Planter i vikingtida

Vanligvis skiller dyrking av en kjøkkenhage seg fra landbruket ved at flere arter er dyrka sammen, der hver art representerer et relativt lite antall planter i motsetning til den store dyrkinga av en enkelt avling. Noen av plantene dyrka i haver krever mer intensiv dyrking enn feltavlinger, ettersom noen haveplanter er mer krevende når det gjelder gjødsel, vanning og jordsmonn. Planter som vanligvis anses å være høstavlinger er grønnsaker, urter og krydder, samt medisinplanter. Men frukttrær og busker kan også betraktes som et felles haveelement i vikingtida. Prydhaven er ofte ansett for å være et middelaldersk eller moderne element. Imidlertid har mange nytteplanter et dekorativt uttrykk, og et utvalg av planter med ornamental komposisjon er mulig i en forhistorisk sammenheng, selv om vår kunnskap for øyeblikket ikke er tilstrekkelig.

Jacob’s stige (Polemonium Caeruleum L.) og vanlig tusenfryd (Bellis perennis L.)  kan også blitt betrakta som prydplanter i vikingtida. Tusenfryd blader kan brukes som salat.

Høst fra naturen 
Dette kan være tilfelle for pors (Myrica gale L.), som er en plante som ofte vokser på hede og på moser, og som finnes i store mengder ved Brattestø  på Hvaler.

Gull av glede eller oljedodre (Camelina sativa L.) og hør/lin (Linum usitatissimum L.), er kejent brukt fra tidlig jernalder i tillegg til erter (Pisum sativum L.) og bønne (Vicia faba L.), trives på storskala dyrking og regnes ofte som markavlinger, men det finnes bevis på at erter ble dyrka i små urbane middelalderske haver.

Rundt 30 meldeartar er funne i Noreg, som meldestokk, stolt henrik, bærmelde, frømelde, hjartemelde, jordbærmelde og raudmelde. Ein reknar med at dei fleste av desse er komne til landet med ballast, saman med grasfrø, i innført saueull eller på anna vis.

Meldestokk er ein utbreidd meldeplante i «den gamle verda» som er blitt dyrka til mat og dyrefôr. Det er gjerne frø frå denne melda ein finn når ein siktar korn.
I «den nye verda» er quinoa ein gammal kulturplante som er blitt dyrka i Andes og har frø som kan malast til mjøl. Også blada kan etast. Texasmelde er ein nærskyld plante frå Nord-Amerika som er blitt brukt på liknande vis, sjølv om han i dag gjerne er rekna som eit ugras. Meldestokk er vanleg i heile Noreg. I låglandet er han det vanlegaste sommareittårige ugraset både i hagar og landbruk.
Kilde Se innlegget fra i går....

Tungress

En rekke arter av meldestokk Chenopodium og tungras Polygonum samt kornspurre/linbendel (Spergula arvensis L.) er blitt vurdert som mulige dyrka planter.

Løk (Allium sp.) antas å ha blitt høyt verdsatt på grunn av sterk og krydret smak. I tillegg har løk en mulig hemmende effekt på bakterier i mat.

Plantarter som kvann (Angelica archangelica L.) og sikori (Cichorium intybus L.) ble sannsynligvis dyrka for sine grønne deler, men røtter av sikori er også nyttige og har i moderne tid blitt brukt som kaffesubstitut. Det er mest sannsynlig at disse plantene normalt ble høsta før de satte frø. Kvann er nevnt i de gamle norske kongesagaene fra Island og bruken av denne planta kan ha sin opprinnelse i Norge. Enkelte funn av Angelica fra Hedeby kan ha gått inn i den arkeologiske konteksten fra naturlige habitater, men det er en reell mulighet for at kvann ble dyrka i vikingetida. Legemidler som bønne og ert har blitt dyrka gjennom hele vikingtida. Kanskje innføringen av kristendommen med perioder for faste, kan ha ført til økning i dyrking av ert, fordi stuing var viktig som erstatning for kjøtt i klostrenes diett. 

De grønne delene av plantene kategorisert som urter, kan ha blitt brukt som kosttilskudd. Salvie (Salvia sp.) ble sannsynligvis dyrka for de aromatiske bladene og skuddene og var mest sannsynlig ofte høsta før de satte frø.

Noen urter inneholder aromatiske oljer, og de fikk derfor lov til å vokse til frøproduksjon. Koriander (Coriandrum sativum L.) har fra denne perioden blitt observert som et enkeltfunn på festningen Fyrkat  hvor frøene ble funnet. Selleri (Apium graveolens L.) ble sannsynligvis dyrka som en urt i denne perioden, og det var frøene til plantene som ble benytta. Den naturlige habitat for selleri er i saltmyrer og enger, men vokser i dag vilt i nærheten av tidligere dyrka områder. 

Frø av valmue (Papaver somniferum L.) er blitt funnet i avføring i Viborg Søndersø  noe som indikerer at frøene var en del av dietten. Planten kan ha blitt brukt pga de oljerike frøa, men de medisinske egenskapene har sikkert også spilt en viktig rolle. En annen art kjent som en medisinsk plante er henbane/bulmeurt (Hyoscyamus niger L.) som er veldig giftig. En konsentrasjon av frø ble funnet i en kvinnegrav ved Fyrkat.  Bulmeurt er ikke innfødt i den skandinaviske floraen og må derfor ha blitt importert.
Arten kan ha blitt introdusert i Sør-Skandinavia så tidlig som i den neolitiske perioden. Frø er registrert fra pre-romersk og romersk jernalderkontekst på stedet for Archsum på øya Sylt.

