Mandagstema og NF; Vintersol... i Duenes dal

Jeg har tilbrakt en uke i høylandet midt i Tyrkia, i Kappadokia, med sitt helt spesielle landskap. I store revner på den enorme sletta er løs lavajord, tuff, vaska bort av vind, regn og erosjon gjennom tusenvis av år. Det har skapt underlige formasjoner i fjellet som folk har gravd grotter og underjordiske hus i.

Disse bildene er fra Duenes dal. Jorda er karrig og fattig på næring. Svært få planter lever der naturlig. Derfor holdt folk duer og samla inn skitten deres for å bruke den til gjødsel.

Snart er det fastelaven, og en gammel skikk i Danmark og Tyskland er å pynte trær ute. Treet på bildet er pynta med "Djevelens øye".

Blant alle duene koste også noen småspurv seg.

Djevelens øye - ondt skal ondt fordrive

I mange kulturer oppfattes det onde øyet å ha egenskaper som kan forårsake skade, uflaks eller ulykke for dem som får det. Den som gir det bort, kan ha ulike hensikter. Vanligvis er årsaken misunnelse eller at giveren av en eller annen grunn misliker den personen "den hemmelige gaven" er tiltenkt. Det kan sammenliknes med svart magi eller svart seid som seidkvinnene her i Norden en gang utøvde, eller dukkemagi vi kjenner til i andre kulturer, f.eks. den romerske.

Den " onde øyet " er kjent på arabisk som ʿ Ayn al - ḥasūd ( عين الحسود ), på hebraisk som ʿ Ayin HA -RA ʿ ( עַיִן הָרַע ), på kurdisk caw e zar (eye of evil/sykdom), på persisk som chashm zakhm ( چشم زخم øye - forårsaket skade) eller chashm e dårlig (dårlig øye), på tyrkisk som Nazar (Nazar er fra arabisk نظر Nadhar som betyr øye visjon eller syn), på samme måte på urdu / hindi / punjabi ordet Nazar eller Boori Nazar (dårlig øye / utseende) , på amharisk buda , på afghansk Pashto cheshim mora, og også " Nazar ", på gresk som å Mati ( το μάτι ), i spansk som mal de ojo, på italiensk som Malocchio , på portugisisk mau - olhado (« handle for å gi en ond / syk look "), på svensk som " ge onda Ögat " , og i Hawaiian er det kjent som " stinkende øye " eller maka pilau betyr " råtne øyne". 

Betydningen og bruken av det varierer mye mellom ulike kulturer, særlig i Midtøsten. Det vises til flere ganger i oversettelser av Det gamle testamente. Det var en allment utvidet oppfatning av det onde øyet blant mange i Middelhavet og asiatiske stammer og kulturer. Charms og dekorasjoner med øyet er et vanlig syn over hele Tyrkia, Iran og Afghanistan.  

Kilde

En nazar (tyrkisk: Nazar Boncugu Old Turkic: Gökçe munçuk) er en øye-formet amulett som antas å beskytte mot det onde øyet ("onde øye", fra nazar og "amulett" fra Boncugu). Ordet "nazar" er avledet fra det arabiske نظر, "syn" eller "se". I tyrkisk, kalles det Munçuk. 

I Sentral-Asia, i området Tengrism, hadde folk liknende beskyttelse gjennom gjenstander som hestesko, hvitløk, kors, ulvetann, tørket torn, bly, steiner, men det krystallblå øyet har alltid vært den mest populære. 

Det er et vanlig i Tyrkia, Albania, Hellas, Kypros, Syria, Libanon, Egypt, Armenia, Iran, Afghanistan, Irak og Aserbajdsjan, Øyet nazar blir ofte hengt i hjem, kontorer, biler, på barnas klær eller innlemmet i smykker og pyntegjenstander.

En typisk nazar er laget av håndlaget glass med konsentriske sirkler eller teardropfigurer i mørk blå, hvit, lys blå og svart, noen ganger med en gul/gullkant.

Kilde

Det stammer fra en tro på at et misunnelig blikk eller blikk vil bringe 

uflaks eller enda verre påføre en forbannelse over mottakeren. 

