Historie --- Elecampane var kjent for de gamle forfatterne, de som skrev om jordbruk og naturhistorie, og de romerske poetene var kjent med den, og nevner Inula som har en rot brukt både til medisin og krydder. Horace, i åttende satir, forteller hvordan Fundanius først lærte å lage en delikat saus ved å koke den bitre Inula, og hvordan romerne, etter å ha spist for mette, ba bedende om turnips og den appetittvekkende Enulas acidas:
'Quum rapula plenus
Atque acidas mavult inulas. '
Inula, det latinske klassiske navnet på planta, regnes for å være en sammenblanding av det greske ordet Helenion, som i sin latinske form, Helenium, også nå er brukt på samme plante. Det er mange fabler om opprinnelsen til dette navnet. Gerard forteller oss: «Det tok navnet Helenium av Helena, kona til Menelaus, som hadde hendene sine fulle av det da Paris bortførte henne i Phrygia."
En annen legende sier at planta vokste opp fra tårene hennes, en tredje om at Helena først brukte den mot giftige bitt, og en fjerde at planta fikk navnet fra øya Helena hvor de beste plantene vokste.
Vegetius Renatus fra begynnelsen av det femte århundre, kaller planta Inula campana, og St. Isidore, fra begynnelsen av det syvende, kaller den Inula, og legger til "quam Alam rustici vocant." Av de middelalderske forfatterne ble den ofte kalt Enula. Elecampane er en sammenslåing av det ante-Linnaeanske navnet Enula campana, fordi den vokste vilt på slettene, Campanien.
Urten har et gammel medisinsk rykte. Den ble tidlig beskrevet av Dioscorides og Pliny. Et gammelt latinsk ordtak berømmer urtens egenskaper: Enula campana reddit praecordia sana (Elecampane vil åndene opprettholde). "Julia Augustus," sa Plinius, "la ingen dag passere uten å spise noen av røttene til Enula, for det vil hjelpe fordøyelsen og føre til glede." Munkene likte det like hjertelig. Plinius anbefalte at roten skulle "tygges fastende, det gjorde også godt for tennene", og Galen at "Det er godt for lidelsen som kalles isjias."
Dioscorides som skriver om Castusrot, og kommenterer at den ofte er forveksla med Elecampane. De er bemerkelsesverdig like både i utseende og struktur, begge er et viktig krydder, røkelse og medisin.
I England nevnes Elecampane ofte i de angelsaksiske skriftene om medisin før Normannernes erobring, i 1066 mener jeg å vite. Den er også nevnt i 'Marchalan' skriftene til de walisiske legene fra 1200-tallet, og var generelt kjent i middelalderen.
Den ble dyrka i alle private urtehager som en kulinarisk- og medisinsk plante i middelalderen, og den kan fortsatt bli funnet i gamle haver. Ikke bare var roten mye ansett som et legemiddel, men den ble også kandisert og spist som en søtsak. Dr. Fernie forteller oss i Herbal Simples:
For noen femti år siden ble søtsaker vanligvis solgt i London som flate, runde kaker som hovedsakelig besto av sukker farga med cochenille. Et stykke ble spist hver natt og morgen for astmatiske plager. Det var vanlig når man seilte, å suge litt av roten for å unngå sjøsjuke..
I Danmark blir Elecampane noen ganger kalt Elf-Doc. Her kommer man noen ganger over navnet Elf-Dock lokalt, også Elfwort.
Kilde
Elecampane vokste opprinnelig i Sørøst-Europa og Vest-Asia, og har store blader som har fløyelsaktige undersider og kan vokse til lengder på en og en halv meter. Bladene likner de av mullein (kongelys), mens blomstene ser litt ut som solsikker, derav et av navnene, den ville solsikken. Den er også kjent som hestemedisin fordi den har blitt brukt som en kur for noen sykdommer hester lider av, og scabwort (det engelske navnet) har vært effektiv i behandling av skabb på sauer. På grunn av de fløyelsaktige bladene er den også blitt kalt filtkongelys, sjøl om bladene ikke ser ut som den plantas blader. I Storbritannia regnes den nå å være en innfødt art fordi den har vokst der i sin ville tilstand i lang tid.