Vanlig butterbur/legepestrot (Petasites hybridus (L.) er generelt antatt å ha blitt introdusert i Danmark i det fjortende århundre som et middel mot pest, men bevis fra Århus indikerer en tidligere tilstedeværelse. 

Humle (Humulus lupulus L.) har blitt funnet på to av de undersøkte stedene. I lang tid ble det antatt at bare øl smaksatt med pors ble brygget i Sør-Skandinavia, og at øl med humle ikke ble brygget før trettende og fjortende århundre.  Funnet av humle fra vikingboplasser viser at humle som et øladditiv sannsynligvis var populært tidligere enn før antatt.  

Epler ble funnet i Osebergs skipgrav i Norge, datert til ca. 850 og spilte en viktig rolle i norsk mytologi, hvor gudinnen Idun var knytta til epler og ungdom. I Karlemagnes 'Capitulare de Villis' nevnes fire varianter av epler. Arkeologiske funn av "damson" (Prunus domestica ssp. Insititia) indikerer at denne frukten ble introdusert i vikingetida - kanskje funnene reflekterer pioneroppdrett av plommer i sørskandinavia. På gravstedet Stengade II  ble det funnet seks "damson" fruktsteiner i en kvinnelig grav. Steinene ble plassert i en liten støpt bronseskrin som hadde blitt pakka inn i fint lintøy.

Formenkreis A er nesten utelukkende det eneste plommeslaget oppdaga på Hedeby.  Søt kirsebær (Prunus avium L.) er funnet på militære anlegg og i urbane strøk fra romersk jernalder.

Surkirsebær (Prunus cerasus L.)  kom til vestlige og nordlige Europa fra øst og var ikke vanlig i romersk kosthold.

Arter som fersken (Prunus persica (L.) Batsch) og drue (Vitis vinifera L.) er funnet i Hedeby som havesplanter, men det er svært lite sannsynlig at disse artene ble dyrka i Sør-Skandinavia på grunn av klimatiske forhold.

Med romerne fulgte eksotiske planter på vei inn i sentrale og nord-vestlige Europa. Et stort antall nøtteskall av valnøtt (Juglans regia L.) er funnet på Hedeby.

Plantrester av opiumvalmue, skvallerkål (Aegopodium podagraria L.), bulmeurt, dill (Anethum graveolens L.), vanlig verbena (Verbena officinalis L.) og humle er funnet i trekk fra jernalder bosetninger i Skandinavia.  
Grønnkål/Kale- eller sennepsarter finnes i pollenspektra fra slutten av jernalderen, og belgfrukter har blitt dyrka siden bronsealderen . 

Selleri er en innfødt plante som vokser langs kysten og var sannsynligvis allerede i bruk før Kristi fødsel på steder som ligger langs bredden av Nordsjøen. I tillegg kan mange arter som vanlig svarthyll og hassel som generelt anses å være innsamlet, ha blitt planta i haver. 

I den sørskandinaviske jernalderen var løk tydelig viktig i kostholdet, men også symbolsk. Dette er tydelig fra runiske påskrifter av ordet laukaR på gullbracteates. 

Noen grønnsaker, urter og fruktarter som pastinakk/pastinaca sativa L., persille, pære (Pyrus communis L.) og surkirsebær (P. cerasus L.) ble ikke påvist i sørskandinaviske vikingetidsprøver, men er til stede i urbane forekomster langs kysten av Østersjøen på denne tida. 

Hassel (Corylus avellana L.) og vanlig svarthyll (Sambucus nigra L.) er gjentatte ganger funnet i arkeologiske trekk og kunne blitt bevisst dyrket i hager. Nøtter og bær fra disse plantene kunne også ha blitt høstet fra vilt voksende arter rundt bosetninger.

I nærheten av de fleste vikingtidshusene var det et bredt spekter av bær som var tilgjengelig, for eksempel bjørnebær (Rubus fruticosus L.), bringebær (Rubus idaeus L.), blåbringebær (Rubus caesius L.) og markjordbær (Fragaria vesca L. ), nyperoser (Rosa sp.) som er rik på vitamin C, kan ha vært en viktig frukt, og blomstene kunne vært brukt til dekorative formål.

Flere slag frukttrær reflekterer betydningen av viltvoksende arter som kosttilskudd, f.eks. bær av rogn (Sorbus aucuparia L.) og vanlig hagtorn (Crataegus laevigata (Poir.) Videre er en rekke arter som kunne vært brukt som farvestoffer, innfødt i den sørskandinaviske floraen. Det er bevis for dyrking av planter som brukes til farging, datert til den romerske okkupasjonen. Fyrkatfabrikken finner blant annet koriander, kål (Brassica oleracea L.) og salvie og ble opprinnelig tolket som import med øst- eller sentral europeisk opprinnelse. Siste strontium-analyser har imidlertid indikert lokal dyrking under vikingtida (AD 775-1050).

Den romerske okkupasjonen av store deler av Europa ser ut til å ha fungert som en drivkraft i innføringen av en rekke havesplantearter. Romerne tok med seg mattradisjoner og havekultur, og det ser ut til at mange av artene som ble innlemmet i sentral- og nordvesteuropa i den romerske jernalderen, gradvis ble introdusert i sørskandinavia i vikingetida.

Kilde

http://tandfonline.com/doi/full/10.1080/21662282.2012.750445
Gamle vekster gir god olje
Vikingalderens planter og her
http://forskning.no/arkeologi-jernalder/2012/12/norske-vikinger-dyrket-hamp