Elevene har i oppgave å lage en tegneserie, en stripe, med utgangspunkt i temaet Kulturarv og identitet.
De er blitt oppfordra til å delta i en stipendkonkurranse utlyst av Thor Heyerdahl-instituttet.
Fristen for å sende inn bidrag går ut 31. mars.
Dette blogginnlegget er kommet til over tid - og innholdet er henta fra flere hold.
Hva læreplanen skriver om kulturarv og identitet:
Utviklingen av den enkeltes identitet skjer ved at en blir fortrolig med nedarvede væremåter, normer og uttrykksformer. Opplæringen skal derfor ivareta og utdype elevenes kjennskap til nasjonale og lokale tradisjoner - den hjemlige historie og de særdrag som er vårt bidrag til den kulturelle variasjon i verden. Samisk språk og kultur er en del av denne felles arv som det er et særlig ansvar for Norge og Norden å hegne om. Denne arven må gis rom for videre utvikling i skoler med samiske elever, slik at den styrker samisk identitet og vår felles kunnskap om samisk kultur.
Praksiskandidaten
har tatt meg seg gjenstander som for henne er nær kulturarv -
en kulturarv som har skapt hennes identitet.
På vei hjem fra Telemark i vinterferien hørte jeg på radioen en reportasje om sammenslåing av fylker. Reporteren kom inn på kulturarv og identitet og trakk fram bunaden som et eksempel på hvordan følelser er forankra i stedsbundne klesplagg og hvor viktig det er for oss å vise vår tilhørighet. Tvangssammenslåing rører dypt ved følelsene våre. Det artige er at verken motivene i bunadssømmen, rosemalingen eller treskrudet har lange røtter i vår egen kultur. Videre sier den generelle læreplanen:
Samtidig forteller kulturhistorien at kontakt med andre og forskjellige livsformer gir muligheter for overraskende kombinasjoner og for kollisjoner mellom anskuelser. Møtet mellom ulike kulturer og tradisjoner gir både nye impulser og grunnlag for kritisk refleksjon.
Skolen har fått mange elever fra grupper som i vårt land utgjør språklige og kulturelle minoriteter. Utdanningen må derfor formidle kunnskap om andre kulturer og utnytte de muligheter til berikelse som minoritetsgrupper og nordmenn med annen kulturell bakgrunn gir. Viten om andre folk gir egne og andres verdier en sjanse til å prøves.
Oppforstringen skal motvirke fordommer og diskriminering og fremme gjensidig respekt og toleranse mellom grupper med ulike levesett.
Utdanningen skal oppøve evnen til samarbeid mellom personer og grupper som er forskjellige. Men den må også gjøre tydelig de konflikter som kan ligge i møtet mellom ulike kulturer. Åndsfrihet innebærer ikke bare romslighet for andre syn, men også mot til å ta personlig standpunkt, trygghet til å stå alene og karakterstyrke til å tenke og handle etter egen overbevisning. Toleranse er ikke det samme som holdningsløshet og likegyldighet. Oppfostringen skal utvikle personlig fasthet til å hevde egne og andres rettigheter og til å reise seg mot overgrep.
Jeg kom nettopp over et gammelt postkort av en bålpanne som ble funnet sammen med Osebergskipet. Forskjellen mellom den fra 800-tallet og til de som er i salg i dag, er ikke stor.
Hvorfor har bruk av bålpanne blitt så populært nå?
Er det en opplevelse som har gått i arv, det å lage mat sammen ute? Er det blitt en del av vår identitet? Hvem sto ansvarlig for matlagingen, lagånden rundt det å tilberede et måltid, å samle familien til et smakfullt og sosialt fellesskap? Var det kvinnene som forberedte måltidet, samla urtene, kverna melet, slakta og flådde hønene, melka kyra. Var det kvinnene som klipte ulla, spant og vevde stoff til klær? Var det kvinnene som elta leire, forma kokekar, passa på ilden osv?
Jeg har lenge vært opptatt av kvinners roller i samfunnet. Hvor og når var kvinner likestilt menn? Det er spørsmål jeg har stilt meg.
Kvinnenes arbeid og sosiale posisjon var først og fremst knyttet til familien og gården. Som husfrue og øverste ansvarlig for husholdet i en familie, hadde ho absolutt mye makt.
Symbolet på dette var at ho fikk overlevert nøklene til hus og kister der familiens matforråd og kostbarheter ble oppbevart.
Trolig har menneskene på gårder med stor kornproduksjon kunnet bytte til seg for eksempel pelsvarer fra fjell- og dalstrøk. Disse kunne igjen tjene som byttemiddel mot romerske luksusvarer.
Sagaene beskriver kvinnene som sterke, stolte, uavhengige og hevngjerrige.
Kvinnegraver fra eldre romersk jernalder vitner om at kvinnens status til en viss grad var høy. De var akta og verdsatt for sine oppgaver, sine evner og egenskaper.
