Norsk kultur; Bygda

I Norge har vi bodd grisgrendt og avsides mellom lange fjorder, trange daler og høye fjell - og der landet har åpna seg med sletter og vidder, har store gårder vokst fram. Det har ofte vært langt mellom naboene. Det er nok til dels prega oss som mennekser - og dermed også kulturen vår.

Bygd (fra norrønt bygð, å bygge eller bebygget) er et fellesnordisk ord for et bebygd eller dyrka sted med en viss geografisk sammenhengder ofte bondegårdsbebyggelse har vært selve grunnlaget for samfunnet.Ordet brukes om en samling gårder, et mindre bebodd distrikt eller en egn som har så stort sosialt og administrativt fellesskap at man betrakter innbyggerne og området under ettt. Betegnelsen bygd brukes stadig i stedet for landsby i Norge, på Grønland og på Færøyene. Kilde

Ordet bygd er henledet av det norrøne ordet býr (by), som egentlig betyr (bonde)gard og refererer til en plass som er bebygget med flere bygninger som står samlet.
Bygd brukes særlig om den tettest bebygde, sentrale del av et landområde med gårder som utgjør en naturlig helhet og som er omgitt av ubygder, til forskjell fra utkant med mer spredt bebyggelse. Begrepet er også brukt om landkommuner som administrativ enhet.
Bygdene har tradisjonelt bestått av gårdsbruk og spredt bebyggelse i et kulturlandskap som har vært preget av innmark, utmark, jordbruk, husdyrhold, fangst og fiske.
Bygder er gjerne større og mer løslig sammensatte enheter enn grender, fordi man også regner med områder uten bebyggelse i bygdene. Ei bygd kan således bestå av et eller flere mindre grendesamfunn. Kilde

Sørover i Europa var det ikke naturlig å bo spredt. Folk bosatte seg i klynger og drev jorda ofte sammen kollektivt. Befolkningen økte, og tettstedene utvikla seg til landsbyer. 

Landsby, lokalsamfunn karakterisert ved samlet bebyggelse og en viss grad av fellesskap i rettigheter til og utnyttelse av ressurser. Landsbybebyggelse finnes over hele verden, særlig i jordbruksområder, og var vanlig alt i forhistorisk tid. Typiske trekk er teigblanding på innmark og felleseie av utmark, og samarbeid og gjensidige ytelser som knytter landsbyen sammen i økonomisk fellesskap. I Norge fantes fra gammel tid både teigblanding, felleseie og samarbeidsformer, og selv om det vanligste var enkeltgårder, forekom også samlet bebyggelse, f.eks. i form av det sør- og vestlandske klyngetunet. I norsk språkbruk har det imidlertid ikke vært vanlig å bruke ordet landsby om norske forhold. Kilde

En landsby er i utgangspunktet en klynge gårder hvor gårdshusene ligger tett samlet om en brønn, plass, vei e.l. og hvor man har visse felles eiendommer og bruksting og utvikler en grad av samarbeidesfellesskap ved f. eks. våronn og innhøsting.Det sentrale i landsbysystemet var teigblandingen. Hver åker var delt i teiger hvor hver bonde hadde hver sin del. Åkrene lå gjerne nærmest bebyggelsen og omga den, deretter slåttemarker. Beitemarker og havnehaver lå lenger vekk. Deretter kom skogarealene. Der hvor landsbyene kom opp i en viss størrelse kunne man finne en kirke og folk med spesialiserte yrker som smed, vever, møller, gjestgiver osv. Landbyene kunne ha et sosialt rangssystemsom bygget på byrd, eiendommens og husholdets størrelse, antall dyr osv.Opprinnelsen til landsbyen er uklar, men den har sammeheng med  familie -og klanstruktureni jordbrukssamfunnet hvor samhold og samarbeid har vært viktig, men også forhold som forsvar. Et eksempel på det siste kan være de ulike løsningene man har funnet i italienske og greske landsbyer. Kilde

Bildet på toppen viser kulturlandskap ved Rakkestad i indre Østfold med såklate flatbygder. Vi har store arealer med dyrka mark i fylket vårt. 
Det er ypperlig vær for vekst... regn, sol, litt varme, men sur vind.