Det er ikke mange sider på nettet der hele legenden er gjengitt, men jeg fant en på dansk jeg har oversatt til norsk.
Den gammel røvermoren som bodde i en hule i Göinge
skogen, dro en dag ut for å tigge ved slettene nær landsbyen. Røverfar var fredløs, han turte ikke forlate skogen, men var tilfreds med å ligge
og lure på de reisende som våget seg gjennom skogen.
Men på den tiden da raneren og hans kone bodde i Göinge
skogen, var det få reisende i nordlige Skåne. Da Trafford, røverfar, hadde uflaks med sin leting etter noen uker, gikk røvermor sin tur. Hun hadde fem barn med seg, alle kledd i fillete lær plagg og
barksko og hver med en sekk på ryggen som var like stor som ungen sjøl.
Når røvermor gikk inn et hus, var det ingen som våget å
nekte henne det hun ønsket fordi hun ikke holder for godt til å komme
tilbake neste kveld og sette fyr på huset der hun ikke hadde blitt godt mottatt. Røvermor og ungene hennes var verre enn den verste ulvepakk, og mer enn en
gang ble folk fristet til å stikke spydet gjennom dem, men det har aldri skjedd
fordi det ble kjent at den gamle far var der oppe i skogen, og han ville nok
ta hevn hvis det rammet kona eller barna noe.
Røvermor gikk fra gård til gård og tigget. En dag kom hun til av alt til et kloster. Ho ringte på klosterets port og krevde mat, og bror Concierge tittet fram fra en liten luke i porten og ga
henne seks runde brød, en til seg selv og en til hver av barna.
Mens røvermor sto ved porten, løp barna rundt. Så trakk en av dem i kjolen hennes som tegn på at han hadde
funnet noe, ho måtte komme og se - og moren fulgte straks med han.
Hele klosteret var omgitt av en høy og tjukk vegg, men
gutten hadde oppdaget en liten bakdør som sto på gløtt. Da røvermor kom dit, dytta ho til døra og gikk inn uten å spørre om tillatelse som skikken hennes var.
På den tiden styrte Abbed Hans klosteret. Han var kjent for å kunne mye om urter, og han hadde anlagt en urtehage bak klostermuren, og
det var der røvermor trengte inn.
Røvermor ble så overraska over hva ho så og ble
stående helt urørlig ved inngangen. Det var midt på sommeren, og Abbed Hans urtehage var full av blomster som skinte både rødt og gult. Snart spredde et lykkelig smil seg over det gamle ansiktet, og ho begynte å gå sakte opp en smal gang mellom alle blomsterbedene.
En bror, klostergartneren, lå på alle fire og lukte ugress i et bed. Det var han som hadde latt døra i muren stå på gløtt for å kaste rusk og rask i komposthaugen utenfor. Da han så røvermor komme inn i
kjøkkenhagen med alle fem ungene etter seg, reiste han seg og befalte dem
til å gå sin vei, men røvermor så ganske rolig på han. Ho lot øynene følge blomsteradene og så snart de stive, hvite liljene som spredte
seg i en seng, deretter murbregnen som klatret høyt opp klostermurene. Munken brydde ho seg ikke det minste om.
Munken trodde ikke at ho hadde forstått han. Han ville
ta henne i armen for å vise ho utgangen, men siden røvermor visste hva
han hadde i tankene, så ho stygt på han, så han gikk tilbake. Hun
hadde gått med bøyd rygg på grunn av tiggerbaggen, men nå retta ho opp til sin fulle
høyde. "Jeg er røvermor fra Göingeskov , " sa hun, "rør meg
hvis du tør! " Da ho hadde sagt det, var de helt sikre på å kunne gå i fred som om ho hadde ha sagt at ho var dronninga av
Danmark.
Men munken våget å stoppe ho enda en gang selv om han
nå visste hvem ho var. Han snakka høflig til ho og sa: " Du må vurdere
det faktum røvermor at ingen kvinne i dette landet har lov til å komme inn i klostergården. Går du
ikke din vei, blir munkene sinte på meg fordi jeg hadde glemte å lukke døra, og
kanskje jage meg bort både fra klosteret og fra kjøkkenhagen".
Men slike bønner gjorde ikke inntrykk på røvermor. Ho gikk videre gjennom den lille rosehagen, og så en gang på isop som skinte med
sine lilla blomster, noen ganger på kaprifol som hang full av blomster i gulrøde klaser.
Munken visste ikke annet råd ennå løpe i
klosteret og ropte om hjelp.
Han kom tilbake med to munker, og røvermor så
umiddelbart at nå var det alvor. Ho stilte seg skrevende midt i stien og
begynte med skjærende stemme å skrike om forferdelig hevn. Ho ville ta over
klosteret hvis hun ikke fikk lov til å være i hagen så lenge hun ville. Men
munkene trodde ikke de trengte å være redde for ho, tanken bare for å jage
røverne ut. Så da røvermor skrek enda høyere, kastet munkene seg over røvermor. Men de tre munkene følte de ikke klarte å få kontrollen. De hadde ikke noe annet å gjøre enn å løpe inn i
klosteret og hente forsterkning.
I det de løp opp stien som fører til klosteret, møtte
de Abbot Hans som var på vei ned i hagen for å høre hva slags støy det var. De måtte tilstå at røvermor fra Gïngeskoven hadde kommet inn i klosteret, og at
de ikke hadde vært i stand til å jage ho og ungene ut, men måtte se å få forsterkning.
Men Abbed Hans sa at de hadde brukt makt og
forbød dem å tilkalle hjelp. Han sendte munkene tilbake til arbeidet, og selv om
han var en gammel skrøpelig mann, tok han ingen andre enn gartneren med ned til kjøkkenhagen.
Da de kom ned til kjøkkenhagen, gikk røvermor som før rundt fra
blomsterbed til blomsterbed. Og han ble stående forundra og se på røvermor. Han var ganske
sikker på at ho aldri i sitt liv hadde sett en urtehage, men likevel gikk ho omkring blant alle de små bedene som var blitt planta med fremmede og
sjeldne blomster, og så på dem som om de var gamle bekjente. Det så ut som om
ho kjente både eviggrønne, salvie og rosmarin. Noen smilte ho til, andre rista ho på hodet av.
Abbed Hans elska urtehagen sin over alt annet på denne jorda og over alt som er forgjengelig. Til tross for så vill og forferdelig røvermor så ut, kunne
han ikke la være å glede seg over at ho hadde sloss med tre munker å få lov
til å beundre hagen i fred og ro. Han gikk bort til ho og spurte ganske ydmykt om hva
ho tenkte om kjøkkenhagen.
Røvermoren snudde seg brått mot han for ho var forberedt på nok et overfall, men da ho så hans hvite
hår og bøyde nakke, svarte hun fredelig :" Så snart jeg så den, trodde jeg aldri hadde sett noe vakrere, men nå føler jeg nok at den ikke
kan sammenlignes med en annen jeg kjenner. "
Abbot Hans hadde nok venta et annet svar. Da han hørte
at røvermor visste om en annen hage som var vakrere enn hans, spredde en svak
rødme seg på de rynkete kinnene hans.
Gartneren som stod der, ville umiddelbart sette ho til rette. " Det er Abbed Hans du snakker med, røvermor,
" sa han, " som med stor flid og slit har samla blomster til urtehagen fra fjern og nær. Vi vet alle at det ikke er mer en strålende
hage i hele Skåne, og det sømmer seg dårlig for de som bor i villskogen året rundt å sette seg til dommer over hans arbeide."
"Jeg vil ikke sette meg til dommer, enten over han eller deg," sa røvermor, " jeg sier bare at hvis dere ser den hagen jeg tenker på, vil dere rive opp blomstene her og kaste dem bort som
ugress."
Men gartneren som lukte i klosterhagen, var nesten like stolt av blomstene
som Abbed Hans selv, og da han hørte disse ordene, hånlo han. "Jeg forstår at du bare vil irritere oss , røvermor ! " sa
han . " Det er nok en fin hage du har skapt blant
furutrær og enebærris opp i Göingeskoven. Jeg tør satse min sjels frelse på at du
aldri har vært inne i en urtehage før".
Røvermor blerød av sinne over ikke å bli trodd, og
utbrøt: "Det kan nok være at jeg aldri før i dag har vært innenfor en
klostermur, men munkene som er fromme menn, bør vel vite at den store
Göingeskov hver julenatt blir til en skjønn hage der vi feirer vår Herres fødsel.Vi som bor i skogen har nå sett det skje hvert velsignet år, og i
den hagen har jeg sett blomster så nydelig at jeg ikke har våget å løfte hånden
for å plukke dem".
Da lo gartneren enda høyere og hånligere."Det er lett
nok for deg å stå og skryte av noe som ingen mennesker kan komme til å se.
Det er ikke noe annet enn løgn det du forteller." - " Det jeg sier her," sa røvermor,
"er like sant som at du ikke tør å gå til skogen en julenatt for å se det."
Legbroderen ville svare ho, men Abbot Hans ga han et
tegn på at han skulle holde seg i ro. For abbeden hadde i sin barndom hørt
fortelle at skogen var kledd i høytidsskrud julenatten. Han hadde ofte hatt lyst til å
se det, men det lyktes han aldri. Nå ba han spent røvermor om ho ville komme på julenatta og ta han med til røverhula. Eller kanskje kunne ho sende en av ungene som kunne vise han veien, og
han ville aldri forråde dem, men heller belønne dem så rikelig som det var i
hans makt .
Røvermor nekta først fordi ho tenkte på røverfar og
faren ved å avsløre veien til grotta. Men ønsket om å
vise ham at urtehagen som var vakrere enn hans, fikk overtaket,
så hun ga seg.
" Men mer enn en følgesvenn får du ikke ta med deg,"
sa hun. " Og like sikkert som du er en hellig mann, må du love ikke å
forberede noe bakhold eller noen snarer for oss." Det lovet abbeden, og
så gikk røvermor. Men abbeden sa til gartneren at han ikke måtte nevne
avtalen til noen annen mann. Han var redd for at dersom munkene fikk nyss om hva han hadde planer om, ville de ikke tillate en slik gammel mann som han var, å gå
opp til røvernes hule.
Han kom heller ikke til å røpe avtalen til noen. Men
nå hendte seg sånn at erkebiskop Absalon fra Lund kom reisende til Öved og skulle bo i klosteret natten over.
Da abbed Hans viste erkebiskopen urtegården, kom han til å
tenke på røverkonas besøk, og gartneren som gikk og jobba i hagen hørte at han fortalte erkebiskop om røverfar som i mange år hadde levd som
fredløs i skogen, og han ba om et brev med løsepenger for han slik at røverfamilien kunne
komme tilbake og leve et anstendig liv blant andre mennesker.
"Som det er nå," sa Abbed Hans, "vokser røverungene opp under verre grusomheter enn faren gjorde, og vi vil snart ha en hel
røverbande der oppe i skogen."
Men erkebiskop Absalon svarte at den onde røveren ville nok ikke komme ned blant de ærlige folkene på sletta. Det var best for alle parter å
la ham bli der oppe i skogen.
Men nå ble abbed Hans ivrig og fortalte biskopen om Göingeskov som hver jul ble pynta rundt røvernes hule. " Disse ranerne er ikke verre enn at Guds herlighet vil åpenbare seg for dem," sa han, "så de kan vel ikke være så ille at de ikke fortjener folks nåde."
Men erkebiskopen var ikke flau for å svare. " Jeg vil
love deg , Abbot Hans , " svarte han og smilte , " at den dagen du
tar meg en blomst fra jule hage i Göingeskoven , vil jeg gi deg et brev av
løsepenger for all skog når menn , vil du be om. "
Legbroderen visste godt at biskop Absalon tenkte akkurat som
han var stjele mors historie , men Abbot Hans følte ingenting , han takket
erkebiskopen for hans gode løfte og sa at blomsten ville han vil komme til
veiene .
Abbot Hans gjorde sin vilje , og neste jul han ikke sitte
hjemme på av alle var , men skulle Göinge distriktet . En røver mors kjærlighet
ungene løp foran ham , og ledsager han hadde fyr som hadde snakket med Robber
mor i kjøkkenhagen .
