Lussilangnatt og nyere tradisjoner

Lussi Langnatt – den farligste natta i hele året!

Luciafeiring er historien om Lucias heroiske innsats for de svake. Lussi Langnatt – den eldre norske markeringen av natta mellom 12. og 13. desember – var derimot ikke en dag man så frem til.

Feiringen av Luciadagen er en blanding av to tradisjoner. Siden 1200- tallet har vintersolverv falt på den 13. desember, og er derfor den lengste natta i året etter den romerske kalenderen.
Lussi langnatt var derimot en magisk natt fylt av overtro og uhygge, en natt man helst holdt seg innendørs, forteller Birger Sivertsen i boka Norske merkedager.
Det er denne kvelden juleperioden begynner, og det var viktig at folk var godt i gang med juleforberedelser.
Tresking og spinning skulle være unnagjort og julebaksten være godt i gang. Når det begynte å bli sent på kvelden den 12., er det like før Lussi viser seg, en kvinnelig vette med et vanvittig temperament.
Hun kan best beskrives som datidens arbeidstilsyn siden hennes viktigste oppgave var å tilse at alle gjøremål var i rute.
Hvis ikke kunne ho bli så sint at ho kom ned pipa og inn i huset, eller simpelthen rev ned hele pipa.
Det hvite, forvridde ansikt hennes kunne også ses presset inn mot ruta. Dersom ho ikke likte det ho så kunne ho også skrike ut en advarsel: ”Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!!”.

Sladrekveld på låven
Natta mellom den 12. og 13. desember var også den eneste kvelden i året hvor dyrene snakket med hverandre. Det skjedde rundt midnatt etter at fjøsstellet var tatt og alle menneskene holdt seg innendørs.
Da levde fjøset og alt sladderet dyrene hadde fanget opp i løpet av året, ble livlig diskutert.
Gamle tradisjoner forteller ikke bare om Lussi, men også om Åsgårdsreia, julebukkene og til og med nissen som alle var voktere som passet på at alle gjøremål ble utført til riktig tid.
Mørkemaktene var fellesbetegnelsen på disse, og for folk flest var det en godt innarbeida skikk å alltid sørge for at lyset skulle seire over mørket.
Redselen for hvilke makter som skjulte seg i mørket, er noe til og med dagens eldre generasjon helt sikkert drar kjensel på. Levende lys ble brukt for å jage vekk de siste rester av ondskap, både i fjøs og i hus.
Opplevelsen av vinterens mørketid omkring Lucia sies å ha gjort sterkere inntrykk jo lengre nord man kommer, og det er forklaringen på hvorfor disse skumle vesener ble dyrket blant annet i Norge.

Symbolet på lys og mørke

Den lengste natta i året kan symbolisere forholdet mellom lys og mørke i verden, hvor vintersolvervet markerer at lyset vinner kampen. Dette er lussekattene, det tradisjonelle bakverket som følger feiringen et konkret eksempel på.

Lussekattene bakes med safran, som regnes som solens og lysets farge, og spiralformene som går igjen på forskjellige måter i bakverket, er gamle sol- og livssymboler med tradisjoner tilbake til eldgamle tider.
– I Bronsealder 1800–500 f. Kr. kunne myten om sola ofte uttrykkes gjennom symboler på gjenstandene, og symbolene ble slik satt i direkte sammenheng med sola.

Kristentids Lucia
– Vintersolvervets helgen i kristendommen er Lucia som opptrer med lys. Lucia var en ung kvinne som led martyrdøden 13. desember i år 303. Hun gav hele sin formue til de kristne som ble forfulgt av keiseren, og som levde i skjul i katakombene i Roma.
Lyskransen på hodet laget hun for å ha armene fri når hun skulle ned i de mørke gangene. Lucia er lysets helgen og navnet betyr ”den lysende”.
Hvert år den 13. desember minnes vi Lucia både i vest – og øst. Ho feires med en lysfest i årets mørkeste måned, særlig i Italia og Sverige, men også i resten av Skandinavia og andre steder i Europa.
Sangen Santa Lucia er fortsatt populær på Sicilia og i Skandinavia, og hennes minnedag er avmerket på den norske primstaven.
I domkirken Siracusa, en praktfull basilika innbygd i et antikt tempel, er et eget kapell viet Lucia. Der står det en kronet sølvstatue med palmegren og oljelampe.

http://www.solkorset.org/religion/Lucia.xml

Se mine herlige, små modeller  her