Julegrøten

Snart klart for servering av årets julegrøt med mandel!

Helt frem til midten av 1800-tallet var hovedingrediensen i grøt rundt om i Europa bygg, havre og rug. Årsaken var at ris før i tiden var en kostbar og luksuriøs importvare.

Risengrynet ble importert til Norge allerede på 1300-tallet, og det ble sett på som et statussymbol å kunne servere sine gjester risengrynsgrøt på julaften. Først på 1800-tallet ble risengrynsgrøt gjort til midtpunkt på julaften blant arbeiderklassen. Siden den tid har grøten blitt en nordisk tradisjon som nært sagt har blitt et synonym med julehøytiden. 

Skikken med å gjemme en skåldet mandel i grøten er utbredt i hele Norden, og fra gammelt av sa man at den som fikk mandelen skulle være den første til å bli gift det kommende året. Historikere mener den folkekjære tradisjonen kan stamme fra den nord-vesteuropeiske leken «Kong bønne» fra 1500-tallet. I stedet for en mandel ble en bønne gjemt i puddingen og finneren ble utnevnt til Kong bønne - med rett til å dikte opp navn til de andre rundt bordet. I dag har madelen overtatt plassen til bønnen, puddingen er byttet ut med riskrem eller risengrynsgrøt, og navneleken må se seg slått av en stor marsipangris. Kilde

Gamle regler for julegrøten

• Den som fikk mandelen skulle bli gift det neste året. De som allerede var gift, kunne få en pakke.

• Det forekom også at man blandet en bitter mandel i grøten. Den som fikk den ville forbli ugift.

• Den som fikk en brun bønne skulle bli gift med en enkemann med mange barn.

• Den som fikk en 10-øring ble rik.

• Man skulle helst spise grøten langsomt, for den som sølte minst ville leve lengst.

• Til jul skulle det heller ikke ta slutt på grøten, det kunne bety ulykke.

Kilde

Alle skal få finstasen på!