Tid for seid

Seid var en form for operativ magi som kunne være både positiv og negativ. Den "hvite" seiden besto av innsikt omkring framtidea, menneskenes skjebne, og skjulte fenomener, godt vekstår osv. Den "svarte" seiden var derimot forgjørende og ødeleggende, den kunne være rettet mot et spesielt menneske i den hensikt å framkalle sinnssykdom eller rett og slett døden. Seideren kunne foreta sjelereiser eller få assistanse av hjelpeånder til å se inn i framtida.Kilde

Frøyas kvinner og menn

Hvem var rituallederne blant våre nordiske forfedre og -mødre? Høvdingen var kultleder og ble kalt gode. Også kvinner kunne lede kultritene og ble kalt gydjer (begge ordene stammer fra ordet god, som betyr gud). Men det var volven, sannsigersken, en kvinne som vanegudene hadde skjenket den klarsynte gaven som ble etterspurt når de store eksistensielle spørsmålene ble tatt opp. Det var gjennom ho gudene talte. I transe kunne ho fortelle når regnet ville falle, om avlingen ville bli god, og hvordan framtida ville bli. Volven var først og fremst Frøyas yppersteprestinne.

Frøya, Njårds datter og Frøys søster, var kanskje den sterkeste av fruktbarhetsgudene, vanene. Ikke bare overlevde ho da den mer krigerske åsatroen overtok, men ho ble like iherdig tilbedt i vikingtida som tidligere. Volvene må ha vært framtredende i fortidens Norden, for den tidligere omtalte historieskriveren, Tacitus, skrev at de germanske kvinnene ofte var begavet med profetisk kraft. Frøyakultens kvinner og menn var utøvere av seid. Som andre magiske kunster kunne den som sagt brukes til både godt og vondt, men i vikingtida het det at det fulgte mye ergi med denne formen for trolldom. Ergi kommer av ordet arg (sint), men betyr også "besatt av trolldom". Også Frøya selv ble sett på som arg, og det var kanskje ikke så rart i en tid hvor hennes kunnskaper ble nedvurdert. Seksualitet og fruktbarhet ble redusert til noe spesifikt kvinnelig, og mannlige utøvere av seid ble sett på som kvinneaktige. Åsaguden Odin kan ha vært årsaken til det. Han fralurte nemlig Frøya seid-kunsten ved å kle seg i kvinneklær, og det i en tid hvor slikt var skilsmissegrunn. Det fortelles også at Harald Hårfagre lot sønnen Ragnvald brenne inne da han oppdaga at han drev med seid.

Beskrivelsene av Odin passer fortreffelig med andre sjamanbeskrivelser. Han ervervet seg visdom ved å gi sitt ene øye i pant. Visdom var den gangen ensbetydende med den klarsynte evnen, og det er nettopp gjennom sykdom eller forkrøpling at de fleste tradisjonelle sjamaner oppnår slike spesielle evner. Assosiasjonene går også til troll, dødsguder og demoner som er blitt skildret som enøyde i mange religioner og myter. Odin måtte i tillegg gå igjennom harde prøvelser og pinsler for å få innsikt, slik vi kjenner det fra andre religioner. Det skjedde ved at han hengte seg som i en galge i Yggdrasil, verdenstreet. Der ble han hengende i ni netter uten mat og drikke. Han gikk ut over dødens terskel som er hensikten med innvielser i mange kulturer, og fikk dermed med seg den største gava, innsikten om den magiske runekunsten. Han lærte også å lege sykdommer, binde storm og stille havets bølger og mange andre magiske kunster. Blant annet opptrådte han både i en slanges og en ørns skikkelse da han forførte jættekvinnen Gunnlød for å få adgang til den hellige mjød som var diktningens og visdommens drikk. Odin skal også være far til galderkunsten som tilsvarer de gamle noaidenes joikekunst. Galdring blir gjerne forklart som trollsang, en rytmisk gjentakelse av visse kraftladede stavelser som påvirker sinnet eller omgivelsene (Eriksson 1988).

Det er ikke bare Odin som opptrer i kvinneklær når han skal utøve seid. Mye tyder på at han har latt seg inspirere av mannlige sjamaner i jeger-sankerkulturer. Både i samisk og sibirsk sjamanisme finnes det beretninger om hvordan mannlige sjamaner kledde seg i kvinneklær. De kunne ha på seg kvinners hodeplagg, eller la håret gro og flette det på kvinners vis. Enkelte sibirske sjamaner har fremdeles utsmykninger på drakta som opprinnelig skulle forestille kvinnebryst. Slike sjamaner ble regnet som de sterkeste, og mannlige sjamaner sa at "kvinnen er av natur en sjaman, ho trenger ikke å forbedre seg" (Myrhaug 1997).

