Julebukk

Ingrid Sahlin-Sveberg mener tradisjonen med å gå julebukk skriver seg fra dyrkingen av Tor. Hun viser blant annet til at det mange steder var tradisjon at julebukken hadde med seg en hammer av tre.
Skikken er imidlertid kjent også i andre deler av Europa. I Dordogne i Frankrike er menn utkledd som bukker avbildet på hulemalerier.

Bakgrunn, historikk og europeiske paralleller

I norrøn mytologi hadde guden Tor en vogn som ble dratt av to bukker, Tanngnjost (den tanngnissende) og Tanngrisne (åpne mellomrom mellom tennene). Han kunne spise bukkene, men de var like levende neste dag, så lenge han samlet alle beinene og la dem i hudene etterpå. Når han kjørte over himmelen med vogna si, bråkte det forferdelig. Dette kaltes Tor-drønn (torden). Jotnene var redde for Tor, så de gjemte seg når de hørte ham.

Én teori er at Julebukk er navnet på en geitebukk som i førkristen tid ble slaktet til jól, antakelig for å få et godt år. Vi vet at geita hadde en viktig plass i førkristen kultur, og at dens betydning har overlevd i Norden dels i navnet på en halmfigur som i dag brukes som julepynt. Overleveringer lik skikken med å få en halmbukk usett inn i huset til naboen, og så for naboen å forsøke å bringe den usett tilbake, forteller at bukken har hatt en betydning.
Julebukk betegner også i folketradisjonen en person som kler seg ut, gjerne i en lodden fell og med bukkemaske, og tigger mat og drikke i romjula - det vil si en person som følger tradisjonen med «å gå julebukk». Her er det bånd tilbake til gamle skikker kjent fra Middeladeren, hvor oppfatningen om Oskoreia (på 1800-tallet romantisert til Åsgårdsreien) fortalte om allslags skrømt ute nattestid, gjerne ledet av en skikkelse med horn. 
I senere århundre kledde folk seg ut i gamle klær, symboliserende de døde, ledet av en skikkelse ikledd bukkemaske og dyreskinn, og danset og bråkte gårdimellom i romjula. Julebukken var blitt en skremmende, nærgående skikkelse som ofte krevde mer enn litt godteri. Han dukka opp plutselig i selskapet, og selv om alle visste at det bare var en kjenning som hadde kledd seg ut med hode og horn, var det en truende skapning som skremte barna, og til og med «kunne gjøre fruentimmere med barn, uten at de visste det».

Her er paralellen til de mange tradisjonene i Alperegionene, hvor samme førkristne skikkelse har overlevd i en utkledd manns- eller kvinneskikkelse med geitehorn og dyreskinn: Krampus (Grampus), Klaubauf, Bartl/Bartel, Niglobartl, Wubartl, Pelzebock/Pelznickel, Gumphinckel, Parkelj, Čert, Badalisc etc. Skikkelsens utseende med horn og dyreskinn går igjen. 
Interessante er også de forskjellige skikkelsene som følger 'bukken'. I store områder er det sjølveste Sankt Nicolaus som har 'Krampus' med seg for å ta for seg de 'slemme' barna. I det protestantiske nord fikk den hornkledde følge av Kristusbarnet (Christkindl), et lite barn i hvite klær og tente lys. Da denne skikkelsen ofte ble utført av en ung kvinne, ble barnet tradert til lyspiken 'Santa Lucia' i norden. Mens det altså i Tysklands protesantiske nord er 'Bukken' som er i fokus, og Christkindl som følger, er det Lysbarnet eller helgenen som opptrer alene i Skandinavia. I Nederland er det Sinterklaas (St. Nicolaus/Santa Claus) som er hovedfiguren, men alltid fulgt av Zwarte Piet (Svarteper), i begynnelsen med horn og med oppgave å skremme slemme barn og ta dem med seg. I de siste 150 årene har han tatt form som en afrikaner -gjerne som barn- i eksotiske tjenerklær, og han er mindre truende.

I Norge har julebukktradisjonene vært mange og sprikende, og forskjellige fra bygd til bygd, fra by til by og fra generasjon til generasjon. I dag kjenner vi han mest som barn som går ut i romjula, og synger julesanger for å få godteri i belønning.
Kilde