Øyet bæres i håp om at det vil avverge eventuell uflaks eller onde hensikter. 

Under er den tyrkiske betydningen av hver farve: kilde

Blå - god karma 

Lyseblå - beskyttelse 

Grønn - håp 

Gul - helse 

Orange - lykke 

Rød - kabalah, visdom 

Rosa - ekte kjærlighet 

Fiolet - vennskap 

Brun - balanse 

Khaki - suksess 

Svart - velstand 

Hvit - renhet 

Grå - fred

Februarsøndagssol

Lykken er
å rusle i fjæra blant blåskjell og tang,
og finne det blåesterosa perlemor.
Å plukke den rundeste lille stein
som sjøen har vaska i millioner av år.
Å vandre langs stranden i februarsol
mens barnebarn roper.
Kom og se mormor.
Og mormor blir framovertung
av alle de vakre ting og tang
som havner i lommene gang på gang.
Vi finner den plass vi har stekt på før,
og pølser og brød blir svarte over glør.
Men hva gjør vel det?
Det smaker vidunderlig deilig,
og dessuten får man så flott sangstemme av det.
Vi skyller det ned med kakao eller te,
og gleder oss over alt vi får se,
og en og annen kjent er det og,
som er ute og rusler i blek februarsøndagssol.
Alvhild Anette

Fra Lykkeboka som jeg i 15-17 års alderen samla 
alt jeg kom over av poesi og annen tekst med
illustrasjoner om lykke. Jeg var nok mer opptatt av 
det da enn jeg er nå. Likevel synes jeg det er fint 
å dele bokas innhold med andre. Innholdet er bidrag
fra kjente og ukjente forfattere. 

Silmek på vei til Kappadokia

Når vi først fikk passert Taurusfjella gjennom Alacabel mot Konya, åpnet et enormt slettelandskap seg. Det var lite jordbruk på grunn av det karrige jordsmonnet.

Sletta er omgitt av tre store vulkaner. Mot vest Melendiz på 2916 moh, og mot sørøst Erciyes på 3917 moh, den tredje var for langt unna .... umulig å se den, ikke husker jeg navnet heller!

Vulkaner i Tyrkia

Langs elva Manavgat Nehri i Tyrkia

Utsikt fra hotelvinduet

Vi ankom Antalya lørdag for ei uke sida i regnvær. Gatene var fulle av sølepytter, og jordene sto under vann. Det hadde striregna i flere dager, men utpå kvelden letta skydekket, og sola skinte på toppene til Taurusfjellene. Søndag morgen var himmelen bare blå, blå, blå.

Vi var forberdt på nysnø og kulde. Noe som skulle vise seg ikke å være nødvendig. Det ble norsk sommervær hele uka!

Før vi satte kursen opp i fjella, var vi på båttur på Manavgat Nehri.

Den springer ut vest i Taurusfjella og munner ut i Middelhavet ved Side. På denne tida av året var det verken mye dyre- eller planteliv å se langs breddene. Derimot var det mange familier som hadde tatt seg en fisketur til elva på søndags formiddag.

 Moskéen i Side sett fra elva.

Lykken kommer, lykken går....

Vi er stadig på jakt etter noe vi aldri finner. Mange tror at suksess og karriere skal løse den gnagende følelsen inne i oss. Da blir vi lykkelige... Men lykken er en flyktig følrlse. Lykken har vi i oss... selv når vi er lei og nedfor av en eller annen grunn, kan vi være lykkelige. Det har nemlig noe med den indre harmoni å gjøre. Lykken over småting kan hjelpe oss over depresjoner, lykke bør slett ikke være den store, altoppslukende følelsen, et lykkelig lite sekund kan glede like mye somlykke i store porsjoner.
Den lykken vi tenker på i første omgang, er vel den som kjærligheten gir. Ingenting er som den første følelsen av lykke når en forelsker seg. "Fast følge" eller første gang hånd-i-hånd når en er tretten, det er en ørliten anelse av lykke.
Når vi møter den virkelige store kjærligheten, er lykken så overveldende at vi nesten synes vi dør av den!
Men lykke kan være så mye annet. Alltid leter vi etter lykken fordi vi tror alle andre har den. Vi lengter og misunner. Han eller hun må vel være lykkelig, sier vi, som har en slik kjæreste, fin jobb, lekre klær, dyr bil, ny leilighet... allitd synes vi at andre har det vi ikke har. Og så strever vi etter å oppnå det samme, for mange ganger å oppdage at det slett ikke var noe å trakte etter. For lykken kom ikke med nye klær, ny venn eller jobb.
Lykken kommer, lykken går. En dag er det vår tur, en annen de andres. La oss derfor verne om de lykkelige øyeblikkene når vi har dem. La oss glede oss i nuet, glede oss over små og store ting som gir oss ilinger av lykke, og ikke jage i fremtiden etter noe som kanskje er rett foran nesen på oss!
Kiki

