.
Jeg leste at det skulle være Naturvern dag i dag, men kan ikke finne dokumentasjon på det på nettet, men siden to avisutklipp fra går handler om trua arter, antar jeg at det er rett. 18. mai ble imidlertid norsk rødliste for naturtyper lansert av regjeringa.
Denne dagen blir viktigere og viktigere for hvert år. Stadig flere dyre- og plantearter er i ferd med å forvinne. Derfor skal de fredes og få egne handlingsplaner og forskrifter. Seks av artene på rødlista hører hjemme i Østfold fylke. De mest spesielle er sommerfuglen klippeblåvinge i Halden distriktet (se eget innlegg) og honningblom, en orkide´, som nå bare finnes ett sted i Norge, på Asmaløy i Hvaler kommune. Orkidéen er avhengig av fuktige enger. Det er satt i gang vernetiltak for å beskytte den.Jeg leste at det skulle være Naturvern dag i dag, men kan ikke finne dokumentasjon på det på nettet, men siden to avisutklipp fra går handler om trua arter, antar jeg at det er rett. 18. mai ble imidlertid norsk rødliste for naturtyper lansert av regjeringa.
Norsk rødliste for naturtyper 2011 - regjeringen.no
Se iddefjorden.no/aktuelt/Torp/.../Østfold-arter%20skal%20vernes%20bedre.pdf
Seks arter i Østfold
Seks av de tolv artene som nå skal gis bedre vern, finnes i Østfold. En av dem vokser utelukkende i Østfold, nemlig honningblom, som bare finnes på
Asmaløy på Hvaler. En annen art, sommerfuglen klippeblåvinge, finnes bare i Halden og i Tvedestrand, og også den står på den nye vernelisten.
I tillegg er elvemusling, storsalamander og blomstene rød skogfrue og dragehode blant artene på lista som finnes i Østfold.
Bildet er lånt. Klikk!
Artsdatabankens faktaark ISSN1504-9140 nr. 156 utgitt 2010, side 1
Honningblom Rødlistet art Herminium monorchis Honningblom er en spe orkidé som i dag bare er kjent fra tre lokaliteter i Norge, alle på Asmaløy i Hvaler kommune. Arten vokser i rikmyr og på fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, men er i dag bare kjent på strandeng over skjellsand nær havet.
Status
Kategori kritisk truet (CR) i Norsk rødliste for arter 2010. Honningblom er fredet i henhold til naturvernloven.
Kjennetegn
Honningblom er en omtrent desimeterstor, honningduftende orkidé det er lett å forbigå i felt. Blomstene mangler nektarproduserende spore og sitter i akslignende, smale blomsterstander. De er små, gulgrønne og klokkelignende med langflikete blomsterblader. Blomstringen skjer helst fra midt i juni og i juli med frøsetting normalt sent i juli og tidlig i august. Bladene er parvise og nesten motsatte, brede og tilspisset og festet nede ved bakken i tillegg til enkelte småblader oppover blomsterstilken. Arten vokser opp fra en knoll som etter blomstringen danner nye (1-2) knoller til neste års vekst. De nye knollene kan sette blomst året etter, og ved vedvarende gode vilkår, kan honningblom opptre ganske tallrik på små arealer.
Utbredelse
Honningblom er en eurasiatisk art med en sørøstlig utbredelse i Norge. Her i landet er arten omtalt fra omkring 70 lokaliteter i fylkene Oslo, Akershus, Aust- Agder, Buskerud, Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane, Telemark, Vestfold og Østfold. Honningblom er samlet i Norge fra havnivå til drøyt 500 meter over havet. I dag er den ikke kjent på andre lokaliteter enn fra tre lokaliteter nær havnivå på Asmaløy i Hvaler kommune i Østfold. Denne dramatiske tilbakegangen gjør honningblom til en av de mest utsatte blomsterplanter i Norge. En markert reduksjon i dens opptreden er kjent også andre steder i Europa hvor den har hatt til dels rikelige forekomster fra Sør-England, Frankrike og Spania i vest til Skandinavia og Baltikum i nord og til Russland i øst. I dag er den borte fra flere områder. Den regnes som utryddet i Finland, men finnes fortsatt i Danmark og Sverige. Globalt er den i tillegg utbredt østover i Asia til Kina og Japan.
