Når enden er god...

Det er søndag kveld før avreise. Neste morgen klokka sju vil vi etter planen være klare for en tur med et reisemål jeg har hatt på ønskelista i mange år. Så skjer det. Vi forsover oss. Våkner klokka ti over åtte uten at vekkerklokka på mobilen ringer. Ingen av oss hadde stilt mobilene på vekking! 
Med dominoeffekt skjer det ene uforutsette etter det andre. Vi er klare for å kjøre og avlevere hunden og videre direkte til Gardermoen. Plutselig er bilnøklene borte. Hvor kunne de være i det rotete huset? Minuttene farer av gårde uten at vi finner nøklene. Vi vurderer å låne bil, bestille drosje, forkaster buss samtidig som vi ikke gir opp letinga. Vi hever blikket i bilen - og der framme ved frontruta på dæsjbordet ligger dem. Vi har ikke mer enn tiden og veien. Kort avskjed med hunden og så straka vegen nordover.
Ved innsjekking får vi beskjed om at det ikke er betalt for koffertene, og det viser seg å stemme. Jeg hadde mistolka beskjeden fra reiseselskapet om bagasje. Kun håndbagasje var inkludert prisen på reisa. Hadde jeg lest skikkelig, ville jeg ha skjønt at det ville koste 590 kr. pr. kolli. Da hadde vi nok bare tatt med oss de små koffertene, for mer tøy enn hva som hadde fått plass der, hadde vi ikke med oss uansett.
Ved betaling for koffertene ble vi utsatt for nok en "hindring". Kortene mine var sperra for Asia, også i Norge. Damen bak skranken hadde bare mulighet til å trekke penger fra kortet via en tyrkisk bank. Skjønn det den som  kan! Og jeg som hadde planer om å sjekke nettopp det, hadde utsatt det og dermed glemt det. 

Hvorfor glemte jeg å sjekke? Lå det i underbevisstheten om at deler av Istanbul ligger i Europa.... og at det kunne være en viss sjanse for at det ikke var nødvendig? Den sjansen hadde jeg egentlig ingen planer om å ta!

Herren i huset var på pletten med sin lommebok, men der var det ingen kort! Oj, vi skulle på ferie uten et eneste brukbart kort! Det var bare å haste av gårde til banken i underetasjen og ta ut en tilstrekkelig sum tyrkiske lira. Fornøyd kommer jeg tilbake med en bunke sedler og skal betale. Så viser det seg at damen bak skranken skal ha betalt i norsk valuta. Skjønn det den som kan! Hvor er logikken? Ned i banken en gang til, ta ut norske sedler, betale kr. 240 til sammen og få koffertene av gårde. Det nærmer seg klokkeslettet for ombordstiging. To timer før avreise var godt å ha denne gangen. Vi har egentlig aldri skjønt vitsen med å være så tidlig på en flyplass før avreise. Nå trengte vi hvert minutt!

På flyturen hjem var vi pengelense i tyrkiske lira. Med koffertene fulle av eksklusivt turkish delight, var det en opplagt grunn. Vi måtte jo få valuta for betalt bagasjetransport! Plass i koffertene var det nok av. På flyplassen i Istanbul betalte vi 340 lira om jeg ikke husker feil, for to kofferter, dvs ca 540 kr. Med andre ord det ble 400 kr. billigere å gjøre det på denne måten enn å betale reiseselskapet på forhånd. En liten trøstegevinst!
Siden vi ikke hadde flere tyrkiske lirer på flyet, fikk vi betale med norske penger. Gutten ved siden av meg, en ung amerikaner, ville betale med kort. Det virka ikke. Det har virket på hele turen, ga han beskjed om. Å satse på kort som eneste betalingsmiddel ser ut til å være en risikosport. Det fikk meg til å be personalet å prøve masterkortet mitt, en følelse sa meg at det kunne være interessant. Jo da, det var ikke noe problem, betaling for to kopper kaffe gikk greit. Hva var problemet?
Hadde jeg likevel kunnet bruke kortene i Istanbul? Det får vi aldri vite. Nå har vi vært i Istanbul og kommer sannsynligvis ikke tilbake. Det er nok av nye reisemål som frister.

.... er allting godt!

Tilbake til vanlig frokost igjen...