Bryllupet er de seremoniene og den feiringen som følger med en inngåelse av ekteskap. Et bryllup består vanligvis av ektevigsel og en etterfølgende bryllupsfest. Ordet kommer fra norrønt brúd(h)laup, som antagelig inneholder tanken om «hjemføring av bruden i raskt løp», en referanse til en gammel tradisjon i forbindelse med brylluper.
Giftermål har vært feiret på mange slags måter opp i gjennom tiden, og forskjellige skikker og ritualer har vært praktisert. Den dag i dag er det flere forskjellige skikker som følges rundt om i verden.
I Norge var det i eldre tider en rekke skikker forbundet med ekteskapsinngåelser som nå så å si er helt avleggs. For eksempel var det en rekke skikker i forbindelse med mottagelsen av gjestene og oppvartningen av dem. Det var også typiske rituelle handlinger under festen, som skyting med krutt og «brudesmellen», hvor en person slo igjen døren til festlokalet tre ganger. Noen steder kjenner man også skikker som ble fulgt før bryllupet, som for eksempel at brudgommen skulle løpe etter og fange bruden
.Kilde
Fra gammelt av skulle brudens foreldre betale for datterens bryllup. Mannen skulle nemlig bruke sparepengene sine til å få seg en god utdannelse, slik at han resten av livet var i stand til å forsørge datteren.
I følge tradisjonen bringer det ulykke om bruden og brudgommen forlater samme hus den dagen de skal vies. Skal tradisjonen følges, er det faktisk brudgommen som skal ordne med brudebuketten.
Brudebuketten kastes bakover av bruden når vielsen er over. Den kvinnelige bryllupsgjesten som fanger den, vil være den neste som gifter seg. Dette er opprinnelig en amerikansk skikk.
Klokkene som høres etter bryllupet, skulle jage bort de onde åndene som antas å vøre tilstede under viktige seremonier i livet. Kilde
....den skik at kaste gryn paa bortdragende brudepar (hvilket if. overtroen bringer parret lykke).
Paret skal skjære det første kakestykket sammen
med brudgommens hånd over brudens, eller så vil hun etter gammel tro forbli barnløs.
Bruden går ned på kne, smaker på kaken og gir deretter brudgommen en bit. På denne måten har kona tatt ansvaret for at kaka ikke er forgifta. Det er også en tradisjon at alle gjestene som deltar i bryllupet, må spise av bryllupskaka, eller så vil det bringe ulykke for både gjestene og for brudeparet.
Brudevalsen er den første dansen bruden og brudgommen har sammen som ektepar. Dansen skal danses før klokken tolv, altså innen 24.00. Skal tradisjonen følges, danner gjesten en ring rundt brudeparet og klapper i takt med valsen samtidig som de gjør ringen mindre, og dermed kommer nærmere og nærmere brudeparet. Kilde
I (gode?) gamle dager, skulle det faktisk på bryllupsnatta være vitner tilstede som etterpå kunne bekrefte at ekteskapet nå var fullbyrdet – ekteskapet var nemlig ikke juridisk gyldig om ikke den fysiske akten var gjennomgått. Morgengaven til bruden var alltid en pengesum som skulle sikre bruden i tilfelle hun forble barnløs, og dermed ikke hadde juridisk rett til å arve sin mann.
Ettergangere kan være naboer/venner som er "fornærma" over at de ikke ble bedt i bryllupet og kommer dermed utkledd til festen. Man skal ikke kunne se hvem de er, og de er en liten stund, stjeler en dans med bruden og så drar igjen. Kilde
Bryllupsfestene varte i tre dager. Bryllupet skulle bare feires vielsesdagen i tillegg til ettermiddagen før og formiddagen etter som var ankomst og avreisedag.
Det skulle ikke være flere bryllupsgjester enn det som var nødvendig og sømmelig. I praksis kunne det bli ganske mange med bruden og brudgommens slekt og familie på begge sider i tillegg til de som bodde på gården og de nærmeste naboene, bli bedt. Det skulle serveres alkohol, men det skulle maksimalt brygges 1 tønne, dvs. 160 liter, malt eller øl.
Den vanlige skikken var at alle gjester sendte føring (gave) til bryllupshuset dagen før vielsen. Føringen var et tilskudd til bryllupsmaten og kunne inkludere både mat og drikke, den såkalte brudeskjenken. Dette var en måte for vertskap og gjestene å dele på arbeid og utgifter.
Fikk de brudeskjenk var det en oppfordring til mer «Tractement og Skienk» til gjestene. Verre var det at det i framtida var forventa at brudeparet sjøl ga like mye til andres bryllupsfeiring.
Hvis det fantes brudepar som var så fattige at de ikke sjøl kunne oppvarte sin nærmeste familie, slekt og venner med nødvendig mat, var det en "Christelig Kierligheds Pligt" å sende brudehuset de nødvendige matvarer uten å kreve skjenk eller gjengjeld.
Brudefølget kunne ofte komme for sent til vielsen, og det måtte brukes lys i kirken. Det førte til at reisen tilbake til brudehuset før det ble mørkt, ofte ble svært farlig.
Enkelte gjester kunne møte i "beskiænket Tilstand" og "der have gjort Tummel" under vielsen. Slike uskikker skulle avskaffes. For at ingen skulle komme beruset til kirka og vielsen, skulle den skje innen klokken 15 (i januar og februar innen klokken 14).