Fra Lykkeboka som jeg i 15-17 års alderen samla 
alt jeg kom over av poesi og annen tekst med
illustrasjoner om lykke. Jeg var nok mer opptatt av 
det da enn jeg er nå. Likevel synes jeg det er fint 
å dele bokas innhold med andre. Innholdet er bidrag
fra kjente og ukjente forfattere. Illustrasjonen er et 
gammelt utklipp.

Lykken

Lykke.... hva er det?
Hva jeg føler
når jeg er deg nær,
forelskelse som spirer og gror
i et hjerte -
som har kjærlighetens spor.

Lykke .... mangt og meget -
ord som sier
hva jeg virkelig betyr
for deg nå i denne stund
og for evig
med mitt hjerte, sinn og munn.

Lykke - fulgt av sorg -
du hadde meg,
støtte meg bort.
Jeg elsker deg -
så fortvilet -
Kjære, kom og bli hos meg!
Anne-Karin

Fra Lykkeboka som jeg i 15-17 års alderen samla 
alt jeg kom over av poesi og annen tekst med
illustrasjoner om lykke. Jeg var nok mer opptatt av 
det da enn jeg er nå. Likevel synes jeg det er fint 
å dele bokas innhold med andre. Innholdet er bidrag
fra kjente og ukjente forfattere. Illustrasjonen er et 
gammelt utklipp.

Vikingene som satte nesa østover

Universitetsbiblioteket i Oslo

Gamle arabiske skrifter beskriver skitne vikinger

De er de skitneste av alle Allahs skapninger: De renser seg ikke etter avføring eller urinering, og de vasker seg ikke når de er urene etter samleie. De vasker ikke engang hendene etter maten. 

Tyrkere er en etnisk gruppe som inkluderer folk fra dagens Tyrkia, men også flere andre grupper. De nedstammer fra altaerne, den samme gruppen som mongolene kommer fra.
-Tyrkerne, og særlig khazarer og bulgarere, var de dominerende kreftene i området da ruserne ankom. Tekstene viser først og fremst hvor mektige tyrkerne var - det var ikke bare for ruserne å komme inn med sverdet svingende og ta over, sier historikeren.
Den nevnte forfatteren Ahmad ibn Fadlan følte ikke bare vemmelse over de langveisfarende nordboerne de møtte, viser et annet tekstutdrag fra hans nedtegnelser:
Jeg har aldri sett en mer perfekt fysikk enn deres - de er som palmetrær, lyse og rødmussede og går verken med tunika eller kaftan.
Våre forfedres hygiene var forfatteren imidlertid langt mer skeptisk til:
ibn Fadlan beskriver også et begravelsesrite som har mange klare likhetstrekk til norrøne ritualer fra Skandinavia, men som antagelig har føltes noe fremmede for en muslimsk akademiker:
Om det er en rik man, samler de opp eiendelene hans og deler dem opp i tre deler, en tredjedel til husholdningen hans, en tredjedel som skal brukes til å lage tøy han kan begraves i, og en tredjedel som de bruker til å fermentere alkohol som de drikker den dagen hans slavejente tar livet av seg selv og brennes sammen med sin herre.
Samtidige arabiske skildringer
At vikingene reiste mot øst er ingen nyhet. Imidlertid har både historikerne og arkeologene færre kilder som forteller om de reisene. Her til lands er reisene beskrevet skriftlig først mange år etter at reisevirksomheten opphørte. Slike tekster er vanskelige å stole på som historisk kildemateriale. Kilde

Var vikingene i Kappadokia?

