I anledning innlegget fra i går om hvordan og hvorfor sanke morgenduggen fra blomster, søkte jeg også opp "Marias blomster" på nettet. Overraskende nok var det min egen blogg som kom øverst opp på bildenes forside.
Det er nettopp det bloggen min var ment å være: en oppslagsblokk for meg og andre som lurer på noe jeg har lurt på! Det skriver jeg også om i introduksjonen som står i høyre marg.
Jeg var på Torsdagsjazz i Kulturhaven i Gamlebyen i går kveld. Der kom vi i snakk om tradisjoner rundt St.Hans-feiringen og om hvor forskjellig vi feirer i Sverige, Danmark og Norge til tross for vår felles forhistorie. Så var det noen som lurte på: hvor kommer denne feiringen fra, og da slo det meg at jeg trodde den opprinnelig var keltisk.
Med dagens teknologi lett tilgjengelig var det raskt å få bekrefta at jeg hadde rett. Midtsommerfeiringen ble kalt Litha av kelterne. Det var en hyllest til sola, sommeren og ikke minst hele livet. Det skjedde i forbindelse med sommersolverv mellom 21. og 22. juni. Det er årets korteste natt, fra da av blir nettene lengre, og mørket vil gradvis ta over fram til vintersolverv den 21. desember.
Men Litha betyr måne, og ettersom Krepsen er styrt av månen og representerer familie, morskap og barn, er dette er en magisk tid hvor man kan få verden utenfor familien til å smelte sammen med dynamikken innad i familien.
Det var vanlig å kle seg i farvene rødt, oransje og gult for å symbolisere energien og kraften.
I tidligere tider samlet folk morgendugg på denne magiske dagen og brukte det i drikkevannet eller teen.
Store bål av eikeved ble tent ved sommersolverv til ære for hjertets og hjemmets gudinne, og unge elskende hoppet over flammene. Asken ble spredd på åkrene som gjødsel og som en hyllest til eikekongen. Han var vokteren over naturens voksesyklus, fra midtvinter til midtsommer. Ved sommersolverv abdiserte han til fordel for kristtornkongen, herren over det som svinner fra midtsommer til midtvinter. Bønder markerte grensene for åkrene sine ved å gå rundt dem med tente fakler i hendene. Denne feiringen holdes i hevd blant paganistene i dag.
Djevel og trollpakk
Siden denne natten var årets korteste, ble det også regnet for farlig å gå til sengs. Alskens skrømt og uvesen var ute denne natten. I det solen snudde, åpnet Helheimens porter seg og heksene smurte sopelimer, staur og griser med fett og red til f.eks Blokksberg eller Hekla. Der spilte djevelen til dans. Trollpakket inntok også kirkene denne natten og hadde spottende messer. Og snek man seg inn, kunne en kanskje få et glimt av djevelen. Disse sagnene er fra en tid midt mellom hedenskap og kristendom, for djevelen er et kristent fenomen og Helheimen hører hjemme i Åsatroen. Senere ble det vanlig å oppsøke kirkene denne natten for å få treffe sine avdøde slektninger og få vite nytt. Denne skikken kaltes Johannesvaka, og lever ennå i dag under navnet Jonsok.
Bålbrenning
Sommersolverv ble også kalt midtsommerblot og hadde mange av de samme tradisjonene som vintersolverv. Tradisjoner som er fra førkristen tid. De fleste jonsokskikkene knytter seg til vernet om jordens vekst og grøde. Folk tente ild ved sommerfjøs og på seteren for å beskytte buskapen mot alt vondt. Ild ble også brukt ved åkrene for at de skulle våkne opp.I tillegg ble det tent bål på høytliggende steder. Helst skulle det tennes på gammelt vis ved å gni to trestykker mot hverandre eller ved å snurre en pinne i et trestykke. Denne bålbrenningen er en gammel germansk skikk. Ild var hellig, og ild- og soltilbedelse gikk hånd i hånd. I følge gammel gudetro kom ilden fra himmelen, og da var det naturlig å bruke ild ved feiringer av solens gang. Bålet hadde stor kraft og aller helst skulle det brennes av tjæret ved, for det likte ikke trollpakket. Derav tradisjonen med å brenne gamle prammer. En annen mulig årsak til brenning av gamle prammer er en parallell til Balders bålferd på skipet Ringhorne. Bålet skulle tennes straks etter solnedgang for å holde hele døgnet lyst. Enkelte steder var det også tradisjon å brenne en heksedukke på bålet siden dette var de underjordiskes natt. I tillegg til å være et kraftsentrum, var også bålet stedet for dansemoro og skøyerstreker. Noe Shakespeare viser i stykket ”En midtsommernatts drøm”.