De rikeste gravene tilhørte kvinner som ble mellom 50 – 60 år. Dette kan indikere at kvinnenes status økte med alderen... Med seg i gravene fikk de dyrebare gjenstander. Bare i mitt eget lokalsamfunn er det funnet 10 berlokker hvorav tre fullstendige. Det er dråpeforma anheng som ble bært av kvinner med makt og innflytelse.
Det er en oppfatning at kvinner som eide slike smykker, hadde reel innflytelse da viktige valg skulle tas. Deres råd ble hørt på og fulgt! Om smykkekunsten, se
Fra tida disse smykkene ble lagd og fram til tida da dronning Åsa ble gravlagt på Osebergskipet, hadde kvinnene forholdsvis stor betydning.
I følgje islendingsogene var det ei ære for ein mann å vera gift med ei stolt kvinne, og ei skam å ikkje leva opp til hennar standard. Middelalderens kvinner fikk en annen og mindre dominerende rolle. Men én kvinne, Hildegard von Bingen (1098-1179), skilte seg ut og har funnet sin plass i historien. Ho studerte både religion, medisin, musikk, kosmologi, illustrasjon og etikk og etterlot seg betydningsfulle verk. At en kvinne fikk et slikt handlingsrom i middelaldersamfunnet, kan forklares med at omgivelsene delte den profetiske selvforståelsen hennes, for med innføring av kristendommen, ble det feminine annenrangs.
I jernalderen, også i vikingtid, ble unge jenter gitt bort som gaver for å stadfeste allianser mellom familier. Den mest kostbare gaven en høvding kunne gi bort, var sin egen datter.
Men – når vi ser at de rikeste gravene tilhørte godt voksne kvinner, er dette en sterk indikasjon på at disse kvinnene må ha hatt et annet fundament for sin status og makt enn det å bare være en verdifull «gave».
Alltinget var en gammel institusjon som eksisterte lenge før vikingtid. Det var et slags allmannamøte for et avgrenset område f. eks en bygd. Alle frie menn hadde plikt til å møte på tinget. Kvinner og uføre menn kunne møte hvis de ville. Dette hadde også praktiske årsaker. Spredt bosetting og store avstander gjorde at noen måtte bli hjemme på gården selv om tinget ble satt. Og – gården og husholdet var som nevnt kvinnenes ansvar.
Etter hvert fikk vi Lagting som gjaldt for et større område. Det ble da upraktisk at så mange skulle reise over store områder, og man valgte representanter, eller «sendemenn». Dette skjedde trolig i Håkon den godes tid, midt på 900-tallet, og det kan ha vært på denne tida at kvinners «stemmerett» forsvant. Likevel var det slik at en enke kunne ta på seg offentlige verv og møte på Lagtinget i stedet for sin mann.
Forutsetningene for frie kvinners egenverd lå i rettigheter som var trygget av loven, som eiendomsrett og skilsmisserett.
Skilsmisseretten ga kvinner mulighet til å komme seg ut av voldelige og utilfredsstillende forhold. Kilde
Mange år gikk før vi fikk tilbake vår viktige posisjon i samfunnet. I 1913 ble norske kvinner tildelt generell stemmerett, og hele 1900-tallet gikk med til å kjempe for lik lønn for likt arbeid. På 60-tallet økte andelen kvinnelige studenter på universitetene våre og arbeidslivet etterspurte kvinnelig arbeidskraft. Kvinnene ble mer og mer økonomisk uavhengige av mannen. Det førte med seg ytterligere kvinnefrigjøringer som dagens unge jenter nyter godt av.
God gammel Hårekstripe!
Over, en skisse med de to første rutene i en serie på fem -
vil bli mitt bidrag til en demonstrasjon på hvordan oppgaven kan løses!
Mer tekst som skal illustreres: Det likna slett ikke på de magiske runetegnene!
Som lærer har jeg det privilegiet det er å ha en stilling eller posisjon, der jeg kan gi råd, veilede, formidle, motivere, gi mot og styrke og rettlede både jenter og gutter. Det er en ansvarsfull oppgave.
Jeg er ydmyk med tanke på hvordan våre formødre har lidd, slitt og kjempa for likeverd og like rettigheter. Jeg er også aktivist fordi jeg ser hvor viktig det er å føre deres arbeid videre. Med kulturarven på timeplanen ønsker jeg å bevisstgjøre de unge, gi dem håp og innsikt, støtte og inspirasjon på veien videre og å legge til rette for at de kan skape seg sin egen identitet.
Aporpos:
Today I rise, er en film jeg tilfeldigvis kom over på face book, og som jeg ble så grepet av at jeg delte den umiddelbart. Den er verdt å spre på bloggen også. Klikk på bildet!
Mari Boine er en av mine favoritter fra musikkverdenen, og ho har nettopp sluppet ut ny musikk på engelsk, See the woman. Tekstene passer helt perfekt til dette innlegget.
Musikken er ennå ikke tilgjengelig på nettet.
Les mer her
In English
Kilde 1
Kilde 2
.JPG)