Biologi
Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannsstand og til strandenger over skjellsand. Arten tåler godt sesongfuktighet med neddykking i perioder eller betydelig sjøsprøyt med tilhørende salteksponering. Honningblom er derimot svært konkurransesvak, tåler dårlig tørke, og har svært liten toleranse for kunstgjødsling. Den er derfor avhengig av fuktighet, kalk i marka og at konkurrerende vekster holdes unna enten ved beiting eller slått. Orkideen spres mest effektivt med sideknoller, men dette er en strategi sårbar for tråkkskader fra beitedyr med spisse klauver.
Storefebeiting er derfor absolutt å foretrekke på honningblomlokaliteter fremfor sau og geit. Honningblom pollineres av ulike insekter fra forskjellige insektordener som biller, tovinger, årevinger og sommerfugl som alle tiltrekkes av honningduften uten at arten produserer særlig med nektar som motytelse. En svensk undersøkelse viste at honningblom ble besøkt av 71 ulike insektarter, men hvor ikke alle egner seg like godt som pollinator. Arten er altså i liten grad knyttet til spesifikke insektarter som andre orkidèer, men produserer likevel oftest mange frø. Disse har, som de fleste orkidéfrø, relativt kort levetid og synes å bidra lite til å formere arten sammenlignet med effekten av den vegetative formeringen hvor sideknoller produseres senhøstes. Det er vanlig at orkidéfrø spirer sammen med en sopp-partner. Hos honningblom er det vist at bare 3 % av frøene vil spire uten sopp-partner, et tall som firedobles med en aktuell sopp-partner til stede. Fortsatt er spireprosenten fra frø ganske lav. Studier har vist at om et område ikke viser noen eksemplarer av honningblom på 3. året, er det sannsynlig at
Honningblom er en omtrent desimeterstor, honningduftende orkidé det er lett å forbigå i felt. Blomstene mangler nektarproduserende spore og sitter i akslignende, smale blomsterstander. De er små, gulgrønne og klokkelignende med langflikete blomsterblader. Blomstringen skjer helst fra midt i juni og i juli med frøsetting normalt sent i juli og tidlig i august. Bladene er parvise og nesten motsatte, brede og tilspisset og festet nede ved bakken i tillegg til enkelte småblader oppover blomsterstilken. Arten vokser opp fra en knoll som etter blomstringen danner nye (1-2) knoller til neste års vekst. De nye knollene kan sette blomst året etter, og ved vedvarende gode vilkår, kan honningblom opptre ganske tallrik på små arealer.
Utbredelse
Honningblom er en eurasiatisk art med en sørøstlig utbredelse i Norge. Her i landet er arten omtalt fra omkring 70 lokaliteter i fylkene Oslo, Akershus, Aust- Agder, Buskerud, Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane, Telemark, Vestfold og Østfold. Honningblom er samlet i Norge fra havnivå til drøyt 500 meter over havet. I dag er den ikke kjent på andre lokaliteter enn fra tre lokaliteter nær havnivå på Asmaløy i Hvaler kommune i Østfold. Denne dramatiske tilbakegangen gjør honningblom til en av de mest utsatte blomsterplanter i Norge. En markert reduksjon i dens opptreden er kjent også andre steder i Europa hvor den har hatt til dels rikelige forekomster fra Sør-England, Frankrike og Spania i vest til Skandinavia og Baltikum i nord og til Russland i øst. I dag er den borte fra flere områder. Den regnes som utryddet i Finland, men finnes fortsatt i Danmark og Sverige. Globalt er den i tillegg utbredt østover i Asia til Kina og Japan.