Med sterk tørke denne sommeren, blir det bålforbud og med vedvarende endring til et tørrere klima, vil kanskje tradisjonen med å tenne bål, rett og slett dø ut.
Tradisjoner knyttet til fruktbarhet
En gammel historie forteller at det var husmorens plikt å vekke åkeren, før hun deltok i kveldens fornøyelser. Hun skulle alene eller sammen med sine barn plukke noen strå på hver åker, og binde dem sammen til en krans. Hun skulle gå sakte omkring og nynne på dette verset:
Rundt åkeren ble det mange steder stukket løvkvister i hjørnene for å beskytte mot de underjordiske. Jo lengre kvister, desto høyere ville kornet vokse.
En tradisjon de fleste forbinder med St.Hans er å binde krans av markblomster. Flere steder i landet har husflidslagene kransebinding i forkant av St.Hansfeiringen. Disse henges på dørene til pynt eller bæres i håret. En av kranseskikkene er at jentene plukker to av hver blomst som bindes til en krans og legges under hodeputen. Da vil hun drømme om sin tilkommende. En enklere variant er at jenta skal plukke 7 forskjellige blomster, og helst skulle hun klyve over 7 gjerder for å finne dem. Buketten skulle deretter legges under hodeputen.
Dette har jeg et eget innlegg om fra en tid tilbake på bloggen min.
Enkelte steder ble det arrangert liksombryllup med barn som brudepar. På bålet ble det hengt to halmfigurer, ei kjerring og en man. De ble brent på bålet og symboliserte således det gamle som må vike for de unge spirende kreftene.
Magi
Urter og planter måtte sankes om natten St.Hansaften, helst med sølvkniv. St.Hansnatten er én av årets fire netter med spesiell kraft. De andre nettene er julenatt, nyttårsnatt og allehelgensaften. De som ble plukket senere innehadde ikke samme kraft. Spesielt gule urter som ringblomst og johannesurt trodde man hadde spesielle helende krefter Enkelte spesielle urter krevde at man kledde seg naken og rullet seg i duggen under sankingen. Vannet hadde nemlig også en egen kraft denne natten. Duggen kunne vire helende, og den ble samlet ved at man la et tøystykke på marken. Når tøystykket var gjennomfuktet, ble det vridd opp og man samlet vannet i en flaske. Hellige kilder var også mer virksomme rundt St.Hans enn ved noen annen årstid. Folk valfartet til disse kildene, og helst skulle de syke ligge ved kilden denne natten og drikke av vannet. Men det var viktig at man ikke snakket.
Værspådommer
Over hele landet var det vanlig at jonsokværet ga bud om været for hele sommeren, og brøt alle andre merker. Regnet det denne dagen ble det en våt høst. I Troms var skodde et dårlig varsel for moltene, mens sør i landet regnet de med lite nøtter da.
Mat
Matskikken over alle matskikker denne kvelden er rømmegrøt, spekemat og flatbrød. I nyere tid har også pølser stekt på bålet gjort sitt inntog, sammen med grillmat. Og ikke å forglemme – steking av marshmallows over åpen flamme. Selv om det kan bli litt hett til tider og vanlige grillspyd ikke er lange nok…
Som nevnt er mye av teksten i dette innlegget hentet fra bloggen Smakebiten.
Og passende lesestoff for barnebarna på disse kveldene er:
