Livsmestring; ganske enkelt

En som aldri har gjort en feil, kan ikke være en person som har oppnådd mye!

Det er mye lærdom i å feile, og min favorittpedagog er John Dewey med metoden Learning by doing, eller prøve og feile som vi kaller den på norsk.

Man lærer av sine feil, men i dag satt det langt inne å innrømme det!
Det var tøft å måtte bite i det sure eplet etter en del argumentasjoner, jeg mente jo så absolutt at jeg hadde rett!
Historien kort fortalt:
Elevene har i oppgave å illustrere særemnet sitt i norskfaget ut fra en problemstilling i faget Kunst og visuelle virkemidler.
En av dem hadde Modernismen i litteraturen som tema. Til inspirasjon hadde eleven valgt et maleri av van Gogh. Du må finne ut hva som karakteriserer landskapsmaleriet i perioden, hva som kjennetegner det, påpekte jeg, van Goghs malerier faller ikke inn under modernismen! Jo, kom det kontant til svar. Det hører til stilretningen ekspresjonismen, svarte jeg med vel viten om at modernismen ikke er en stilretning, men en samling av flere på 1900-tallet, trodde jeg. Se her, sa eleven, og viste meg nettsiden om modernismen til Wikipedia. Du må være kildekritisk, fortsatte jeg, sjekk ut med Store norske leksikon, og forresten er noen ganger betegnelsene i litteratur ikke samsvarende med hva som er brukt innenfor kunsthistorien, heller ikke er det alltid likt for Norge og Europa, noen ganger kan det skille mye mellom epokene i tid. Det står at modernismen er fra slutten av 1800-tallet her også, sier elevene entusiastisk. Hm, svarer jeg, jeg må overbevises, og strener ut for å hente den gamle læreboka jeg underviste etter år tilbake og som jeg nå finner i en av hyllene på biblioteket vårt. Tallene lyser mot meg 1870- 1990 fra forsiden. Jeg var nødt til å bøye meg.

Sånn blir det når jeg aldri før har vært så nøye på det å pugge tall. 

"Ulempen" eller "slurvinga" med det, spiller meg for andre dag på rad et puss, et nederlag. 

MEN hva skal vi tro når denne informasjonen dukker opp på øverst på skjermen når jeg søker illustrasjoner til dette innlegget:

kunne jo ikke la være å sende en sms til eleven om hva som står her...

Konklusjonen er at det kan aldri bli for mye kildegransking, og heller aldri helt miste troa på egen visdom!

Jeg har alltid sagt til elevene at det ikke er noe poeng å kunne eksakte tall, det finnes nesten alltid et visst slingringsmonn. Det har for meg vært nok at de kan tidfeste noe til enten i starten, på midten eller på slutten av et århundre. Tror nok fremdeles jeg holder på det utsagnet, for hva er vitsen med å kunne eksakte årstall og la det oppta minneplass når vi bare med et tastetrykk kan få hele tidslinjene opp for ting og tang på et blunk. Det som er vesentlig er å kunne resonnere, å sette kunnskapen inn i en sammenheng, en kontekst, å anvende det i nye sammenhenger, at den har overføringsverdi.

Det får jeg stadfesta, bekrefta og dokumentert i  

Dette gjelder som regel i dagliglivet, men ikke på quiz og i kunnskapskonkurranser.
I går kveld var spørsmålet: hvilken kunstner på 1400-tallet skapte skulpturen Baccus? Siden det er mitt felt, var jeg enerådene i quizlaget, alle stolte på min kunnskap. Det var ikke Donatello, det må være Verrocchio, Leonardos læremester, fastslo jeg. Hva med Michelangelo, foreslo en av de andre. Nei, han var mest virksom på 1500-tallet, svarte jeg. Han var temmelig ung da han malte taket i det sixtinske kapellet mellom 1508 og 1512 (tall jeg faktisk kan). Resonnementet mitt ble godkjent.
Så viser det seg at det var Michelangelo. Han lagde skulpturen bare 22 år gammel, og det mest ergerlige var at vi kanskje var en av de få gruppene som ikke fikk poeng. Mager var trøsten da de sa at de andre gruppene neppe kunne navnet på noen andre skulptører, Michelangelo var det eneste navnet de kunne.... OK, jeg kjøpte den til slutt!

Fem ting du kan kontrollere