En tid for å miste, en tid for å finne...

Da jeg tok fram julesmykkene før jul, fant jeg bare en av ørekulene, se bildet, i den røde plysjposen der alle julesmykkene oppbevares. Jeg lette en stund etter den andre, men ga opp da den ikke var der den kunne være, og var fortrolig med at jeg måtte kjøpe en ny ved første anledning som er om så ikke lenge. Det var da ikke så alvorlig - 2014 byr på nye muligheter.
Det var verre forrige uke da jeg savna et av "de grønne juletrærne" til å henge i øra. Paret var laga av elever fra Uganda og kanskje ikke så lett å få komplett igjen (jeg hadde allerede i løpet av noen minutter etter en intens leting i bilen, på utsiden av bilen, og andre steder det er naturlig å lete etter et grønt juletre til å henge i øret, før kvelden er over, lagt en plan for hvordan få laga et nytt).
Det ligger jo i korta at både "det grønne treet til å henge i øret" og korallkula fra Sevilla er kommet til rette.

"Det grønne treet til å henge i øret" lå på gulvet i vaskerommet... og vaskerommet er fellefaktoren for de mystiske forsvinningene. Det er vel det rommet i huset jeg befinner meg minst i under juletida.
Lille juleaften la jeg på den røde juleduken i indisk bomull som vi vanligvis har liggende på spisebordet inntil den blir for full av flekker av ulikt opphav. Den havner da rett i vaskemaskina. Etter tørk, blir den bretta pent sammen og lagt i skuffen sammen med de andre rene dukene som først skal tas opp til neste jul.
I kveld var det nok flekker på den. Det var til og med mat under bordet, rundt bordet - ikke bare på bordet, takket være lille Saga som ennå ikke er så nøye på bruk av kniv og gaffel.
Jeg sopte sammen restene, og der midt blant mais, kjøttdeig, ost og tomatbiter, lå en nyvaska korallkule!
Jeg trodde ikke mine egne øyne. Takk Saga for upassende bordmanerer. Den hadde nok blitt sugd opp av støvsugeren hvis du ikke hadde slengt om deg med maten.
Det går klart fram at vi har tatt en pause fra norsk mat.... mer om det senere.