Illustrasjon til en artikkel i Aftenposten

Hej, är kommer lite info från en kollega till mig. Vänliga hälsningar, Anne Karahan

---------- Vidarebefordrat meddelande ----------

Från: "Fedir Androshchuk" <aeifor@gmail.com>

Datum: 27 jan 2014 13:38

Ämne: Re: Var vikingene i Kappadokia?

Till: "Anne Karahan" <anne.karahan@gmail.com>

Kopia: 

Hej Anne,

Det finns inga direkta bevis om vikingar i Kappadokien men med tanke på stationerade där militära regementen, viktiga kommunikationer och närliggande gräns är det rimlig att förmoda att en del väringar besökte landet eller åtminstone passerade med kejserlig arme på väg mot Kilikien och Syrien. Annars Paflagonia, Trabzon och Kilikinien är de områdena som nämnds i grekiska skriftliga källor i sammanhang med vikingarnas anfall (Amasra) eller väringarnas vistelse (Trabzon, Tarsus).    

Hälstningar, F

Letters on a Viking av Ahmad ibn Fadlan

Om reisa hans

Ahmad ibn Fadlan

Hattiene og hettittene

Tudhayliya-segl fra hetittperiode hvor han står som den verdslige 

prestekongen med symboler som solen, månen og morgenstjerna. 

Disse folkeslagene er kanskje ikke kjente for så mange. Hatti-folket hadde jeg ingen kunnskap om før jeg leste meg opp forrige uke, men hetittene var et krigers folk det står skrevet en del om i kulturhistoria vår i forbindelse med erobringer i Egypt. 
Deres militære seire skyldtes ikke jern – de førte krig med våpen av bronse – men deres dyktighet til å fremstille og bruke hestetrukne stridsvogner. Som handelsfolk tok de med seg arven fra Sumer og spredte mesopotamisk tenkesett rundt Middelhavet. 
Ved 1300 f.Kr. sto hettitterne på grensen mot det egyptiske interesseområdene, noe som førte til slaget ved Kadesj i 1274 f.Kr. mellom hettitterne ledet av kong Muwatalli II fra byen Kadesj og en egyptisk hær ledet av farao Ramses II av Egypt. Det var sannsynligvis det største slaget med stridsvogner som noen gang hadde blitt utkjempet. Egypterne framstilte seg i etterkant som seierherrer, men av hettittiske leirtavler kan vi i dag lese at hettittene satt med makten over Syria i lang tid etter slaget.
Den eldre bronsealderen vitner om etableringen av de første uavhengige bystatene. På den tiden var sentrum og den sørøstlige delen av Anatolia bebodd av urfolket Hattis. De mest spektakulære funnene fra denne tida, er de fra Alaca Hoyuk i Kızılırmak regionen, og i Horoztepe i nærheten av Tokat.

De første historiske kildene for regionen er om assyriske kjøpmenn som etablerte handelsstasjoner i Kappadokia i et land dominert av hetittene - Nésites mens Hattifolket fortsatt bodde der. 
Den første riket til Hattifolket falt ca.1900 i slagene under kong Anitta av Kussar da han slo den tidligere kongen og ødela Huzziya Hattusa. 

Hettittene var et folk av indoeuropeisk opprinnelse som trengte inn i Lilleasia, Sentral-Anatolia, før og rundt år 2000 f.Kr.  

De grunnla et kongedømme rundt Hattusa, nord i det sentrale Anatolia, på 1900-tallet f.Kr. På 1500-tallet f.Kr. var hettitterriket på sitt største. Det omfattet da hele det sentrale området i Anatolia, området nordvest i Syria og så langt som Ugarit og øvre Mesopotamia. Riket utviklet seg til et av de mektigste oldtidsimperiene i den gamle For-orienten, den «fjerde stormakt» ved siden av Egypt, Babylonia og Assyria. Kilde 

Etter 1180 f.Kr. delte riket seg opp i flere mindre hettittiske bystater, hvorav noen varte så lenge som til det 8. århundre f.Kr.

Kilde
Kilde
Kilde
http://earthpages.wordpress.com/2012/02/18/great-mother/