Blomstrende fredag; Om jag var en blomma skulle jag vara en...

Spergularia rubra i  caryophyllaceae-familien.

På norsk heter den tunbendel, på engelsk sand spurrey og på latin Spergularia rubra.

Fordi den har blomstert uavbrutt fra tidlig vår gjennom hele sommeren til tidlig høst. Den er nøysom og tålmodig, gjør ikke noe vesen av seg der den står med kronbladene vid åpne mot sola, og lukker dem om sin skatt når mørket kommer. I Jepsons Maual er den kalt delikat!

Først ved å gå nærme og studere dem nøye på kort hold, oppdaget hvilken skjønnhet jeg har gått glipp av tidligere år.
Takk, sønnen, for macrolinsa jeg fikk i vår!

I dag dekker de små blomstene ikke grøftekanten som et rosa teppe lenger. Det er høst i lufta, og de har tatt seg en hvil.

I England heter den sandwort, og er derfor en urt. Frøene kan kokes, eller tørkes og males til mel som er blitt brukt i brød i "trange" tider.
Bladene er kjent for å være vanndrivende og kan løse opp nyrestein. Frøene inneholder en aromatisk harpiksaktig substans som muligens kan forklare dette. Inntak kan også hindre kronisk blærekatarr.

Kilde

Den vokser overalt fra Amerika som den kom til før 1860, til Australia opptil en høyde på 2400 meter. Opprinnelig hørte den hjemme i grensetraktene mellom Europa og Asia. På kinesisk heter den 无翅拟漆姑 wu chi ni qi gu.Ofte er den betrakta som ugress fordi den kan fortrenge kulturplanter. 
Den tynne, krypende stengelen med spisse, lansettforma blad for hver andre centimeter, kan faktisk bli 25 cm lang. De tvekjønna blomstene sitter på tuppen av stilkene. De har 5 hårete begerblad, 5 ovale rosa kronblad og 6 til 10 pollenbærere. Blomsten er ikke mer enn 3 til 5 mm i diameter.
Den kan enten være en ettårig eller fåårig plante.

Se også, http://viltogvakkert.blogspot.no/2013/08/floral-love-spergularia.html