K, ABC-Skandinavia

.

Jeg må nok  samle opp noen bilder jeg skulle ha tatt til ABC- Skandinavia i et eget innlegg til slutt, som en liten kavalkade eller liknende, siden tida ikke strekker til for flere foto-shot disse dagene!

Kasernegaten, tverrgate i Gamlebyen fra Toldbodgaten til Voldgaten, har navn etter Infanterikasernen som har hovedinngang til denne gaten. Den lange, lave bygningen på hjørnet Kasernegaten /Kirkegaten, nr. 46, er bygd på slutten av 1700-tallet. I omtrent hundre år – frem til 1913 – var den klubblokaler for klubbselskapet «Vennehaabet» og et meget benyttet selskapslokale for ball og offentlige tilstelninger. Frimurerlogen St. Magnus overtok gården i 1913 og har fortsatt sine lokaler her. Utleie finner fortsatt sted. Nr. 52, en murgård på én etasje med stor gesimshøyde, er forsamlingslokalet «Betania». Hjørnebygningen mot Voldgaten på den andre siden av Kasernegaten har tidligere vært lokaler for en godtemplarlosje og for menighetssamfunnet «Salen».

Kirkeparken ved Domkirken er det eldste større parkanlegg på Vestsiden. Den første delen ble opparbeidet samtidig med at kirken ble bygd i slutten av 1870-årene. En musikkpaviljong og springvannet foran kirkens hovedinngang var ferdige i 1881, samtidig med at parken ble betydelig utvidet mot syd.

Musikkpaviljongen er senere erstattet med en større, plassert noe lenger fra kirken og nær J. N. Jacobsens gate.
På trekanten mot syd, fra denne eldre Kirkeparken til samløpet J. N. Jacobsens gate/Nygaardsgaten, ble den såkalte «Roseparken» anlagt i 1920-årene. Den er senere blitt en integrert del av Kirkeparken, men er fortsatt dominert av roser, åpnere enn de eldre delene av parken med sine gamle, store trær.

Nettopp der hvor den eldre og den nyeste delen av parken går sammen, har byen reist sitt minnesmerke over krigens falne (1940-45). Det har form av en figurgruppe, utført i granitt av billedhuggeren Per Hurum. To dyrefigurer i bronse er å finne på plenene innenfor Nygaardsgaten: Ørnulf Basts «Hind» og Anne Grimdalens «Bjørnen».

 

Kjenne, gård sentralt i Onsøy, flere bruk med tilsammen ca. 1000 daa dyrket mark og 1200 daa skog, beliggende ved veien mellom Skåra og Slevik. På gården ligger Onsøys eneste ferskvann, Kjennetjernet, som med våtmarksområder dekker ca 100 daa. Tjernet har faktisk et «dobbeltnavn», da gårdsnavnet skriver seg fra gammelnorsk Tjarnir d.v.s. tjern.

I sju år bodde vi på Slevik når sønnene var små. De vintrene det var is på vannet, kjørte vi til Kjennetjernet og sto på skøyter. Bildet er fra albumet til eldstesønnen!

Kjølberg bro går over Seutelva ved nordenden av Veumveien, omtrent midtveis i elvas løp fra Skinnerflo til Floa. Den gamle kongeveien, som nåværende Veumveien stort sett følger, fører frem hit. Her var det fra gammelt av ferge over elva, og veien fortsatte på vestsiden av elva nordover mot Karlshus. Den første bro ble bygd av Kjølbergs eier, generalløytnant H. J. Huitfeldt, i 1711. Han fikk rett til å oppkreve årsavgift av bøndene og bropenger av andre reisende. Ved brofestet ble det oppført en brostue med gjestgiveri og skjenkested. Da all landverts trafikk mellom Fredrikstad og Onsøy måtte gå over K., gav dette gården gode inntekter helt frem til 1859 da ny vei over den første Seutbroa ble ferdig. K. er knyttet til norsk historie ved at den aller siste væpnede kamp mellom nordmenn og svensker fant sted her. Den 14. august 1814, d. v. s. samme dag som Mossekonvensjonen ble undertegnet, forsøkte en svensk avdeling å trenge frem fra vest, men en norsk styrke under kommando av general Arenfeldt forsvarte broovergangen med hell.
Kjølberg Herregård i Onsøy på vestbredden av Seutelven. Gården har i dag et areal på ca. 700 daa dyrket mark og ca. 800 daa skog. Produksjonen er konsentrert om korn, kylling og travhester. Kjølberg er en av de gamle storgårder i distriktet. På den tiden Fredrikstad ble anlagt, tilhørte den kansler Oluf Kalips, som forøvrig også hadde Thorsø og en rekke andre eiendommer, bl.a. Sundby. Gjennom ekteskap kom Kjølberg i 1717 til general Henrik Jørgen Huitfeldt som også eide Elingård og Sande i Tune. Slekten Werenskiold overtok i 1780, og Werenskioldene eide gården helt frem til slutten av 1800-tallet. De drev gården opp, anla sagbruk og teglverk og gjorde dertil Kjølberg til meget av et kultursentrum. Den nåværende eierfamilie, Forsberg overtok i 1898.
Hovedbygningen er antagelig oppført i første halvdel av 1700-tallet, men fikk sin nåværende utforming omkring 1800. Den lave 1 1/2-etasjes hvitkalkede murbygning har tre fløyer som omslutter et gårdstun. Den ligger på toppen av den lille fjellryggen som har gitt gården navn (kjøl-berget), og er et ualminnelig vakkert og harmonisk byggverk, særdeles vel innpasset i terrenget. Den første Forsberg på Kjølberg gjennomførte en omfattende restaurering så vel utvendig som innvendig. Bl.a. fikk han tilbakeført to to-meter høye stenfigurer fra 1600-tallet som etter tradisjonen tidligere hadde stått på Kjølberg. De flankerer nå hallens store peis. Store veggmalerier i hallen er utført av kunstneren Karl Johan Løkke (1870-1943).