Hele høsten hadde abbed Hans inderlige lengsel etter å gjøre
denne reisen , og han var meget glad for at han hadde kommet av . Men et annet
problem var med legbroderen kom med ham . Han elsket Abbot Hans svært høy og
hadde motvillig sett at ingen andre fulgte ham og så på ham , men han gjorde
ikke i det hele tatt at de ikke ville få noen jule hage å se . Han trodde hele
greia var intet mindre enn fiksjon , snare , som Robber Mor , den listige
Robber Mor hadde lagt til Abbot Hans i rov fars vold .
Som abbeden syklet nordover inn i skogen , så han at alt ble
tatt som svar å feire jul . I hver gård ble tent opp i badstuen for det å bli
kalt til å bade i ettermiddag . Fra mat stands ble samlet inn gjennom hauger av
kjøtt og brød , og fra bekken og la mennene kom med stor halmknipper å bli
stenket på gulvet .
Der han passerte de små bygdekirker , AAA han som prest og
diakon var opptatt linje veggene med de beste tepper de hadde vært i stand til
å få tak i, og da han kom til veien som førte opp til Bosjökloster , så han at
klosteret dårlig gikk med hele byrden av stor brød og lang lys at de hadde vært
på klosterporten .
Når Abbot Hans så alle disse forberedelsene til jul , hans
iver og mas enda større . Han tenkte på at en mye større festival ventet ham ,
enn de alle gjorde for å feire .
Legbroderen derimot stønnet og klaget da han så hvordan selv
på gårds mister bare gjort for å holde juli Han ble mer og mer bekymret og ba
og bønnfalt Abbot Hans å slå tilbake i tid og ikke frivillig overgivelse av
røvere vold .
Men Abbot Hans likte ikke hans klynking , red han stille på
. Snart var han forbi den bebodde delen av sletten og syklet opp i de ville og
ubebodde områder med skog . Det var måten verre , det var litt mer enn en
steinete sti strødd med barnåler , og det var ingen bord eller bro for å hjelpe
dem over elver og bekker . Jo lenger de red , jo kaldere det var , og da de kom
dypere inn i skogen , var bakken snødekt .
Det var en lang og krevende reise gjennom skogen . Deres
banen var bratte og glatte stier , gjennom myrer og myrer , gjennom kratt og
overvinne feller . Akkurat som dagslys var i ferd med å visne bort , ledet
røver gutt det over en skog eng som var omgitt av høye trær , både nakne
løvtrær og mørkegrønne bartrær . Utover enga oppvokst der , et bratt fjell , og
fjellveggen var det en dør av tykke planker .
Nå forstår Abbot Hans at de hadde nådd målet , og han
demonteres . Gutten åpnet den tunge døren for ham , og han så inn i en
fjellhule med nakne steinvegger. Robber Mor satt ved et bål som brant på gulvet
. Langs veggene var det en leietaker av granbar og mose , og en av dem var
Robber Far og sov . " Kom inn, dere der ute ! " ropte Robber Mor uten
å komme opp . " Og ta hestene som kommer inn , så de går til grunne i den
kalde natteluften . "
Abbot Hans gikk frimodig inn i hulen og lå bror kom med ham .
Det var dårlig og elendig i det , ikke minst ble gjort for å feire jul . Robber
Mor hadde ikke brygget eller bakt , ikke rengjort eller dekorert . Hennes barn
lå på gulvet rundt en kjele som de spiste , men det var ikke noe mer enn en
tynn vandvælling som var i den.
Men Robber Mor var like stolt og autoritative som noen
velstående bondekone , " Sitt over av brannen , Abbot Hans og varme deg !
" sa hun, "og du har mat med deg , så spise : . For maten vi gjør her
i skogen , vil neppe smake deg Og du er sliten etter reisen , kan du sette deg
til å sove på sengen der du ikke gjør det . være redd for at du vil sove over
deg . sitter jeg og se her ved peisen , og jeg skal vekke deg tidlig nok til at
du kan se det , har du kommet for å se . "
Abbot Hans gjorde alt Robber sa mor . Han tok sin madsæk
fremover , men var så lei av den lange turen at han nesten ikke kunne få maten
ned , og så snart han hadde lagt seg ned på sengen , sovnet han .
Legbroderen ble også tildelt en seng , kunne han hvile , men
han våget ikke å legge seg ned å sove , tenkte han at det var hans plikt å
holde et øye med Robber Far , at han ikke skulle stå opp og gjøre Abbot Hans
onde . Gradvis tretthet fikk bedre av ham , slik at han sovnet . Da han våknet
, så han at Abbot Hans hadde fått opp fra sengen og var nå sitter ved bålet og
snakket med Robber mor . Robber Far ble sittende ved siden av . Det var en høy,
tynn mann . Han så sliten og dyster ut . Han snudde ryggen til Abbot Hans , og
det virket som han ville late som han ikke lyttet til samtalen .
Abbot Hans fortalte Robber Mor av alle juleforberedelsene
han hadde lagt merke til på den måten , og han minnet henne om julegilder og
god jul lek, hun trolig også hadde hjulpet i sine yngre dager , da hun levde i
fred blant folket . - " Jeg er lei meg for dine barn , at de aldri kan
hjelpe å kjøre forkledd på bygda gaten eller boltre seg i julen halm , "
sa Abbot Hans. Robber Mor sa første kort og avvisende , men etter hvert ble hun
mer dempet og lyttet snart ivrig med. Plutselig Robber Far på mot abbeden og
stakk neven inn i ansiktet hans . " Din miserable munk ! Visste du komme
opp hit for å lokke kona og barna vekk fra meg ? Vet du ikke at jeg er en
fredløs og tør ikke gå ut av huset i skogen ? "
Men Abbot Hans så ham uforferdet i ansiktet . " Min
intensjon er å kvitte seg med løsepenger brev fra erkebiskopen , " sa han
. Ikke før hadde han sa at enn både røver og hans kone brøt ut i latter . De
visste nok hvor mye nåde en røver kunne forvente fra biskop Absalon . "
Ja, du kan få meg fribrev fra erkebiskopen , " sa Robber Far : «Jeg lover
deg at jeg aldri skal ha for å stjele så mye som en gås . "
Legbroderen sørget for at denne gjengen av røvere våget å le
av abbeden , men dette syntes å være ganske godt fornøyd . Selv blant munkene i
alt var legbroderen hadde ikke sett ham sitte mer folkekjær og skånsom enn han
satt her med vill gjeng røvere.
Men plutselig steg Robber Mor opp . " Her sitter vi og
snakker, Abbot Hans", sa hun, "så vi glemmer å se på skogen.
Allerede jeg kan høre klokkene ringen helten her i hulen".
Hadde ikke før hun sagt det før de alle opp og stormet ut .
Men da de gikk inn i skogen , var det ennå mørkt natt og isete vinter . Det
eneste de la merke til var en fjern ringing av klokkene , som ble brakt til dem
av en svak sørlig .
Hvordan skal det ringte kunne vekke døde veden ? Jeg trodde
Abbot Hans. For nå , som han sto midt i vintermørket , syntes han mye mer
umulig at dette kan oppblomstringer av en urtehage enn han tidligere hadde
trodd .
Men når det hadde ringt en kort stund, gikk plutselig
clearing gjennom skogen . Det var umiddelbart etter den like mørk igjen , men
da lyset kom tilbake . Det kjempet sammen som et lysende tåke mellom de mørke
trærne . Og en så sterk effekt hadde det at mørket gikk over til en svak daggry
.
Siden da Abbot Hans , snøen forsvant fra jorden , som om
noen hadde trukket et teppe borte , og bakken begynte å grønt . Bregneskuddene
som hadde blitt rullet opp som biskop , utfoldet og svevde . Lyngen opp på
steinrøys , og søt gale nede i myra , kledd i en frisk grønn drakt . Mostuerne
svulmet og rose og vårblomster sprang opp med svulmende knopper som allerede
hadde en fargeklatt .
Abbot hjerte slo så fort når øynene hans fanget første tegn
på at skogen var i ferd med å våkne opp . " Er jeg gammel mann når det
virkelig overkommelig slikt mirakel ! " og tårene presset opp i øynene
hans .
