Jordfarver; oker

Oker (/ oʊkər / oh-kər, fra gresk: ὠχρός, ōkhrós -blek gul, blek),  er en naturlig jordpigment Det inneholder hydrert jernoksid, varierer i farve fra gul til dyp oransje gylden brun. Det er også navnet på farvene produsert av pigmentet, spesielt en lys brungul.  

En variant av oker inneholdende en stor mengde hematitt, eller dehydrertjernoksyd som har en rødaktig tone kjent som "rødoker» (gull, i noen dialekter, reddle).

Oker er en familie av jordpigmenter som inkluderer gul oker, rød oker, lilla oker, sienna og umbra. Den viktigste ingrediensen i alle okerfarver er jern-(III)-oksyd-hydroksid, kjent som limonitt som gir dem en gul farge. 

Mørk umbra

Bruken av oker har vært omfattende. Det er ikke uvanlig å finne lag av den i huler der gulvet er impregnert med en purpuraktig rød oker i en dybde på 20 cm! Vi vet ennå ikke eksakt hvorfor lagene er så tjukke. Farvestoffet er så intens at praktisk talt all den løse jorda synes å bestå av oker. Vi vet at menneskene som levde her ca. 35000-16000 før vår tidsregning  malte kroppene og dyreskinnene sine røde, smurte inn våpnene sine med pigmentet våpenog dekka gulvet i husene sine med det. De lagde en pasta av oker som ble brukt til ulike dekorative formål.

Jernoksyd er en av de vanligste mineralene som finnes i jorda, og det er mye som tyder på at pigmenter av gul- og rød oker ble brukt i forhistorisk tid og i antikken av forskjellige sivilisasjoner på forskjellige kontinenter. Stykker av abstrakt design gravert med oker er blitt funnet på fjellsiden til Blombos hula i Sør-Afrika, datert til rundt 75 000 år siden. 

I Wales er en  begravelsesseremoni fra steinalderen (datert til rundt 33 000 år før nåtid) er oppkalt etter den røde kappa som den døde ble begravd i, Red Lady of Paviland. Malerier av dyr som er malt med rød- og gul okerpigment er blitt funnet fra steinalderen ved Pech Merle i Frankrike (ca. 25.000 år gammel), og Altamira i Spania (ca. 15.000 til 16.500 f. Kr.). Hesten malt med gul oker i hula ved Lascaux er anslått til å være 17.300 år gammel.

Ifølge enkelte forskere ble røde okerpigmenter brukt i neolittiske graver for å symbolisere enten en tilbakevending til jorda eller muligens som en form for rituell gjenfødelse der farven symboliserer blod og den store Moder Jord.

I antikkens Egypt var gul forbundet med gull som ble ansett for å være evig og uforgjengelig. Huden og skjelettet til gudene ble antatt å være lagd av gull. Egypterne brukte gul oker mye i gravmaleriene, men noen ganger brukte de auripigment som ga en strålende farve, men som er svært giftig siden det blir framstilt av arsenikk. I gravmalerier var menn alltid vist med brune ansikter, kvinner i gul oker.

Rød oker ble i det gamle Egypt brukt som en rød rouge og "lipgloss" av kvinner. Okerfarva linjer ble oppdaga på den uferdige obelisken i den nordlige delen av Aswan Quarry Stone. Oker leire ble brukt medisinsk i det gamle Egypt: slik bruk er beskrevet i Ebers Papyrus fra Egypt, datert til rundt 1550 f.Kr..

Oker var det mest brukte pigmentet til å male veggene i husene rundt Middelahavet med. I antikkens Hellas, ble rød oker kalt μίλτος, Miltos (derav Miltiades, rødhårede eller rødmusset).

I antikken kom den fineste røde okerfarven fra en gresk koloni ved Svartehavet hvor den moderne byen Sinop i Tyrkia ligger. Det var nøye regulert, dyrt og preget av en spesiell forsegling, og denne farven ble kalt "forsegla Sinope". Senere ble det latinske og italienske navnet sinopia gitt til et bredt spekter av mørk rød oker. Romerne brukte gul oker i sine malerier til å erstatte gull og hudfarger, og som en bakgrunnsfarge. Det er ofte funnet i veggmalerier av Pompeii.

Bildet fra Wikipedia

De gamle pikterne, opprinnelig en keltisk stamme, malte seg selv "Iron Red"  i følge historikeren Jordanes. Hyppige referanser i irsk myte til "røde menn" (gælisk: Iron Dearg) gjør det sannsynlig at det var en praksis som er felles for kelterne på de britiske øyene, myrmalm synes spesielt å være rik på dette pigmentet i Irland.

Kilde