At kvinner har en naturlig evne til å ha kontakt med de andre verdener og ikke trenger så lang opplæringstid som menn for å bli sjamaner, er en oppfatning vi kan støte på i både indianske og nordasiatiske kulturer. Det er kulturer hvor det ennå i dag finnes kvinnelige sjamaner, og de anses ofte for å være mektigere enn sine mannlige kolleger. I mongolske myter fortelles det om gudinner ved navn, månedøtre, som ga sjamankunnskapene til menneskene. I norrøn kultur var det gudinnen Frøya som brakte seiden. Derfor har den mannlige sjamanens "rituelle transvestitisme" også blitt tolket som at kvinner var de opprinnelige sjamaner, og at menn kom seg inn på deres område på denne måten. En annen forklaring er at sjamanen alltid har skilt seg ut fra "vanlige" mennesker. I noen tilfeller kunne han bli sett på som en avviker, i andre kunne han være et forbilde. Uansett var han annerledes, og en måte å markere det på, var i forhold til kjønnsrollemønsteret. Enkelte nordamerikanske sjamaner ble kalt berdacher, en betegnelse for menn som opptrer som kvinner eller kvinner som opptrer som menn. Med andre ord representerte sjamanen et slags tredje kjønn, det androgyne menneske.

Evnen til å spå er et fellestrekk mellom seidkunstens kvinnelige utøvere og de kvinnelige noaidene. Selve ordet seid er også kjent blant samene: På spesielle kraftsteder i naturen plasserte de enten trær som symbol på verdenstreet eller seider, mektige steiner som utstrålte kraft. Hit kom de for å kommunisere med det hellige, Saivo, som både betegner et hellig fjell og folket som bor der, i en parallell, men mye bedre, verden enn vår. Også troen på det hellige fjell var en felles forestilling for samer og folk i Norden for øvrig. I sagaen "Helgafell" fortelles det for eksempel om det hellige fjellet hvor man etter døden møter sine avdøde slektninger og fortsetter et "liv" som ikke er ulikt det man har levd på jorda. Dette bare bekrefter at kultur- og religionsblanding er like gammelt som mennesket sjøl.

Et seid-ritual i vår tid

Noen av elementene i det urgamle seidritualet var volven og den magiske staven. Volve betyr stavbærer, og staven var symbolet på Yggdrasil, urtreet i norrøn mytologi. Yggdrasil skapte forbindelse mellom Helheim (dødsriket), Midgard (vår verden) og Åsgard (åsagudenes hjem). I likhet med sjamanen reiste seidutøveren mellom disse tre ulike værensplanene og bindeleddet var staven som også var opphavet til heksenes kosteskaft.

Når en volve kom til gards, ble hun vartet høvelig opp. Deretter ble et høyt sete bygd opp for ho. Det var nødvendig å sitte høyt for å falle i transe og oppnå kontakt med åndene. Birgitta Onsell skriver at denne seidpallen, som den ble kalt, likner på høysetet som orakelet i Delfi anvendte. En annen forutsetning for transen var at forsamlingen, og da særlig kvinnene, stemte i med spesielle ekstatiske lokker og sanger som ble kalt vardlokur, eller åndelokk, en variant av galdring.

I Eirik Raudes saga fortelles det en historie om Thorbjørg Lille-volve, en spåkvinne på Grønland som hadde overlevd ni søstre som også kunne spå. Om vinteren pleide hun å være gjest på gårdene mot at folket fikk vite om skjebne og framtid. Det hadde vært uår og dårlig fiske, og en av storbøndene, Thorkel, inviterte henne hjem til seg. Høysetet ble gjort i stand med pute av hønsefjær. Da hun kom, var hun ikledd en blå kappe slik som Odin. På hodet hadde hun en seidlue i sort lammeskinn. Den skulle gi hjelp til å konsentrere seg om den indre reisen. Luen var fôret med katteskinn, og hanskene var også av katteskinn, ettersom katten er seidgudinnen Frøyas kraftdyr. I hånden hadde volven en messingbeslått stav som var besatt med stein. Om livet hadde hun et belte med en pung som var fylt av de magiske midlene hennes. Først fikk hun spise en grøt av geitemelk og en rett av hjerter fra noen av dyrene på gården. Så måtte hun sove og drømme til neste morgen. Da gikk hun opp på seidpallen og ba om at noen kyndige kvinner sang åndelokken. Bare en av dem, Gudrid, kunne den, og hun kviet seg for å synge den fordi hun var blitt kristen. Men etter en del press sang hun i vei, og det var så vakkert at spåkonen takket henne og sa at sangen hadde fått mange ånder til å komme. Deretter fikk Thorkel vite at uåret bare ville vare vinteren ut, og Gudrid ble belønnet med å få vite at hun skulle bli stammor til en stor og god ætt på Island (Steinsland 1990).

Tidligere innlegg