Så skum forklare det igjen så sterk at han var redd for
mørket igjen ville råde. Men straks feide et nytt lys bølge hastighet . Det
brakte med seg et brøl av løst foss og en susing unnslippe bekker . Hardwood
Bladene hoppet ut like plutselig som om det var grønne sommerfugler som fløy og
satt på grenene . Og det var ikke bare urter og trær våknet. Nebb hoppet rundt
på grenene . Flagspætterne hakket løs på stammene , så chips fløy . En sverm av
stær , som kom sørfra , avgjøres i en grantop å hvile . De var fantastisk .
Tuppen av hver lille fjær skinte som gull , og når fuglene skulle flytte , det
gnistret som edelstener .
Igjen , var det stille en stund , men så begynte det igjen .
En sterk , varm revet vinden kom opp og plantet ut av skogen eng alle de
dårlige frø fra Sør, som ble brakt av fugler og skip og vinne , og som for sin
hardhet og skyld ikke ville være i stand til å blomstre her , men nå slå rot og
kom opp så snart det ikke berører bakken .
Som neste hetebølgen kom rullende sto blåbær og tyttebær i
blomster . Ville gjess og traner blåste trompet i luften , bogfinkerne bygget
reir og ekorn barna begynte å spille blant grenene .
Alt gikk så fort at Abbot Hans hadde ikke tid til å tenke ,
som nå skjer. Han hadde nok å gjøre for å bruke sine øyne og ører .
Den neste bølgen som kom susende , brakte med seg lukten av
fersk pløyd felt . Langt borte fra deg hørt gjeterjenta anrop ved kyr og sauer
bells ringing . Gran og furu var dekket med så mange små kjegler som trær
skinte som silke . Juniper bær busk fikk det endret farge hvert øyeblikk . Og
skog blomster dekket bakken , så det var ganske hvitt og blått og gult .
Abbot Hans bøyde seg ned og plukket jordbær blomst og da han
reiste seg, modnet bær . Foxes kvinnelig vesen av sin hule med et stort kull
med svart - legged kyllinger . Hun gikk til Robber Mor , skriblet på kjolen ,
og Robber Mor bøyde seg over henne og sa at det var noen herlige unger . Uglen som
nylig hadde fløyet i natt jakt, kom hjem , overrasket over clearing, gikk til
hans evne steiner og satte seg ned for å sove . Gjøk gjøk , og hun har fortsatt
ligget omtrent ved småfuglenes reir med egg i munnen .
Robber mors avkom utstøtte kvitter gråter av glede . De
spiste seg mette av bær henger på busker så store som kongler . En av dem var å
spille med en haug leverets , en annen kjørte med noen kråker barn som hoppet
ut av reiret før de flygedyktige , den tredje tok slangen fra bakken og pakket
den rundt halsen og armen .
Robber Far stod ute i myra og spiste mulle . Da han så opp ,
gikk til et stort dyr ved siden av ham . Robber Far brøt et piletre gren og slo
bjørnen på nesen . - " Hold deg til din egen ! " sa han . "
Denne turen er min." Når bjørnen snudde og trasket et annet sted .
Motstand , var det nye bølger av varme og lys , og nå btagte
de andesnadren med skogsvann . Gul drenering fra rugmarkene fløt i luften . Det
var sommerfugler så store at de så ut som flyr liljer . Bee kube i en hul eik
var allerede så full av honning som dryppet nedover stammen . Nå begynner også
blomstene til å hoppe ut , som kom frø fra utlandet . Rosebusker klatret opp
fjellveggen i konkurranse med torne . Og blomster så store som menneskeansikter
vellet opp av eng . Abbot Hans tenkt på blomsten , han ville velge å biskob
Absalon , men en blomst skutt opp vakrere enn den andre , og han ville velge
den vakreste for ham .
Bølgen kom på bølgen , og nå luften var så full av lys som
skalv . Og hele sommeren lys og glans og lykke jublet rundt Abbot Hans. Han
virket ikkem , jorden kunne skjenke større glede enn den som fylte hans sjel av
den vakre sesong plutselige utbruddet , og han sa til seg selv : " . Nå
vet jeg ikke hva større ære av bølgen kan bringe"
Men lyset var på kommer strømmende , og nå virket det Abbot
Hans at det førte med seg noe av en uendelig fjernt sted . Han følte at
utenomjordiske luft om ham , han begynte skjelvende stemme til å mistenke at
det å se nå gleden av jorden hadde kommet , var også gleden over himmelen i
nærheten .