Da vi bodde på Slevik, kjørte jeg til og fra jobb over denne broa. Kjølberg gård har som nevnt i teksten over, en gang tilhørt Elingård. Denne gården kan jeg føre anene mine tilbake til.

Kommandantgården, enetasjes murhus på høy granittkjeller med lange fasader til Toldbodgaten og Tøihusgaten i Gamlebyen. Gården er bygd som privatbolig i 1768 og ble kjøpt av militæretaten i 1796 til bruk som residens for festningens kommandant. Denne funksjon har den fortsatt. Bygningens representasjonsfløy har bl. a. en festsal i byggetidens karakteristiske stil. I hallen finnes portretter av festningens kommandanter gjennomm vel 300 år.
Kommandanthaven, parkareal mellom Bakeriet, Tøihuset, Kirkegaten og Laboratoriegaten, i kvartalet ved siden av kommandantgården. Haven disponeres av kommandanten. Den gamle kommandantgården som brant i 1764, lå her. Av dette gårdsanlegget er det bare ett minne igjen: Lysthuset ved havens østre grense, bygd før 1725.

Kongemonument. Et minnesmerke over «seilerkongen» Olav V ble reist på et skjær i Hankøsundet i 1993, avduket 2. juli (kong Olavs fødselsdag) av kong Harald. Monumentet er hogd i granitt, utformet av billedhuggeren Kristian Blystad  av ham kalt «Varde med seil».

Kongeporten tegna av T. Johannessen i 1942

Kongens port (også kalt Kommandantporten) er den sørligste og eldste av festningsbyens tre porter på elvesiden. Den er bygd i 1684, i Christian Vs regjeringstid. Hans monogram sees over porten. På bryggen foran porten er plassert et anker fra seilskutetiden, funnet i Glomma, men ikke identifisert.
Kongens torv, torvet i Gamlebyen i krysset Kirkegaten/Torvgaten er anlagt på denne plassen etter brannkatastrofen i 1672. Torvet har form av en litt uregelmessig firkant. Sørøstre hjørne domineres helt av den ruvende Infanterikasernen. Diagonalt mot denne ligger byens Gamle rådhus. På vestsiden merker en seg først og fremst den høye gavlfasaden på Donkejongården. Torvets midtpunkt er professor Wilhelm Rasmussens statue av Frederik II. Statuen «er en heraldisk stilisert skulptur som i sin presise, litt flate detaljering kunne være et senmiddelaldersk gravrelieff oppreist til plastisk sentrum i et intimt plass-anlegg. Renessansekongen formidler ved sin spinkle silhuett visuelt mellom teglarkitekturen og plassen. Skulpturen spenner bro over de to sekler som skiller mellom byens grunnlegger og Gamlebyen slik den er bevart i dag, og mellom denne og statuen» (Even Hebbe Johnsrud, 1983). Den høye sokkelen bærer på forsiden kongens navn og Oldenborgernes våpenskjold med kongerikenes og hertugdømmenes heraldiske emblemer. Baksiden har følgende innskrift: «Denne statue av byens grunnlegger er skjenket av Fredrikstadborgere og reist i anledning byens 350 aars jubileum 12. september 1917». Den høye tregården på torvets fjerde hjørne er bygd av kjøpmann Anders Ohlson i 1830-årene, var senere i svigersønnen, vinhandler Johan Christian Fleischers eie.