Biologi
Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannsstand og til strandenger over skjellsand. Arten tåler godt sesongfuktighet med neddykking i perioder eller betydelig sjøsprøyt med tilhørende salteksponering. Honningblom er derimot svært konkurransesvak, tåler dårlig tørke, og har svært liten toleranse for kunstgjødsling. Den er derfor avhengig av fuktighet, kalk i marka og at konkurrerende vekster holdes unna enten ved beiting eller slått. Orkideen spres mest effektivt med sideknoller, men dette er en strategi sårbar for tråkkskader fra beitedyr med spisse klauver.
Storefebeiting er derfor absolutt å foretrekke på honningblomlokaliteter fremfor sau og geit. Honningblom pollineres av ulike insekter fra forskjellige insektordener som biller, tovinger, årevinger og sommerfugl som alle tiltrekkes av honningduften uten at arten produserer særlig med nektar som motytelse. En svensk undersøkelse viste at honningblom ble besøkt av 71 ulike insektarter, men hvor ikke alle egner seg like godt som pollinator. Arten er altså i liten grad knyttet til spesifikke insektarter som andre orkidèer, men produserer likevel oftest mange frø. Disse har, som de fleste orkidéfrø, relativt kort levetid og synes å bidra lite til å formere arten sammenlignet med effekten av den vegetative formeringen hvor sideknoller produseres senhøstes. Det er vanlig at orkidéfrø spirer sammen med en sopp-partner. Hos honningblom er det vist at bare 3 % av frøene vil spire uten sopp-partner, et tall som firedobles med en aktuell sopp-partner til stede. Fortsatt er spireprosenten fra frø ganske lav. Studier har vist at om et område ikke viser noen eksemplarer av honningblom på 3. året, er det sannsynlig at
arten er utgått derfra.
Bestandsstatus
Det kan være vanskelig å forklare den betydelige tilbakegangen vi ser i utbredelsen av honningblom i Norge. Mye av tilbakegangen kan spores langt tilbake. Av 65 ganske veldokumenterte lokaliteter for honningblom i Sør-Norge er, ifølge innsamlinger ved våre naturhistoriske museer, bare syv lokaliteter intakte etter 1955. Nå kan det nok være at mange av de klassiske lokalitetene ikke ble oppsøkt på 1950-tallet slik at på tross av at det fortsatt kanskje fantes honningblom på enkelte av dem, ble dette ikke dokumentert i våre museer. Mange lokaliteter er kjent nedbygget for mer enn hundre år siden, mye fuktmark med honningblom er drenert, kunstgjødsling ble stadig vanligere og gjengroingen, som et
resultat av endret beitepraksis og maskinpark i landbruket, har vært særlig negativ. Helt opp i våre dager er det anlagt parkeringsplasser for biler og tilrettelegging av strandenger for båtopplag der det for ganske få år siden fantes honningblom. Til sammen forklarer dette at vi i dag sitter igjen med bare tre intakte lokaliteter, alle på Asmaløy i Hvaler kommune. En av disse utsettes fortsatt for negativ påvirkning i et hytteområde, mens de andre to synes å kunne klare seg på tross av at den ene har ganske få individer på et lite areal. Totalt har vi i normalår i underkant av 500 individer på et ganske begrenset areal i Norge. mange andre orkidèer, men produserer likevel oftest mange frø. Disse har, som de fleste orkidéfrø, relativt kort levetid og synes å bidra lite til å formere arten sammenlignet med effekten av den vegetative formeringen hvor sideknoller produseres senhøstes. Det er vanlig at orkidéfrø spirer sammen med en sopp-partner. Hos honningblom er det vist at bare 3 % av frøene vil spire uten sopp-partner, et tall som firedobles med en aktuell sopp-partner til stede. Fortsatt er spireprosenten fra frø ganske lav. Studier har vist at om et område ikke viser noen eksemplarer av honningblom på 3. året, er det sannsynlig at arten er utgått derfra.
