Det blå kjøkkenet

"Siste strøk, ferdig!" sa jeg og satt penselen i karet med vann.

Endelig hadde de gamle, slitte vinduene fått ny maling. De lyste vakkert i blå farvetoner. 

Vi tok fram serviset fra mormor, for dette skulle vi feire med kaffe og nystekte boller - med rosiner i!

Bollen var fremdeles varm da jeg satte tennene i den. Jeg tygde sakte og kjente den søte smaken av rosin. Det var en bolle til hver.

Etter måltidet tok vi kopp og asjett og satte dem fra oss på kjøkkenbenken foran vinduet.

Lyset fra den lave kveldssola slapp inn gjennom glasset. Refleksjonene lekte, de spilte fra porselenet til benkeplata, for utenfor vinduet hadde vinden tatt tak i bladene på eiketreet. Solstrålene fikk liv, og vi fikk oppleve et farvespill uten like.

Da så jeg noe jeg ikke hadde lagt merke til før. Koppen hadde et skår. Jeg lurte på hvordan koppen hadde fått det. Var det mamma som hadde vært uheldig i oppvasken, eller var det noe mer alvorlig som hadde skjedd og satt sine spor i koppen jeg satte i fra meg på benken?

Koppen og asjettene kjøpte mormors onkel i Kina på begynnelsen av 1900-tallet. Han var sjømann og hadde seilt på "alle verdens hav", ble jeg fortalt.
Ikke langt fra gården de bodde på, bodde besteforeldrene til en kunstner som het Ludvig Karsten.
En sen sommerdag i 1913 kom han på besøk. Han hadde med seg et staffeli, en bunke pensler og maling på tuber i et lite skrin. I løpet av kvelden hadde han malt ferdig maleriet som mormor kalte "Det blå kjøkken".
Nå henger det på nasjonalgalleriet i Oslo, men i mange år hang det hjemme i vår stue. Ludvig Karsten regnes for å være en av Norges mest kjente kunstnere.

Jeg har vært på kurs i «Fortellerteknikker/Hvordan te seg foran publikum?» med den profesjonelle fortelleren Heidi Dahlsveen fra HiOA og instruktør/regissør Kenneth Dean på Nasjonalgalleriet. 

Og dette var mitt bidrag til en av oppgavene der vi skulle lage en personlig tekst til et bildekort vi valgte blant noen Heidi hadde tatt med seg fra galleributikken.