«alfdan risset disse runer» står det.
Miklagard betyr "den store byen" og vikingene syntes nok den var helt enorm.
Det synes jeg også, en metropol!
Også Sigurd Jorsalfar var innom byen på vei fra korstoget til Jerusalem i 1111, ifølge Snorres kongesagaer. Sagaen beretter at Sigurd lot seg blende av skjønnheten til den bysantiske kirken, som på denne tiden var verdens største bygning i verdens ledende by.
Ifølge Snorre tjenestegjorde den unge Harald Hardråde i garden til kong Jarisleiv i Gardarike og var med hæren av væringer som dro til Miklagard der han ble livvakt for keiseren.Han gikk i bysantinsk tjeneste rundt år 1034.
Han ble høvding for væringene, keiserens livgarde, i mange år før han sjøl ble konge i Norge. Han ledet væringgarden i kamp, både i Nord-Afrika, Syria, Palestina og på Sicilia.
Harald kom derfor inn i den innerste kretsen rundt keiserne, og har trolig med egne øyne sett hvordan de utøvet sin betydelige makt. Her var et ordnet statlig myntvesen en sentral og viktig del av det økonomiske livet – blant annet fikk Harald og de andre væringene sin lønn utbetalt i gullmynt.
Væringgarden hadde egne brakker i det keiserlige palasset i hovedstaden Konstantinopel på denne tiden kristenhetens desidert største by. Vikingene kalte den Miklagard– den store byen. Her fikk de se overdådige seremonier, enorme palasser og ugjennomtrengelige murer. Riket hadde et godt utbygd byråkrati, og byene var sentre for administrering av både riket og kirken.
Kirken hadde en struktur og hierarki lik den verdslige statsmakten, men selv om patriarken i Konstantinopel i teorien skulle være den ortodokse kirkens overhode, hadde keiseren en betraktelig innflytelse over kirken og dens virke. Hardråde havnet i strid med både den katolske kirken og mange av de mektigste stormennene i kongeriket.
Alt det godset Harald fikk tak i, sendte han til oppbevaring nordover til Holmgård i Russland, til sin kommende svigerfar kong Jaroslav den vise. "Det var så mye gods at ingen mann fra nord hadde sett slikt i én manns eie", sier Snorre.
I 1042 rømmer han fra byen.
Innføring av standardisert myntvesen
Harald Hardråde har fått æren av å ha vært den første kongen som innførte et standardisert myntvesen i Norge, selv om også tidligere konger hadde slått mynt. De tidligere kongene ser ut til å ha utmyntet en begrenset mengde mynter, med av mer symbolsk enn økonomisk betydning. Trolig har rikdommene Harald opparbeidet seg i Bysants vært basis for hans utmynting av sølvmynt, men selv dette tok slutt til tross for at han skal ha fått med seg store mengder sølv og gull fra østerled.
Haralds mynter fikk stadig mindre sølvinnhold. De gikk fra å ha omtrent 90 % til under 30 % sølv, og den første inflasjonen i Norge var et faktum. Dette er begge to elementer Harald Hardråde kan ha tatt med seg fra sitt opphold i Bysants. Her var myntene basis for økonomien, med gullmynt, sølvmynt og bronsemynt som skillemynter. Harald og de andre væringene fikk utstrakt erfaring med myntsystemet, og å anta at Harald tok med seg elementer fra dette systemet nordover virker ikke urimelig.
Konsolidering av riket
Myntene ser, sammen med bygging av byene, ut til å ha spilt en betydelig rolle i Harald Hardrådes konsolidering av egen makt i Norge. Der kongemakten stod svakest, på Østlandet og i Trøndelag, har han drevet utmynting. Funn av mynt fra Harald Hardråde viser at i det minste deler av utmyntingen hans har foregått i Nidaros og Hamar. Disse byene, i tillegg til Oslo, har trolig hatt stor betydning for Harald Hardråde – de lå i områder der kongemakten tradisjonelt ikke hadde vært sterk. Trolig har Harald derfor oppmuntret en viss grad av urbanisering i disse områdene, og styrket kontrollen ved å bygge ut kongelige holdepunkter, blant annet kongsgårder. Han styrket også sin posisjon i områdene ved å oppholde seg der over lengre perioder. At byer var viktige for kontrollen av et rike hadde han trolig opplevd i Bysants, der byene var statlig sentrum for administrasjon og kontroll av områdene rundt.
Først en kirke, så en moské og nå et museum – Hagia Sofia er et unikt religiøst monument
Hagia Sophia ble bygd som kirke rundt år 360 e.Kr., og ble da kjent som Magna Ecclesia (Den store kirken). I 1453 ble den plyndret av osmanske styrker som erobret Konstantinopel (nå Istanbul). Sultanen av Det osmanske rike, Mehmet II, gjorde slutt på plyndringen og gjorde kirken om til en moské – noe den forble frem til 1934.
Når du er inne i dette rustikke, eldgamle museet, kan du oppleve en unik blanding av religiøse symboler som har satt sitt preg på arkitekturen. Her finner du alt fra skjendede kors til hedenske symboler slik som ønskesøylen: et lite hull du kan stikke hånden inn i og rotere hånden 360 grader mens du ønsker deg noe.
