Walpurgis Night, på tysk Walpurgisnacht eller Voldermisse, er kvelden før 1 mai, kalt Valborgsdag, og navnet refererer til den engelske nonna Sankt Valborg som døde 25. februar i 779.
Valborg eller Walpurgis var en engelsk kongsdatter som trolig fikk en kristen oppdragelse, og som valgte bort rikdom og makt til fordel for et liv i kristendommenes tjeneste langt hjemmefra.
Fra Valborg var elleve år gammel ble ho undervist av nonner i Winborne Abbey i Dorset, England - og i både historie, teologi, latin og skrivekunst.
I år 748 reiste Valborg til klosteret Heidenheim, Tyskland, hvor ho ble abbedisse. Her bodde og arbeidet ho fram til ho døde stille og rolig uten noen form for martyrdom nesten 70 år gammel. 1. mai 870 ble Valborg likevel erklært helgen. Legenden forteller at det var onkelen hennes, Bonifatius, erkebiskopen av Mainz, som inviterte Valborg og hennes to brødre til Tyskland for å hjelpe kristne tyskere.
Tradisjonelt er navnet hennes knytta til hedenske vår- og fruktbarhetsriter.
Sentralt på valborgkvelden er bålet. I eldre tider var det en tradisjon å fyre opp ilden ved å gni to treverk mot hverandre til en såkalt viltbrann
Bålet skulle verne mot onde ånder.
Denne natta het det seg at heksene fløy på sopelimer til Bloksberg, nordtysklands høyeste fjell. Derfor blir kvelden også ofte kalt "heksenes natt".
Mye av feiringa gikk ut på å skremme heksene. Dette ble gjort med avfyring av skudd og mye bråk av alle slag.
Tradisjonen går tilbake til førkristen tid da både keltere og de germanske folkene feiret overgangen mellom vinter og sommer på denne kvelden. Festen hadde klare spor av en gammel vårfestival som under sørlige himmelstrøk ble feira i februar. Men da noen folk begynte å vandre nordover og bosette seg i Skandinavia, var det bedre å feire våren i mai på grunn av det kalde klimaet. I mai hadde lyset kommet, og sommeren var nær. Benevnelsen vår minte stadig de gamle romerne om årstiden de kalte "ver" (grønn).
Denne brannen ble i Danmark og Norge kalt for nødild, i Tyskland for Notfeuer eller Niedfeor, i England for neidfire eller rappellering. I Midtsverige nær Dalarna er det fortsatt vanlig å hoppe gjennom Valborgstjuret for å skremme vekk kvegsyken.
Den romerske kirken var tidlig oppmerksomhet til denne formen for hedenskap og forbød allerede på et møte i Kirken i år 742 kristne tyskere "å slå den onde ild". Tyskerne ga imidlertid ikke opp den gamle skikken som vi nordmenn imidlertid gjorde!
I Østjylland pleide landsbyens unge å dele gaten om kvelden. De unge mennene og kvinnene ble satt sammen i par, og partneren du ble tildelt, ble den samme for resten av året. Det var forpliktelser knytta til å være en "gatemann", paret måtte danse et visst antall danser med hverandre på spillestedene som ble holdt i løpet av året.
Kvelden kunne også brukes til å få varsler om hvilke forhold som kunne vare, ved å studere kvister. Dersom kvistene slo rot mellom lofts - og takbjelka mens guttenes og jentenes navn ble ropt opp, ville de bli et par i framtida.
Neste morgen forlot de unge bålplassen og dro ut i skogen for å finne et flott tre som de tok med til byen. På hodene hadde de blomsterkranser. Ikke overalt ble det tatt med et helt tre. På noen steder ble en tjukk stamme satt i bakken. Den ble dekorerte med nyutsprungne blader, bånd og blomster. I tillegg reiste de unge mennene rundt og la grønne greiner på stråtakene for å markere maimånedens ankomst.
Se innlegg fra 2010
Kilder er dokumenter som dukker opp ved søk på Valborgaften
Et blogginnlegg om Valborgsaften
.JPG)
