Drømmer var siste tema for Blomstrende fredag-posten, og i den anledningen kom jeg til å tenke på drømmen jeg hadde som jente. Det var å bli mest mulig lik Josefine Baker som hadde adoptivbarn fra alle verdens kanter. Jeg husker jeg klipte ut et bilde av alle barna rundt matbordet og limte det inn i en slags scrapbook, en kladdebok, der jeg samla diverse utklipp, vitser og sitater. Det beste av alt ville være om jeg kunne adoptere et indianerbarn ..... I voksen alder ser jeg nok litt annerledes på det - men noen gjør sine barnlige drømmer til virkelighet. Ære være dem!
Interessen for "native-culture" har alltid vært en del av meg, og å besøke dette flotte museet var en stor opplevelse.
Nå var oppmerksomheten for det meste retta mot hva som hadde skjedd på hjemmebane med familieforøkelse i neste ledd... og det var mye å fordype seg i angående de minste i indiansk kultur.
Mye stolthet, omsorg og glede er for "evighet" lagt ned i utsmykkingen av denne fine pulken.
Forbausende likt norsk vevnad ...
og bunadsvotter...
og gammel minoisk/gresk krukkedesign.... likheten er slående, kultur har ingen grenser!
Og besøket ble avslutta med ekte indiansk mat på museet!
Så spennede, der skulle jeg ha vært!
SvarSlettJeg har tre adoptivbarn fra Colombia, fra langt oppe i Andesfjellene. Den eldste har helt tydelige indianertrekk.
Jeg sitter nå om dagen å lager et smykke med tittel "Josefine Baker", jeg ble så inspirer av henne etter at jeg så film om henne og hennes liv på TV i sommer. Får se om det blir bra når det blir ferdig!
Ha en flott lørdagskveld!
Oy så flotte dukker!
SvarSlettSlik teknikk har jeg aldri sett, og viste ikke om at noe sånt fantes. Imponerende, håper du kan finne noen som kan hjelpe deg for det kan ikke jeg.
Ungene våre er også flyttet ut for lengst, herlig med frihet til å gjøre hva man vil. Et av barnebarna på 7år er her stadig vekk, så det er hyggelig.
Slik er nå livet og det er bra!