John Gerard skrev på 1700-tallet i Herball om virkningene til Elecampane, og det bør huskes at det meste av hans informasjon kom fra de gamle klassiske forfattere.
"Det er bra for kortpustethet, og vedvarende hoste, og for de som ikke kan puste, med mindre de holder nakken oppreist. Den var av stor verdi både i form av et preventivt
legemiddel som skulle slikkes og for behandling av luftveisinfeksjoner og kolikk. Det ble gitt for å rense bryst og lunger. Roten tatt med honning eller sukker gjort til en electurie...
By definition, an electuary is a powdered herb mixed with honey (preferably raw). The texture can vary from more like a syrup (less herb in proportion to honey) or like a thick paste that can even be rolled into pills or lozenges (more herbs in proportion to honey). Kilde
Nicholas Culpeper skriver på 1600-tallet:
"En av de mest fordelaktige røttene naturen har framskaffa. Den har en duftende, veldig behagelig lukt, og en krydra, skarp og litt bitter smak. Det er bra for alle brystsykdommer, og har gode effekter på ondartede febersykdommer, i å styrke magen, og bistå fordøyelsen, ikke som en bitter, men som en varm, forfriskende, animerende medisin, og det har god virkning i helbredelsen av hodehud hos barn når alle andre medisiner svikter. Elecampanes friske røtter som er konservert med sukker, eller lagra i sirup er svært effektive for å varme en kald, oppblåst mave, ubehag forårsaka av sykdom i milten, og for å redusere hoste, kortpustethet og hvesing i lungene. Tørka rot lagra i pulver og blanda med sukker, tjener samme formål. Det er også en god kur for de som har urinstopp, eller kvinner med manglende "mens", smerter forårsaka av steinener i nyrer eller blære. Det kan brukes som motgift, og hindrer spredningen av slangens gift, men også søl og pestilensielle feber og pesten sjøl." Han kalte det også" Elfwort "eller alveurt.
Hovedsakelig har elekanan blitt brukt til hoste og respirasjonsproblemer, sjøl om de walisiske legene i Myddfai anbefalte det for brannblandinger blandet med "hvit hvit" (røttene til den hvite Canna-liljen og hvitløk). I walisisk er urteb kalt "Marchlan og Llwyglas." Den brukes fortsatt i urteblandinger sammen med timian, lakrisrot, kongelys og hvit borremynte.
Den har også blitt brukt for å beskytte mot hekser og annet ondskap, hvorav det ene krever ni urter, nemlig: - vinrute, verbena, burot, ryllik, betony, vårkål, hvit kløver, brennesle og elecampane. En europeisk oppskrift på et kjærlighetspulver besto av denne urten kombinert med misteltein og verbena.
Hvis du bruker roten til elecampan pga inulininnholdet, er det best å høste det om høsten og ta en rot fra en to eller tre år gammel plante. Disse sies å ha det høyeste utbyttet av inulin som beroliger fordøyelseskanalen og er nyttig i behandling av hoster hos eldre og barn og også bra for nervøse hoster som det er en rel axant. Den flyktige oljen fra elekampan inneholder kamfer sterolene sitosterol og stigmasterol, alantol, helenin og alantoinsyre blant andre bestanddeler. Oljen har anti-bakterielle og anti-soppegenskaper. Veldig få studier har blitt gjort på elekampan, men da det er medlem av Asteraceae (Compositae) eller tusenfamilie, må du ikke bruke medisiner som inneholder elekampan hvis du er allergisk mot disse plantene.
http://herbs-treatandtaste.blogspot.com/2011/10/elecampane-flower-of-helen-of-troy.html
Urtekilden
.jpeg)
.jpeg)
