal velge ut ringene, og valget skal være en hemmelighet for bruden helt til vielsesseremonien foregår. Kilde

Brudgommen har ringene i høyre jakkelomme med mindre vigselsmannen eller hans forlover tar hånd om dem.

Skikken med gifteringer varierer ofte fra fra land til land. I Norge bæres gifteringene på høyre hånds ringfinger. Ifølge gammel overtro gikk det fra denne fingeren en blodåre direkte til hjertet (noe som viser seg ikke å stemme, og i enkelte land mente de den var på venstre hand). Det samme gjelder i Russland, Hellas, Ukraina, Bulgaria, Polen, Østerrike, Tyskland, Portugal og Spania. Ellers i Europa brukes vanligvis venstre. I jødisk tradisjon trer brudgommen ringen på brudens pekefinger.

Forlovelsesringene kan også brukes som gifteringer ved at de flyttes fra venstre til høyre hånds ringfinger. Tradisjonelt er gifteringene glatte, men det finnes også andre utforminger. Ringene skal være gravert inni med navnet på ektefellen og dato for bryllupet.

Enkelte steder bærer kvinner to gullringer på samme finger som et symbol på at man er gift. I Sør-Europa kan derimot en kvinne som bærer to ringer, være enke. Den andre ringen er hennes avdøde ektemanns ring.

Mange mener at diamantringen første gang ble anerkjent som et symbol på kjærlighet og forpliktelse i 1477 da erkehertug Maximillian av Østerrike presenterte en diamantring for Maria av Burgund. Men man har også funnet at de gamle egypterne brukte diamantringer på venstre hånds ringfinger.

Egypterne var nettopp de som for 4300 år sida trodde at ringfingeren var den fingeren som hadde en åre rett til hjertet - også kjent som "Vena amoris" eller "kjærlighetsåren."  Strå, siv og gress som vokser sammen med den kjente papyrusplanta, ble vridd og flettet til ringer  Kilde

Det er mest vanlig her til lands å bruke forlovelsesringene som gifteringer. Forlovelsesringer stammer fra romertiden som da var enkle, glatte jernringer.  

Gammel overtro sier at ringen utgjør en magisk sirkel som beskytter mot onde makter ettersom ringen verken har begynnelse eller slutt. Gammel overtro sier også at gifteringen skal bæres til du dør.

Ringen er obligatorisk ved inngåelse av ekteskap. Den tradisjonelt glatte gullringen skal være det ytre og det synlige tegnet på løftet paret gir hverandre under vielsen: Det å elske og ære hverandre alle livets dager! Det er vanlig i dag at man velger ut ringer sammen, men etter gammel tradisjon som sagt, er det brudgommen som skal velge ut ringene, og valget skal være en hemmelighet for bruden helt til vielsesseremonien foregår. Kilde

Hvis ringene faller på gulvet og ruller bortover, vil ikke ekteskapet vare lenge. Kilde

Hullet i midten av ringen hadde også betydning for egypterne. Det ble ikke bare betraktet som en plass, men snarere en åpning eller dør som fører til ting og hendelser både kjente og ukjente. . .
Materialene disse ringene ble laget av, varte ikke  lenge, og snart de ble byttet ut med ringer laget av skinn, bein eller elfenben. Jo mer kostbare materialer, jo mer kjærlighet, og verdien av ringen ga også uttrykk for rikdommen til giveren. 

Romerne skapte sin egen vri på symbolikken. Å tilby en kvinne en ring ble et symbol på eierskap. Romerske menn ville "kreve" sin kvinne ved å overrekke kvinnen en ring.  Romerske forlovelsesringer ble senere laget av jern og kalt "annulus Pronubus." De symboliserte styrke og varighet. Det er også sagt at romerne var de første til å gravere ringene. 

Det var ikke før på 860-tallet at de kristne tok i bruk ringer ved inngåelse av ekteskap. De ble vanligvis dekorert med graveringer. Motivene var duer, lyre eller to kobla hender. Kirken mente slike ringer var 'hedenske', og på 1200-tallet ble bryllup- og forlovelsesringer betydelig forenkla og gitt et mer åndelig utseende som det veldig treffende ble uttrykt av en biskop når han kalte det et "symbol på foreningen av hjerter."

Jeg ser at en del tekst trenger mer redigering.Har ikke tid til det nå!!!

Gifteringer har opp gjennom ulike tider i historien blitt brukt på forskjellige fingre, til og med tommelen, og på både venstre og høyre hånd. 

En annen teori for å ha den på venstre hånd enn den som er omtalt i starten, antas å være  litt mer troverdig. I tidlige kristne ekteskap hadde paret for vane å bære gifteringen på" den tredje fingeren". I det presten resiterte under vielsen: "I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånd", han ville ta ringen, røre tommelen, pekefingeren og langfingeren for deretter, mens han sa "Amen",  sette ringen på ringfingeren som forseglet ekteskapet. 

En mer praktisk basert teori er at det myke metallet (vanligvis gull for gifteringer) vil bli mindre slitt eller skada på fingeren på venstre hånd. Videre er den fjerde fingeren på venstre hånd sannsynligvis den som blir brukt minst etter lillefingeren. Den blir liten, for en så liten ring lar seg vanskelig dekorere  - derfor ble den fjerde fingeren valgt siden den oftes er like tjukk som langemann og pekefinger. Andre igjen mener ringen skal sitte på høyre hånd, ettersom det er denne hånden man avgir troskapsløftet med.
Å gi en kvinne en ring betyr uendelig og udødelig kjærlighet

Fakta: 
Den første og minste forlovelsesringen som noengang er laga, ble gitt til prinsesse Mary, datter av Henry VIII. Hun var to år gammel på det tidspunktet. 
Hvert år lages det gifteringer i USA av søtten tonn gull.
På 1300-tallet ble det antatt at det å rive en bit av brudens klær, ville gi gjestene lykke. Dette førte til mange gjester bokstavelig talt rev i stykker brudens kjole. Så, i et forsøk på å demme opp for grådige lykkejegere, begynte mange bruder å kaste andre klær til gjestene som f.eks. strømpebånd. Etterhvert begynte også brudgommen å fjerne strømpebåndene og kaste dem til de mannlige gjestene for å hindre dem i fra å prøve å gjøre det sjøl.Etter hvert ble det vanlig for bruden å kaste buketten til de kvinnelige gjestene. 
Det er mange rare skikker i denne forbindelsen.
 Egyptiske kvinner klyper bruden på bryllupsdagen for å bringe henne lykke. I England skaper en edderkopp i en brudekjole lykke. I Tsjekkia kastes erter på de nygifte i stedet for ris. Grekerne og romerne trodde sløret beskytta bruden fra onde ånder. Slør ble siden den gang vanlig. I gresk kultur gjemmes en sukkerbit i brudens hanske for å "blidgjøre" ekteskapet. Brudgommen bærer bruden over terskelen og beskytter henne dermed tappert  mot onde ånder som lurer under. 
Den første registrerte regninga på en forlovelsesring med diamant var i 1477 da kong Maximilian I av Tyskland (1459-1519) fridde til Maria av Burgund (1457-1482).
Kilde

Kilde