Kongsten fort, Fredrikstad festnings fremskutte verk ca 1/2 km øst for Festningsbyen og forbundet med dennne ved den Dekkede vei. Fortet ble oppført i 1680-årene på en ensom klippe, Galgeberget, som tidligere var rettersted. Porten på toppen av en høy trapp fra den dekkede vei bærer årstallet 1685 og en kronet C for Christian V. Kongsten fort har flere underjordiske rom («Souterrenget», «Kontraminene»), portkurtine med vaktrom, provianthus, brønnhus og kommandantbolig. Fortet er fredet som kulturminne, og forvaltes av kommunen. På sommertid er det er yndet utfartssted for turister og byens befolkning med selskapslokaler i provianthuset og kafe «Kommandanten» i den gamle kommandantboligen.

Kongsten fort er avbildet på norsk frimerke i 1985 i anledning fortets 300 års jubileum.

Krigskirkegården ligger på Festningsløkken like nordøst for Kongsten fort. Som følge av plassmangel ved kirken ble det anlagt gravplass her i 1789. Den har hittil vært til benyttelse for militæret i festningsbyen og deres familier. Den første som ble gravlagt på Krigskirkegården i 1789 var den to år gamle Johan Anthon Bing. Gravplaten er i marmor. Lignende gravplater like ved siden av forteller at guttens foreldre, den første Bing-familien i Fredrikstad, stallmester Christian og hans kone Johanne Anthonette også er gravlagt her, henholdsvis 1802 og 1837. Det gjelder også flere av familien. Av relativt ny dato er gravmæle over Sessan og Carsten Thiis, utført av Per Vigeland, (1904-68).
En del av Krigskirkegården er stilt til disposisjon for Commonwelth War Graves Commision. Ofre fra Jyllandslaget i 1916 ble begravet og monumenter reist i 1917. Senere er krigsofre fra 1914-18, som var begravet på forskjellige steder langs kysten, overført hit. I området, som i hovedtrekk er planlagt av nevnte kommisjon, er plassert et stort «Cross of Sacrifice» i granitt. Krigskirkegården har også et monument over tyske soldater fra første verdenskrig. De døde er flyttet. Videre er det monument over 2 russere som døde på Rauøy under siste krig. De britiske gravene blir år om annet besøkt av kommisjonen for krigsgraver. Den påser at området blir holdt i den stand de ønsker å ha det.
Inntil 1741 hadde garnisonen kirkegård på Isegran. Den ble nedlagt samtidig med at en ny kirkegård ble anlagt i Vaterland. Den ble innviet under navn av Christ kirkegård. På folkemunne ble den snart kalt «K». Det er sannsynlig at navnet senere gikk over til den nåværende Krigskirkegåren.

Dette er en av de vakreste kirkegårdene jeg vet om. En sommer i forbindelse med en speiderlandsleir hadde jeg som oppgave å luke blomsterbedene her. Det var da jeg virkelig fikk et spesielt forhold til denne kirkegården.

Krutthus. På vollsystemet i Festningsbyen er det to krutthus, murt i gråsten med kvadratisk grunnplan: Et i nordøst på Charlottes bastion og et i sørvest på Prins Georgs bastion, begge bygd i 1736. Sistnevnte anvendes nå av Fredrikstad Museum.

Den gamle Kråkerøybroa. Huset til besteforeldrene min ble revet når broa skulle bygges i 1957.
På våren 2011 åpnes en ny bro!

Kråkerøy, Fredrikstads sørligste og minste kommunedel, består av øya Kråkerøy, Kjøkøy sørvest for denne og en rekke mindre øyer, holmer og skjær, tilsammen 24 km2, (8% av byens totalareal). Hovedøya har en berggrunn som består av grunnfjell som danner et lavt, kupert landskap med et regelmessig system av kryssende frodige dalstrekninger med leiravsetninger mellom goldere bergkoller.
Over 80% av de som  bor på øya, bor på den nordlige delen av øya, der industri-, handels- og boligbebyggelsen er direkte sammenhengende med Sentrum-bebyggelsen. Jord- og skogbruk er av beskjedent omfang. Av de gamle gårdene er et flertall opphørt eller sterkt redusert gjennom oppstykking til byggetomter. Før den alminnelige kommuneoppdeling i 1838 tilhørte Kråkerøy Tune kommune. Nevnte år ble Kråkerøy sammen med Glemminge (Glemmen) én kommune, som imidlertid ble adskilt i 1908.

Jeg har bodd på nordre Kråkerøy i tilsammen nesten 26 år, men ante ikke at øya har vært en del av både Tune og Glemmen kommune. Nå er vi en del av Fredrikstad storkommune.Og vi bor høyt og på fjellgrunn, heldigvis sikkert for flom og ras!