Kunsten å kjøre seg bort!

Vi tok ikke opp konkurransen med Bakke og co på tur i India om å være utafor alferdsvei, men det var ikke langt i fra.
Kartet viste at vi skulle kjøre gjennom et lite sted som heter Boa Entrada for å komme fra Praia til Tarrafal, nord på øya. Hvis navnet Boa Entrada betyr noe sånt som Stig på, velkommen inn, så er det litt av en tersel å tre over.

Utsyn mot nasjonalparken der aper leker i trærne.

Ved veiskiltet tok vi 90 grader til høyre og inn på en sidevei som viste seg å gå bratt nedover og å svinge brått til både den ene og den andre siden, gjerne rett bak et hushjørne. Dette likna mer og mer på terrengløp for firehjulsdrivere enn "søndagsturkjøring" som vi var ute på. Vi var nødt for å høre om vi var på rett sti. Joda, bare å fortsette, sa skolejentene. Etter 25 meter sa Herren i Bilen stopp, ikke en meter lenger ut på åkeren blant tunips og gresskar om han fikk bestemme. Og med den stemmen og det tonefallet, fikk han helt uten protester lov til å bestemme!

Han satte bilen i revers, snudde i bekkefaret, satte giret i første og gassen i bånn og kjørte opp bakken rett foran damene som hadde vært på åkeren og høsta. De lurte nok fælt på hva vi hadde å gjøre langt ute på de grønne viddene. Da vi passerte de tre glade skoleguttene, var vi nesten oppe på motorveien igjen.

Her skulle vi heller hatt en gps - eller!

Neste gang - og det blir en neste gang til Santiago, skal vi få med oss det vi gikk glipp av denne gangen, gå fottur i nasjonalparken Serra Malagueta, bade i havet ved Tarrafall, bestige fjellet Rui Vaz, besøke markedet og museene i Assomada og se oss omkring i Cidade Velha som står på verdensarvlista.

Da planlegger vi turen helt på egenhånd.

Så langt kom vi på veien til Cidade Velha før veisperringene hindra oss videre.