Slukne som en stjerne

.

O, stjerne, var jeg evig som du er!
Men ikke ensom og for alltid gitt
det hverv å stirre med et øde skjær,
som allnaturens våkne eremitt,
på havet når det skyller viet vann
med syndsforlatelse omkring sin jord,
og se hvor sneen over golde land
kan gi en fred, umenneskelig  og stor.
O nei! Dog evig! Evig å få se
mot hennes unge, jomfrublide bryst,
få føle evig i en lengsels vé
hvor åndedraget svulmer ømt og tyst,
få leve der og våke fra det fjerne...
Hvis ikke: slukne. Slukne som en stjerne!

John Keats, 1819 - oversatt av Nordahl Grieg 1932