Mandagstema; Oppmerksomhet

.

Mariannes hånddukke

Det skal ikke mye oppmerksomhet til for å gjøre andre gla'. Et lite smil, en hyggelig kommentar, en gest, en invitasjon eller tilbud om hjelp er ofte nok.
Marianne, kollega og venninne, er en mester i å være oppmerksom.
Jeg har kjent Marianne fra den dagen jeg kom tilbake fra permsisjon etter at den yngste sønnen min ble født. Det var Marianne som hadde vært min vikar. Heldigvis fortsatte Marianne i ny stilling og ble kollega. Siden det har vi delt arbeidsgiver, interesser, studier og fritid.
Vi tok utdannelse i drama sammen med fokus på dukketeater.
I går ringte Marianne og sa: Skal vi gå på dukketeaterforestilling sammen?
Sist gang var det: Har du og mannen din lyst til å komme til meg å spise litt julemat? Bordet var dekka med store, nydelige sølvlysetstaker og -stettfat med allsalgs julegodt, oster, druer, aprikoser, brente mandler, valnøtter, marsipan, cherrytomater  og hjemmelaga karamellpudding- for å nevne noe. Det var som å tre inn i spisestua til Fanny og Alexander.
Marianne er estetiker til fingerspissene, og den store lidenskapen er antikviteter med gamle smykker som spesialitet.
Tidligere i høst lød det: Vil du være med på utstilling? Det var til Solli Bruk.

Marianne kjøper gaver når det dukker opp noe som ho vet vil passe akkurat. Jeg har fått en gammel tinndåse, gammelt relief med etruskiske figurer, sølvørepynt i Tone Vigelanddesign, en øyenstikker  (Frøyasymbol) og noen andre morsomme smykker. Det jeg setter aller mest pris på er likevel en liten akvarell Marianne tegna til meg. Den henger på veggen ved arbeidsplassen min:

Marianne og jeg har også en gammel drøm: Før vi blir for skrøpelige, gamle damer, skal vi besøke Kina sammen!