Kilde
Frieri: Fra gammelt av kunne skikken være at frieren sendte en kurv med matvarer til brudens hus. Kom kurven i retur, var det et tegn på at frieriet var avslått.
Lysning: I gamle dager kunne det stå i kirkeprotokollen: Guds navn, Amen. La det være kjent for alle at denne mann tenker å søke lovlig ekteskapsbånd med denne møy/kone etter Guds og den hellige Kirkes Lover. Men dersom det finnes noen som vet om noen ekteskapsforhindringer, så at dette ekteskapsbånd ei må bindes med Lover mellom dem, da må han ha sagt ifra om det og lovlig gjort det kjent for Kirkens Dommere innen bryllupet. Må Jesus Kristus binde disse gode folk sammen. Må deres ekteskap fullbyrdes og fortsette, og få en sådan ende at det blir til heder og ære for Gud, til gagn og nytte for dem selv og til glede for slekt og venner.
Velstand: I gammel tid da gårdens forråd av smør var et ufeilbarlig bevis på velstanden, ble det satt "smørtopper" på bordet, gjerne pyntet med blad av mjødurt (Filipendula) som ble ansett som særlig potensfremmende.
Vielsen: Vielse ved prest synes å ha vært vanlig fra forholdsvis tidlig kristen tid. Lovmessig ble dette innført med erkebiskop Jon Raudes kristenrett fra 1274.
Andre småting ved vielsen: Brudeparet måtte stå tett sammen foran presten slik at ingen kunne se mellom dem, ellers ville det bli et dårlig ekteskap. Ifølge gammel skikk skulle klokkeren også passe på at ingen hunder kom i slagsmål under vielsen, "thi det foraarsager i Giestebudet mange og store Klammerier". Heller ikke måtte de vende ansiktene fra hverandre når de skulle gå ned fra alteret. Det ville bety framtidig skilsmisse.
I eldre tider var det skikk at mennene satt på sydsiden av midtgangen og kvinnene satte seg på nordsiden, mens brudeparet sammen steg frem til alteret i den øst/vest-orienterte kirken.
Fra kirken: Når vielsen var over, spilte spillemannen brurfolket ut, og han spilte dem inn ”som rette ektefolk” etterpå, og da brudefølget skulle begi seg på hjemtur, skulle mannen ri først som tegn på at han nå var "herre i huset". På hjemveien gikk det ofte i galopp, mens det ble avfyrt bøsseskudd til ære for de nygifte. Trolig har den opprinnelige mening vært å holde trollpakk unna. Dersom brudehesten skvatt ved salutteringen slik at bruden datt framover, var det et godt tegn. Mer betenkelig var det imidlertid dersom den rykket til slik at hun falt bakover. Ofte ble brudefølget skjenket både én og flere drammer underveis noe som ikke gjorde saken enklere.
Maten: Ved bryllupsbordet satt kvinnene opp langs veggene, og mannfolka satt på framsida av bordet. Brudefolket satt øverst for bordenden, men de satte seg sist. Spillemannen spilte når brud og brudgom gikk til bords, og han spilte også for hver rett som ble servert. På bordet var det satt fram brød og smør, ost og gomme, og folk forsynte seg først av dette. Så bar forgangskona inn sodd i store fat, med kjøtt og poteter oppi. Den neste retten var fisk, enten som pudding kokt i spann, eller også saltfisk. Kilde
Brudedans: Når bespisningen i bryllupsgården vel var over, skulle brudeparet danse brudedans alene. Da hadde bruden koneluen på for første gang som tegn på at hun nå var en gift kvinne. I enkelte østlandsbygder hører vi at brudeparet deretter gikk omkring blant gjestene og skjenket den såkalte "hettedrammen" som en slags bekreftelse på at koneluen eller hetta var satt på hodet. Denne drammen måtte alle drikke "ellers ble konelua skjev". Når glasset var tømt, ble det lagt penger oppi til brudeparet. Deretter danset alle "hettedansen". Kilde
Eller: Andre kvelden i bryllupet ble det servert brudegraut. Nå ble brudekrona skifta ut med koneskaut eller svart konelue, og håret ble satt opp. Gifte koner gikk ikke omkring med håret løst hengende! Etter at brudegrøten var servert andre kvelden i bryllupet, ble det ”stabbdans”. Da ble hoggestabben båret inn og plassert midt på gulvet. Når spillemannen starta å spille, steg brud og brudgom opp på stabben. De fikk ei småkake mellom tennene. Denne kaka skulle brudefolket spise opp – fra hver sin ende. Dette ble kalt å ”bit’ mus”. Kanskje ble kaka spist med små ”musebitt”? I hvert fall måtte leppene møtes til slutt – til stor fornøyelse for alle. Etter på dansa brudefolket en dans og ga spillemannen ”spellpeng”. Etterpå sørga ungdommene for å få hverandre opp på stabben par etter par, helst de som en visste likte hverandre ekstra godt. Det ble mye moro av dette. Hvert par som hadde vært på stabben, skulle gi ”spellpeng” til spillemannen. Kilde
Enda mer underlige tradisjoner her.
Og noe til her
Bryllypstradisjoner
Planlegging
.JPG)