Abbot Hans følte at alt var rolig : fuglene tidde , fox
unger som leker ikke mer , og blomstene sluttet å vokse . Den lykke som nærmet
seg , var så stor at hjertet nesten stått stille , øynene gråt uten å vite det
, sjelen lengtet etter å fly vekk inn i evigheten . Langt , langt borte kunne
høre svake harpetonerog utenomjordiske Sangen nådde ham som en plystrende
hvisking .
Abbot Hans foldet hendene og sank ned på kne . Ansiktet hans
lyste av lykke . Han hadde aldri forventet at det ville skjenket ham i dette
livet for å nyte himmelen glede og høre englene synge julesanger .
Men ved siden av Abbot Hans sto urtegårdskarlen , som hadde
fulgt ham . Han så de rans skogen full av blomster og grønne planter , og han
sorg i sitt hjerte fordi han visste at en slik hage , kunne han aldri komme til
å veie hvor mye han jobbet med hakke og spade . Og han kunne ikke forstå
hvorfor Gud kastet bort slik en visjon om noe gjeng røvere , som foraktet hans
bud .
Mørke tanker ramlet i hodet . Dette kan ikke være et sant
mirakel , tenkte han, når det viser seg grusomheter menn. Det kan ikke være fra
Gud , men må ha sin opprinnelse fra trolldom . Det er Djæv - linse ærgelist som
sender det . Det er den ledende Satans makt til hex oss og tvinger oss til å se
ting som ikke er til .
I det fjerne kunne høres engleaktig harper blad og englene
sang tone , men lå bror trodde det var troll onde makten nærmer seg. " De
vil lokke og forføre oss , " sukket han , "vi vil aldri komme hit
trygt og lyd , er vi villedet og vil Djæv - linse . "
Nå var engleskarene så nær at Abbot Hans kunne skjelne sine
lyse former mellom trærne . Og lå bror som det samme som ham , men han tenkte
bare på det onde som lå i det faktum at trollene drive denne underholdningen
spillet den kvelden , ble Frelseren født . Det var bare så mye lettere å fange
de kristne .
Hele tiden fuglene hadde fablet om hodet av Abbot Hans , og
han hadde vært i stand til å ta dem med hendene . Men dyrene hadde vært redd
for legbroder : ingen fugl satt på skuldrene hans , og ingen slange lekte ved
hans føtter . Men nå kom litt Ringdue . Når det så at englene var i nærheten ,
tok motet og satte seg på legbroderen skulder og la hodet på kinnet . Da syntes
han at spell kom ganske nær til ham for å friste og forføre ham . Han traff
målet skogen ved hånden og ropte med høy røst , slik at det ga gjenlyd i skogen
.
" Dra til helvete som du kom ! "
Akkurat som englene var så nær at Abbot Hans kunne føle
deres store vinger fan, og han hadde bøyd til bakken for å hilse på dem . Men
når den lå brors ord hørtes stoppet deres sang brått , og de hellige gjestene
snudde for å kjøre . Og både lyset og den milde varmen flyktet usigelig redsel
for det kalde og mørke i menneskehjertet . Mørket senket seg over jorden som et
dekke , kulden kom , blomster i gresset visnet , dyrene hastet bort , brølet
fra fossen var taus , bladene falt fra trærne , rasling som regn .
Abbot Hans følte hvordan hjertet hans som nylig hadde
svulmet av lykke , nå trukket sammen i uutholdelig smerte . Dette kan jeg aldri
overleve , han trodde at englene i himmelen så nær til meg og ble jaget bort !
de ville synge julesanger for meg og tok fly !
I det øyeblikket husket han blomsten han hadde lovet biskop
Absalon , og han bøyde seg ned og famlet mellom løv og mose imidlertid å prøve
å finne en nå i siste øyeblikk . Men han følte hvordan jorden frøs under
fingrene , og hvordan snøen kom glidende over bakken .
Så han kjente hjertet enda mer sorg . Han kunne ikke stå opp
, men ble liggende på bakken .