Bestandsstatus
Det kan være vanskelig å forklare den betydelige tilbakegangen vi ser i utbredelsen av honningblom i Norge. Mye av tilbakegangen kan spores langt tilbake. Av 65 ganske veldokumenterte lokaliteter for honningblom i Sør-Norge er, ifølge innsamlinger ved våre naturhistoriske museer, bare syv lokaliteter intakte etter 1955. Nå kan det nok være at mange av de klassiske lokalitetene ikke ble oppsøkt på 1950-tallet slik at på tross av at det fortsatt kanskje fantes honningblom på enkelte av dem, ble dette ikke dokumentert i våre museer. Mange lokaliteter er kjent nedbygget for mer enn hundre år siden, mye fuktmark med honningblom er drenert, kunstgjødsling ble stadig vanligere og gjengroingen, som et
resultat av endret beitepraksis og maskinpark i landbruket, har vært særlig negativ. Helt opp i våre dager er det anlagt parkeringsplasser for biler og tilrettelegging av strandenger for båtopplag der det for ganske få år siden fantes honningblom. Til sammen forklarer dette at vi i dag sitter igjen med bare tre intakte lokaliteter, alle på Asmaløy i Hvaler kommune. En av disse utsettes fortsatt for negativ påvirkning i et hytteområde, mens de andre to synes å kunne klare seg på tross av at den ene har ganske få individer på et lite areal. Totalt har vi i normalår i underkant av 500 individer på et ganske begrenset areal i Norge. mange andre orkidèer, men produserer likevel oftest mange frø. Disse har, som de fleste orkidéfrø, relativt kort levetid og synes å bidra lite til å formere arten sammenlignet med effekten av den vegetative formeringen hvor sideknoller produseres senhøstes. Det er vanlig at orkidéfrø spirer sammen med en sopp-partner. Hos honningblom er det vist at bare 3 % av frøene vil spire uten sopp-partner, et tall som firedobles med en aktuell sopp-partner til stede. Fortsatt er spireprosenten fra frø ganske lav. Studier har vist at om et område ikke viser noen eksemplarer av honningblom på 3. året, er det sannsynlig at arten er utgått derfra.
Bestandsstatus
Det kan være vanskelig å forklare den betydelige tilbakegangen vi ser i utbredelsen av honningblom i Norge. Mye av tilbakegangen kan spores langt tilbake. Av 65 ganske veldokumenterte lokaliteter for honningblom i Sør-Norge er, ifølge innsamlinger ved våre naturhistoriske museer, bare syv.
Det kan være vanskelig å forklare den betydelige tilbakegangen vi ser i utbredelsen av honningblom i Norge. Mye av tilbakegangen kan spores langt tilbake. Av 65 ganske veldokumenterte lokaliteter for honningblom i Sør-Norge er, ifølge innsamlinger ved våre naturhistoriske museer, bare syv.
Tekst: Jan Ingar Iversen Båtvik, Høgskolen i Østfold
I tillegg er elvemusling, storsalamander og blomstene rød skogfrue og dragehode blant artene på lista som finnes i Østfold.Navnet Herminium har også opprinnelse i gresk hvor herminos betyr støtte, dørkarm eller stolpe og hvor suffikset –ium er et diminutiv til forstavelsen. Slektsnavnets betydning om liten støtte henspeiler på den lille rotknollen ”som er plantens eneste støtte” (Corneliuson 1997: 272). Odhner (1963) oppgir at navnet trolig heller henspeiler på blomsterstandens korte avstand mellom blomstene slik at disse støtter hverandre.
Klipp fra Østfold- arter som skal vernes bedre.
Honningblom, foto Egil Michaelsen
Rød skogfrue, foto Kim Abel, Naturarkivet.no
Drageholde/ Dracocephalum ruyschiana, foto Egil Michaelsen
Denne har jeg sådd i år, litt for kuriosistetens skyld, men også for å bidra med bevaring!
Det er synes med alt som forsvinner fra naturen, og jeg undres mange ganger over hva det skyldes.
SvarSlettSynes jeg så både mye mer markblomster og sommerfugler før, eller er det bare et litt feilaktisk minne?
Klem