Nærvær i adventstida

Side 424

Jeg holder fortsatt på med å lese Morgenstjernen av Knausgård. Det går sakte. Boka er som en murstein. Godt skrevet, men krevende. Nydelige skildringer, men ofte av kjedelige hverdagslige scener. Han formidler tankene vi tenker. De trivielle, de triste, de tunge, de tomme. Tankene som vi sjelden deler. Nå venter jeg bare på et sammentreff. Venter på vendepunktet. Venter på å få en erkjennelse. Venter på å få en aha-opplevelse. Venter på å bli ferdig med å lese boka. Venter. Livet er å vente som Jon Fosse skriver. Jeg venter!

Så kom Guds nærvær i adventstida. Jeg kjenner meg så godt igjen i romanfigurens refleksjoner over tro, over Gud, over mennesker... 

Hvorfor har, etter bibelen, Gud gitt menneskene fri vilje når vi ikke kan løse konflikter uten kamp og tap av  liv? Og kamp er heller ingen akseptabel løsning. Hvilken god far lar barna sine gå løs på hverandre uten hemninger? Jeg venter på svar....

Foran Nobelinstituttet kort tid etter at vi fikk vite at 

Jon Fosse ville få Nobelprisen i litteratur 2023.

Nå er romanen ferdig lest, og den har på et vis engasjert meg .... jeg ville jo lese den ut, men den har vært tung å komme igjennom med alle skildringene som har beskrevet omgivelsene og bevegelsene ned til minste detalj. Det har satt min tålmodighet på prøve, og til tider har det vært kjedelig lesing for meg fordi jeg ønsker å bli tatt inn i sfærer og omgivelser som er alt annet enn trivielle. Til tross for et magisk fenomen alle rollefigurene blir utsatt for, klarte ikke Knausgård å ta meg ikke med inn i den underlige opplevelsen det kunne ha vært! Jeg ble aldri berørt. Dessverre.

Side 535

Side 613

Side 626