Norsk kultur: Brunosten

Ettersom ost lages av ostestoff og brunost av myse, det som er igjen av melka etter at ostestoffet er brukt til hvitost, er brunost egentlig ikke en ost. Brunost blir også kalt for geitost også det er feil, for brunost lages både av myse fra kumelk og geitemelk, hver for seg, eller i blanding. Velkjente typer av brunost er fløtemysost, gudbrandsdalsost og ekte geitost. Brunosten er halvfast og har smaksnyanser som sjokolade og karamell. I Sverige er ostetypen kjent som mesost.

For mange nordmenn er brunost også et nasjonalkulturelt ikon. Hos den norske Sjømannsmisjonen har brunosten vært et fast innslag på vaflene i alle sjømannskirkene rundt omkring i verden. Rundt 30 % av all ost som spises i Norge er brun mysost.
Brunost og prim laget av innkokt myse må ha vært laget og brukt langt bakover i historien.
Men det er budeia Anne Hov fra Gudbrandsdalen som får æren av produktutviklingen. Oppfinnelsen med å tilsette fløte eller rømme til avkoket av myse, og dermed å ha skapt feitost, skriver seg etter sigende fra da hun var budeie på Storbråsetra i Sør-Fron kommune. Allerede i 1805 skrev storelvdølen Ole Olsen Evenstad (1739–1806) sitt ostemanuskript: Om Brug af Myse og dens Indkogning til Myssmør. Men Evenstad nevner verken geitemelk eller fløte som tilsettingssats.
Går vi lengre tilbake, skrev Petter Dass allerede i 1674 «Saa gjennom Granskov og Furru/Kom jeg til en heeder Gurru/ Gav mig Møsse-Brømme...». Vi har altså kokt myse til prim lenge før Anne Hov laget sin variant.Kilde

Petter Dass, ca. 1647 – 18 September 1707 

Akkurat nå er jeg jo programforplikta til å spise skalken med brunosten som er på bildet. Brunost smaker godt av og til... og det er den jeg lengter etter, etter et opphold i utlandet!