Men når de rans folk og lå bror i den dype mørket hadde
falmet til Robbers Cave , savnet Abbot Hans. De tok tre fra brannen og gikk ut
for å lete etter ham , fant de ham liggende død på snetæppet .
Og lå bror begynte å gråte og jamre , fordi han forsto at
det var han som hadde drept Abbot Hans , som han hadde ranet ham av gleden kalk
, hadde han tørstet etter tømming .
Men når Abbot Hans hadde ført til av alt var , slik at de
som beskjeftiget med de døde , at han holdt sin høyre hånd fast festet på noe
som han kan ha fanget dødstunden . Når de med nød og neppe fikk den åpnet , så
de at det han så stor styrke insisterte på var et par hvite knoller, som han
hadde revet opp av mose og løv . Og når den lå bror som hadde fulgt Abbot Hans
, så disse røttene , tok han dem og plantet i Abbot Hans ' urtehage .
Han ventet og sett det hele året hvis de ville skyte blomst
, men han ventet forgjeves gjennom hele våren og sommeren og høsten . Når det
endelig var vinter og alle bladene og blomstene var døde , ga han opp å vente .
Men når jula kom , ble minnet av Abbot Hans så sterk at han
gikk inn i kjøkkenhagen til å tenke på ham . Og nå , som han gikk forbi stedet
hvor han hadde lagt nakne knoller i bakken slik at han som hadde vokst frodige
grønne stilker ut av dem , og stilkene ble sittende vakre blomster med
sølvfargede blader .
Han kalte alle Øveds munker sammen , og da de så denne
planten blomstrer på julaften , mens alle andre blomster var døde , var det
klart for dem at det virkelig ble plukket opp av Abbot Hans i jule hage i
Göingeskov . Det lå bror sa til munkene at siden det hadde vært så mye mindre
enn de burde sende noen blomster til biskop Absalon .
Som legbroderen gikk frem biskop Absalon , overlot han
blomstene og sa : " . . Dette sender Abbot Hans deg Dette er blomstene han
lovet å plukke deg i jule hage i Göingeskoven " Når biskop Absalon som
blomstene som hadde spiret ut av bakken i den mørke vinteren , og hørte ordene
, var han så blek som om han hadde sett en død . Han satt stille en stund
......
.... så sa han , " Abbot Hans holdt sitt ord , og jeg
vil også holde min. " Og han gjorde utstede et brev av løsepenger for vill
raneren som hadde vært vandrende i skogen fra sin ungdom . Han lå bror brev ,
og dette begynte å flytte opp i skogen og fant veien til Robbers Cave .
Da han kom inn der på første juledag , kom røveren å møte
ham med hevet øks , " Jeg vil kutte deg ned , munker , så mange som du er
! " sa han . " Sikkert det er din skyld at Gøingeskov ikke ha kledd i
julen antrekk om natten . "
" Det er kun min feil , " sa legbroderen ",
og jeg ønsker å dø for det , men først må jeg gi deg et bud fra Abbot Hans.
"
Og han tok biskopens brev tilbake og fortalte ham at han var
som fred , og førte Absalom segl som hang på pergament . - "I fremtiden ,
du og dine barn leke i jule halm og feirer jul blant menn som Abbot Hans ønsket
, " sa han .
Når Robber Far sto blek og stille , men Robber Mor sa på
hans vegne : " Abbot Hans har holdt sitt ord , så Røver Far også holde
henne . "
Men som raneren og hans kone kom ut av hiet for tyver , lå
bror flyttet dit og bodde alene i skogen under konstant bønn at hans tøffe
tankene kan bli tilgitt .
Og ingen må si et vondt ord om noen som har angret , men
absolutt en kan håpe at hans harde ord hadde vært usagt , for Göingeskov har
aldri feiret Frelserens fødsel øyeblikk , og all dets herlighet er ingenting
igjen enn blomsten som Abbot Hans plukket . De hadde kalt Christmas rose, og
hvert år , de hvite blomster og grønne stilker opp av muldet i julen som om det
aldri bli glemt som en gang vokste i den store jule hagen.
Og se disse blomstrer nå i bedet vårt! ve
